Cristina Pulido Ulvang: Gode regler for løpeturen

Om artikkelforfatteren 

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1–2026

«Dette er ikke en konkurranse, det er et løp. Husk at det er deg selv du konkurrerer mot.»

Hver gang jeg sier disse ordene humrer alle, og de fleste ser på personen de står ved siden av. Fordi alle, inkludert løpslederen, vet at det ikke er sant. Alle ønsker å prestere bedre enn sist. De som deltar jevnlig på parkrun eller andre løp som går ukentlig, har som regel noen de pleier å løpe i flokk med, og de aller fleste av oss håper at i dag er dagen da man er bittelitt raskere enn personen man pleier å holde følge med. For en fornøyelse det er når det skjer!

Samtidig er vår argeste konkurrent oss selv. Jeg tror nok at de fleste av oss har tanker om hvordan vi presterer hver eneste gang vi er der ute. Som vi vet, så består en veldig stor del av løpingen av det mentale strevet. For meg er det å komme meg bittelitt lenger enn sist, å føle at kroppen spiller med på laget. Jeg bryr meg lite om de andre som deltar i løp med meg. Hele fokuset er på om jeg føler at jeg yter bra nok.

Vi er alle konkurransemennesker til en viss grad, også vi som kommer sist. Selv om jeg ikke er så veldig rask, har jeg sterkt konkurranseinstinkt. Men om jeg skulle håpe på å slå andre, ville jeg måtte bare legge skoene på hylla. I løpingen har jeg innsett at den eneste reelle konkurrenten er meg selv. Jeg har hatt noen gode dager i det siste der jeg har opplevd tider jeg ikke har sett på et par år. Men jeg har fortsatt en del dager hvor det går dårligere enn jeg hadde sett for meg.

Jeg hadde en løpetur nylig etter at det hadde snødd et par dager. Jeg måtte løpe i såpass mye snø at det føltes som om jeg løp i sand. Slike forhold har alltid vært det verste for meg. Det var krevende – slitsomt.

Så løp jeg halvveis opp en bakke og korsryggen begynte å klage. Jeg har omtrent aldri hatt vondt i ryggen når jeg har løpt før. Så her måtte det strenge ord til fordi min indre stemme syntes at jeg burde ta litt lenger gåpauser enn jeg hadde sett for meg. Men jeg vet at hvis jeg begynner å gå for mye for tidlig, blir det heller gåtur med litt løping, så jeg inngikk et kompromiss med meg selv og gikk i de vanskeligste partiene, men løp der det var flatt eller nedoverbakke. Det ble ingen seier på tid, men jeg vant konkurransen over min indre stemme.

«Vi er her for å ha det gøy.»

Deltakerne har så mange forskjellige ansiktsuttrykk når jeg sier denne delen. Noen står der med steinansikt. De er de mest fokuserte. De virker å være i kampmodus, klar til å ta en topplassering. Andre smiler og kjenner seg igjen. De skal ut på en hyggelig tur med vennene sine og forhåpentligvis få en god tid. Så er det de nye løperne og de som ikke føler seg helt trygge i rollen som løpere. De ser mer bekymret ut, lurer på om de kanskje hadde gjort feil i å ikke ha blitt igjen i senga denne lørdagsmorgen.

Siste gruppen er nok den jeg tilhører. De som står der rett før start og tenker: «Å ja, det var derfor jeg kom. Det er faktisk veldig hyggelig å være med i dette fellesskapet. Tiden min blir så som så, og det kommer ikke til å være så veldig gøy underveis, men det er greit. Dette er bra for meg, og jeg kommer til å ha det fint etterpå.»

Jeg er av dem som kjenner seg selv og godtar seg selv. Jeg er ikke rask, men jeg fullfører den samme distansen som de andre. Og det er ikke dårlig. Jeg har det gøy når jeg prater med vennene mine på kaféen etterpå.

Det samme stemmer på mange av vinterturene. De kan være tunge og glatte, og tempoet er lavere enn i sommerhalvåret. Jeg snakker med meg selv, prøver å si at dette er gøy. Kroppen funker, og det er jo bra. Jeg klarer ikke alltid å overbevise meg selv, men det hender at jeg ser noe artig i løpet av turen. Fine julelys på et hus, ekorn som løper over veien, lillaskjær i himmelen. Da er det gøy, ja.

Men den store sannheten er at det fortsatt er mest gøy når jeg avslutter turen, tar et bilde av meg selv og kan gå inn i huset og svare stolt på spørsmålet om hvordan det gikk med turen.

«Ta hensyn til de andre rundt deg, også dem som ikke deltar på løpet.»

De forskjellige parkruns i Norge er fortsatt ganske små, men vi hører en del historier fra de store løpene i England hvor fokuserte løpere glemmer fellesskapet og tenker kun på resultatene sine. De dytter folk til side og bruker spisse albuer for å komme seg frem. Noen parker i England får klager av turgåere fordi løper tar opp all plassen og ikke tar hensyn til dem.

Selv om forholdene er mindre her, er dette med å ta hensyn til andre en god regel å ha med seg. Jeg minner deltakerne om at de må være greie mot de andre personene som trener samme sted som vi løper, og som kanskje blir overrasket over å få en stor horde av folk løpende mot seg. Er vi heldige, kommer vi i prat med turgåere og andre som bruker området hver dag. Vi forklarer hva vi driver på med, at vi er et lavterskelsarrangement, vi er der bare en liten stund, og vi rydder opp etter oss, så ingen kan se at vi har vært der. Det blir mange fine samtaler.

Jeg er veldig bevisst på å ta hensyn når jeg er ute og løper selv. Noen ganger kan det være så enkelt som å smile til en annen løper på gata. Ellers kan det være det å ha på seg refleksvest så jeg ikke plutselig popper opp i skumringen og skremmer noen bilister eller, som dere kanskje husker, en brøytebil. Det kan være å måtte løpe litt saktere og være tålmodig mens en familie tar opp store deler av fortauet fordi de har med et lite barn som ikke går stødig. Stopper en bilist ekstra tidlig for å slippe meg over et veikryss, passer jeg på å smile og vinke til dem. Vi alle deler de samme veiene, og da er det viktig at vi tar vare på hverandre.

Disse huskereglene er enkle, men effektive. Etter at jeg er ferdig med å liste dem opp, er ukens deltakere klare for å løpe sammen en liten stund. Alt ligger til rette for en fin og sosial tur. De har det gøy, de konkurrer med seg selv og litt med de andre. De tar hensyn til hverandre, og andre. Da ser man et vakkert løpefellesskap.