Vinn-Vinn-prosjektet
Langt nede og høyt oppe
Håkon Gisholt forteller i boka «Blålys og hvitt pulver» om prosjektet «Vinn-Vinn» der rusavhengige i behandling ved Tyrilistiftelsen ledsager synshemmede med retinitis pigmentosa (RP) på krevende turer.Prosjektet har tiårsjubileum i år og har vært en udelt suksess.
Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8-2024
Kjersti overtales til å løpe 10 km
«Jeg spanderer joggesko på deg og setter opp treningsprogram, så løper du som min ledsager på 10 kilometer i Oslo Maraton til høsten.»
Kjersti stoppet å spise og så dumt på meg.
«Er du dust? Jeg klarer knapt å løpe 200 meter. Glem det.»
Annonse
«Tror deg ikke. Jeg vet at du klarer det. Jeg setter opp et treningsprogram, fikser et par joggesko til deg, og så mestrer vi det sammen?»
Etter et taust måltid med mye tenking, rakte Kjersti meg hånden som bekreftelse på at utfordringen var akseptert.
Hun trente og forberedte seg, og for første gang i sitt tjueenårige liv festet hun startnummer på brystet i midten av september. I det yrende folkelivet på Rådhusplassen la vi i fellesskap av gårde. Jeg merket straks at treningen hennes hadde gitt resultater. Skravla gikk like lett som beina, og kilometer etter kilometer ble tilbakelagt i fint tempo. En drøy kilometer før mål passerte vi Akershus festning.
«Her satt jeg i fjor på denne tiden med heroinsprøyte i armen.»
Ordene traff meg overraskende hardt. Jeg hadde sett andre jenter med sprøyter i området, men jenta som trippet så sporty ved siden av meg? Var det mulig? Jeg kjente en blanding av tristhet og stolthet. Tristhet for Kjerstis sørgelige fortid. Stolthet for den hun var i dag, og for at jeg hadde fått være med på deler av forvandlingsprosessen hennes. Jeg var rørt. Kjente trykket øke i øynene, og da vi spurtet over målstreken noen minutter senere, klarte jeg ikke å holde tårestrømmen tilbake. Dette var sterkt. Jeg hadde triumfert plasseringsmessig en lang rekke ganger tidligere i Oslo Maraton, men dette føltes som i særklasse den største seieren. Ikke minst var det et stort øyeblikk og rørende å møte Kjerstis stolte familie i målområdet etter at hun hadde fullført sitt livs første løp.
Jubileumstur på Galdhøpiggen
«Er alle klare?»
«Ja»!
Et berg av positivitet gjaller over den enorme gruslagte parkeringsplassen. Vi er hundre personer, ikledd vindjakker, og med luer godt trukket nedover ørene. Alle strutter av optimisme. Den kjølige høstvinden som biter i ansiktene våre, klarer ikke å legge en
demper på stemningen. Noen i gruppen har allerede tråkket beina inn i klatreselen og strammet den rundt midjen, mens andre har den hengende fastspent på sekken. Alle er vi forventningsfulle og spente på timene og høydemeterne som ligger foran oss. Og ikke minst – steinene. Stein på stein, og atter stein, kun avbrutt av den lumske Styggebreen.«Da setter vi i gang!»
Jeg peker mot turguiden, som starter å vandre i retning den uendelige blandingen av store og enda større stein. Jeg holder tak i Kjerstis høyre overarm, og vi beveger oss langsomt bakerst i slangen av mennesker som snor seg inn i steinødet.
«Hva er det med deg og stein, Håkon? Har du en eller annen fetisj i den retningen?»
Den blide, unge jenta ser flirende opp på meg.
«Dette er jo prikk likt da vi gikk til Kyrkja i fjor. Stein så langt øyet kan se.»
«Jeg hater stein. Hadde det ikke vært for at dette er vårt tiårsjubileum, og vi må markere det ved å nå toppen av Norge, hadde vi sikkert vandret langs en idyllisk elv eller på en moselagt fjellstrekning. Ikke stein, i alle fall.»
Jeg sklir på en stein og støtter meg på vandrestaven.
«Dessuten er det ekstra krevende å gå på slikt steinete og ujevnt underlag når vi ikke ser. Og ekstra krevende skal det være når vi markerer et så mektig jubileum.»
Foran oss går par etter par. Blinde som holder fast i den ene armen til motiverte ungdommer. Rusfrie ungdommer, som for få måneder siden var tungt rusavhengige. Noen kokainvrak, noen heroinister, andre makkafreaker eller som Tommy, en salig røre av hele miksen.
Felles for dem alle er at da var de så skakkjørte og syke av dop, abstinenser og psykiske utfordringer at flere, inkludert dem selv, betraktet dem som nederst på samfunnets rangstige. Nå vandrer de skritt for skritt oppover i steinrøysen mot toppen av Norge. Svært få av dem, om noen, har tidligere gått i slikt ulendt fjellterreng. Nå forflytter de ikke bare seg selv gjennom steinørkenen, men har også ansvaret for å manøvrere hver sin blinde trygt opp på Norges tak. Jeg kjenner at jeg er stolt av hver eneste en i gruppen. Både av de som, i likhet med meg selv, bokstavelig talt stoler blindt på våre rusavhengige venner. Team RP-gjengen, som er med på å vise tillit til en gruppe som sårt trenger det. Og ikke minst er jeg stolt av ledsagerne. Ivrig styrer de seg selv ut i de vanskelig fremkommelige partiene slik at deres synshemmede turpartnere skal få best mulig
underlag å gå på. Fy fader, hvor stolt jeg er av dem. Gjengen ingen venter at skal levere, leverer – hver gang.«Det er kult å få være med på denne jubileumsturen.»
Kjersti leder meg utenom en spiss stein i legghøyde.
«Mamma, pappa og søsknene mine sier stadig vekk at de er stolte av meg, og nå kjenner jeg på den følelsen selv også. Den er det mange år siden jeg har kjent på.»
Hun legger den høyre armen sin bak på ryggen, og jeg kan signalet – smalt parti, gå rett bak.
«Åssen går det med baktroppen?»Tommy står ved siden av traséen og venter på oss.
«Fint. Vi skal gå bakerst til breen. Kjersti har kontroll på at vi får med oss alle. Orker du å henge på?»
Jeg dulter vennskapelig til kompisen min, men bommer, og bevegelsen blir i stedet en dytt ut i løse luften. Vi rusler videre, baktroppens duo har blitt en troika.
«Har dere alltid avsluttet hver sesong med en fjelltur som denne?»
«Ja.»
Tommy og jeg svarer samtidig.
«Hvert eneste år etter at vi har hatt andre innledende samlinger, har målet vært det samme. At vi avrunder med en strabasiøs fjelltur som vi kan være ekstra stolte av. Høydepunktet var selvsagt det året vi gikk firefjellsturen i byen over alle byer, Vestlandets hovedstad, Bergen», skryter jeg.
«Breiflabb.»
Tommy fnyser av meg.
«Det jeg tenker på som et av de mest imponerende høydepunktene, var da hele gjengen løp Birken. Du skulle sett øynene på tyrilielevene da Håkon på vintersamlingen fortalte dem at de fire måneder senere skulle løpe og ledsage i det tøffe terrengløpet. De trodde mannen var splitter pine gal. Og det er han jo også.»
Kjersti ler og styrer meg unna en ny skarp stein som er velegnet til å kunne treffe i knehøyde.
«Hvordan gikk det?»
«Det var rått. Selv om jeg ikke så reaksjonen deres da jeg informerte om at vi skulle løpe Birken, hørte jeg tydelig på blandingen av plutselig taushet og sukking at det var langt utenfor komfortsonen. Samtidig er det ekstra artig å lykkes når vi setter oss hårete mål, og det gjorde vi. Faktisk stilte alle på startstreken.»
Jeg snubler i det ujevne steinunderlaget, og drar meg opp på beina med et fast grep i Kjerstis overarm.
«Jeg husker jeg løp sammen med en jente. Hun var ikke spesielt begeistret for trening, men hadde forbannet seg på at hun skulle klare det. Jeg hadde kondisen og hun synet. Vi fokuserte på godt samarbeid og humør, og feide gjennom løypen. De siste to–tre
kilometerne ble hun så ivrig på å rekke drømmetiden hun på forhånd hadde satt seg at det ble rene langspurten.»Jeg merker at jeg drømmer meg tilbake til den stolte dagen.
«Par etter par kom vi i mål, og da premieutdelingen startet, kalte Birken-arrangøren alle de drøyt femti deltagerne opp på seierspodiet foran Håkons hall på Lillehammer. Det var mektig å stå der samlet med hele gjengen mens speakeren fortalte om Vinn–Vinn-samarbeidet. Publikum klappet entusiastisk, og alle femti fikk premier til dundrende We are the Champions over høyttaleranlegget.»
«Jeg får gåsehud når du forteller.»
Kjersti stopper og ser på meg.
«Litt samme følelsen som da vi løp sammen over målstreken i Oslo maraton i fjor. Da du utfordret meg til å løpe som ledsager, tenkte jeg at du var skrudd i hodet som spurte meg, men fy fader, så mye det betydde å faktisk klare det.»
Jeg smiler i regnet.
«Jeg husker en journalist kom bort til et par av våre som hadde løpt Birken», fortsetter jeg.
«Han var fra en lokalavis der tyrilielevene hadde sitt hjemsted. Etter intervjuet ringte eleven hjem til sin far og fortalte at han måtte lese lokalavisen på mandag.
«Hva faen er det nå du har gjort?» hadde faren spurt, hvorpå den rusavhengige eleven svarte: «Nei, nei, det er ikke noe slikt. Du vil bli stolt, pappa.»
Utdrag fra boka «Blålys og hvitt pulver» av Håkon Gisholt, tilrettelagt for Kondis av Else Husa
