Ledsageren som ikke så seg for

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Irritasjonen la seg over kroppen som et lokk på en trykkoker.»

Jeg hadde prestasjonsangst da jeg reiste. Ville jeg klare jobben, hva hadde de behov for av hjelp, og klarte jeg å løpe fort nok? Det siste regnet jeg med ville gå greit. Selv om jeg løper sakte, regnet jeg med at de som løp i blinde løp saktere. De ville nok holde litt tilbake og være forsiktige med hvor de satte ned beina.

Før avreise tok jeg kontakt med henne jeg skulle ledsage på flyplassen for å høre hvor jeg skulle møte henne. Jeg forklarte at jeg aldri hadde gjort dette, og håpte jeg ikke gjorde noe galt. Anna, som hun het, beroliget meg med at hun kom til å fortelle meg hva hun trengte hjelp til. Jeg skulle ikke bekymre meg.

Forutinntatt

Det var store forskjeller på hva de enklete ønsket av ledsagning. Noen hadde behov for detaljerte forklaringer og tett kontakt med ledsager. Andre trengte å ha med seg noen som kunne vise veien hjem etter treningsøkta, og å gi beskjed om det kom folk eller biler imot som ikke skulle løpes ned.

Det var mye jeg ikke visste da jeg dro hjemmefra. Ubevisst var jeg forutinntatt. Jeg har kjent få med denne typen utfordringer, og regnet med at jeg kom til å føle meg annerledes og utenfor. Jeg så for meg at det kom til å være litt sånn «de og meg».

Jeg regnet også med at de jeg reiste med var irritable over alt de ikke fikk til. Det ville de ha all grunn til å være, tenkte jeg.

Jeg har selv operert øynene for å se bra. Jeg så ikke kjempedårlig, men nok til at jeg måtte forstørre tekst og tall med mobilen for å lese holdbarhetsdatoer og ingredienser når jeg var i butikken. I tillegg fant fastlegen min det nødvendig å advare veimyndighetene mot at jeg skulle få kjøre bil uten briller.

Jeg husker selv hvor irritabel jeg ble hver gang jeg ikke klarte å lese det jeg ville eller når linjene ble skeive og omgivelsene utydelig.

Irritasjonen la seg over kroppen som et lokk på en trykkoker hver gang jeg skulle lese holdbarhetsdatoen på varene. Uansett hvor mye jeg anstrengte meg, var det bare å gi opp, ta fram mobilen og forstørre teksten.

Mine synsproblemer var marginale i forhold til de i reisefølget mitt.

Jeg tok det som en selvfølge at de som hadde det verre, var i sin fulle rett til å la trykkokeren eksplodere innimellom.

Hvor feil kan man ta?

Jeg tok feil i alle mine antagelser. En mer glad, åpen og inkluderende gjeng er det vanskelig å finne. De kjente hverandre godt fra før etter ukentlige treninger på Bislett gjennom flere år, men åpnet armene og slapp meg som nykomling inn i flokken umiddelbart.

Det var aldri noe de og meg. Faktisk ble vi så gode venner at jeg glemte jobben som ledsager innimellom. En gang rev hun jeg skulle hjelpe og jeg ned en reol med varer på butikken da jeg glemte å føre henne utenom. Betjeningen så den hvite stokken, og skjønte at vi ikke klarte å «se oss for» så godt. Da var det på en måte greit.

Den hvite stokken hjalp oss også raskere gjennom sikkerhetskontrollen, og gjorde at vi fikk god service uansett hvor vi dukket opp.

Det var ikke en ting denne gjengen ikke klarte. Jeg som trodde og håpet at vi skulle løpe sakte, fikk fart på beina da intervallene skulle gjennomføres. Selv om vi løp langs en grusvei med både huller i veibanen, steiner, og skiftende underlag, gikk det fort unna. De som ikke så, hadde full tillit til oss som ledsaget, og hadde ingen hemninger.

Jeg var litt bekymret for at jeg skulle glemme å informere om noe vesentlig slik at den jeg ledsaget falt og skadet seg. Isteden var det jeg som presterte å falle langflat, noe som resulterte i to-dagers pause fra løpingen. Jeg var ledsageren som glemte å se meg for.

Løsningsorienterte

Det jeg lærte på denne turen er at det å være svaksynt eller blind, ikke handler om det en ikke får til, men om å være kreativ og gjøre ting på en annen måte.

Jeg fant ut at det på helt vanlige mobiltelefoner var forstørrelsesfunksjoner som kunne slås på med hurtigtaster, og at en kunne feste kattebjeller på beina til barna for å ha bedre kontroll på hvor de befant seg.

Det oppstod også komiske situasjoner. Som for eksempel da en servitør ikke så at det var blinde og svaksynte ved bordet, og plasserte all drikke foran den ene blinde, noe bare jeg så. Det kunne blitt riktig så underholdende om ikke jeg advarte de andre og fordelte drikken til de som skulle ha.

Stor reportasje i neste nummer

I juninummeret av Kondis kommer en større reportasje fra turen. Her kan vi lese om de utfordringene noen av deltakerne har i hverdagen og hvordan de løser disse. Det var noen dører som lukket seg da de fikk diagnostisert øyesykdommen, retinitis pigmentosa, men det var også mange som åpnet seg.

Litt mer om Marianne Røhme

Marianne Røhme (59) er daglig leder i Kondis – norsk organisasjon for kondisjonsidrett og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.