«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening. Denne kommentaren sto også i Kondis 1-2021
Men savnet etter å kunne løpe litt fort sammen med andre på Kondistreninga merkes godt. Likeså det at både treningssentre og ikke minst innebanen på Bislett fortsatt holder stengt.
Jeg er ikke desperat på fart – ennå. Trøsten får være at det fortsatt nok vil ta tid til løp igjen kan løpes som før. Men jeg har et håp om at Chamonix i juni kan bli stedet å løpe.
Ikke bare det fysiske
Det skrives mye om de fysiske konsekvensene ved at mange tilbud nå er stengt, særlig for de som trenger litt stimuli for å komme seg på trening. Det er jo ikke bare det fysiske aspektet ved det – det er nok like mye det psykiske som tærer. Samtidig har jeg en viss forståelse for at det må gjøres noen grep, men tenker at det må kunne finnes noen muligheter for en middelvei.
Konsekvensene av lockdowns er nok bra i forhold til smitte, ja, men definitivt noe helt annet for mange, og antakelig vil vi se det enda bedre når røyken en dag legger seg, og vi alle skal fungere som før. Det vil garantert være noen som trenger mer enn én dytt bak da, for å komme i gang igjen. Det gjelder like mye oss voksne som barna, tenker jeg.
Da er det sånn at vi må prøve å gjøre en innsats alle sammen – for å få med oss de som ikke helt klarer å komme seg opp av stolen. Så ha det litt i bakhodet. Tenk etter om det er noen rundt deg som nå sliter i så måte.
Rolig rundt Sognsvann
Vel nok Covid i denne omgang.
Jeg var ute og løp rundt Sognsvann her i Oslo i dag og hørte på podcasten til Jann Post og co. I dag var hovedpersonen evig unge Vera Nystad, den bitte lille damen som løper som bare det i en alder av 75 år. Etter å ha hørt henne snakke om løping, så ser jeg jo enda bedre hvor enkelt løping faktisk er – selv om flere av oss nok kompliserer det veldig.
Vera løper fordi det er gøy, og hun legger ikke inn fartsøkter, for det er ikke gøy! Det var fantastisk moro å høre på de enkle, men akk så riktige betraktningene hun hadde rundt det å løpe. Hvorfor hun løp, og hva hun faktisk har opplevd verden rundt. Enkelhet er ordet som slo meg mens jeg løp og hørte på henne.
Heldigvis har jeg truffet Vera flere ganger, og hun er alltid like blid og løper alltid like bra uten å gjøre så mye ut av det. Hun er en godt voksen dame, ja, men hvis jeg selv løper maraton når jeg er 75, og har det like fint som Vera har det, så er jeg også happy. Og derfor tenker jeg at det kan være lurt å høre litt på hva hun har å si.
For mye alvor
For fortsatt undres jeg på om vi ikke tar løpingen litt for mye på alvor. Jaget etter tider, med og uten karbonsko. Prestisjen i det å prestere. Jeg har også vært der altså, men har nok etter hvert sett meg selv i speilet og innsett at det viktigste er AT jeg løper!
Sånn sett var dagens runder rundt Sognsvann badet i kald vintersol helt innafor – og i Vera sin ånd.
Tim Bennett
President i Kondis
Tim Bennett (55) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.
Kondis trenger din støtte
Takk for at du er medlem og slik bidrar til at Kondis kan fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene falt bort, og vil du gi oss et ekstrabidrag, vil vi være takknemlige for det.
Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957
