Løping som arbeidstaker

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5 – 2023

Jeg hadde det så greit med morgenturene mine, som ga meg en ganske fredelig start på arbeidsdagen. I vinter arbeidet jeg et par måneder som innleid konsulent hos en bedrift i Oslo sentrum. Jeg fikk en ambisjon om å løpe til eller fra jobb.

En smak på vanlig arbeidsliv

Jeg innså fort at med den lave farten jeg løper i, ville jeg måtte starte uhyre tidlig om jeg skulle løpe til jobb, altså den forholdsvis lette nedoverbakkeløypa. Regnestykket var i tråd med den gode metoden for regning i revers. Være på jobb klokken 08.30 = dusj klokken 08.00. Det betyr å dra hjemmefra klokken 7 og så stå opp senest klokken 06.30, noe som i praksis betyr klokken 6?

Det var vanskelig matematikk for en som har stått opp klokken 7 de siste 20 årene. Jeg ble fort skeptisk til om dette var realistisk, og oppdaget raskt at jeg slet nok med å stå opp i 6-tiden for å rekke jobben med offentlig transport. Er du klar over hvor trøtt man blir bare av å stå opp 45 minutter tidligere enn du er vant med?

Det ingen hadde fortalt meg var hvor mye det kreves av hjernen å jobbe et nytt sted. Etter mange timer med hektisk jobbing kom jeg hjem hver dag helt ute av stand til å gjøre noe særlig fornuftig. Det å komme seg ut på løpetur var overraskende vanskelig. Jeg kom meg ut et par ganger i uka, men dørstokkmila ble overraskende lang. Jeg pleier ikke å slite med dørstokkmil, men nå begynte jeg å skjønne tegningen. I yngre dager syntes jeg at det var utrolig mange timer igjen av dagen etter jobb. Nå følte jeg at jeg bare hadde noen få timer til å rekke mye forskjellig – ikke minst det som gjelder barna.

Takk og lov for parkrun i vinter! Disse løpene holdt meg i gang. Jeg oppdaget også en fordel med den nye situasjonen med tidlig start på hverdagene. Der jeg tidligere hadde syntes det var vanskelig å stå opp tidlig for å delta på parkrun, opplevde jeg nå at jeg sto opp senere enn på hverdagene.

Vårens overraskelser

Som for så mange andre i år ble våren innledet med forkjølelse. Den ble heftig, og den fine påskehelgen ble tilbrakt i sykesenga. Så bevegde plagene seg nedover i lungene, med langvarig hoste. Jeg skjønte at det var best å ikke presse meg for hardt og slik forverre situasjonen, så jeg løp lite da. Vi har hørt nok om det rådet de siste årene til ikke å ta det på alvor.

Jeg løp på gode tider utover vinteren og den tidlige våren, så jeg ble overrasket og frustrert over hvordan sykdomsperioden tæret på løpeformen. Samtidig så har jeg sett en lignende tendens over tid. Jeg synes det stadig blir rykk og napp med treningen min. Begynner alderen å gi seg til kjenne? Jeg nekter! Eller er det mer at jeg nå merker forskjellen mellom meg og dem som har trent hele livet. Har de kanskje mer å gå på når dårlige perioder kommer?

Ny treningshverdag

Som jeg har nevnt før, føler jeg at jeg ikke har råd til å slutte med løping. Selv om jeg synes at det er tungt mens jeg holder på, er jeg nok avhengig av løpingen for å holde den psykiske og fysiske formen i sjakk.

På forsommeren kom en større endring i livet mitt. Jeg ble arbeidstaker hos kunden jeg hadde vært hos i vinter. Jeg rakk å gjøre meg noen tanker i ukene før jeg begynte på jobb. Det viktigste var at jeg var nødt til å få til løping som en del av arbeidsdagen.

Omtrent med en gang jeg startet, sjekket jeg dusj- og garderobefasilitetene på jobben. De er gode, men skap er allerede tildelt for dette halvåret. Jeg har derfor valgt løsningen med å løpe hjem etter jobb. Alle dere humrer sikkert og tenker – hun, som ikke liker bakker? Skal hun løpe 3 km oppover, og så 4 km bortover?

Dere tar ikke feil. Men jeg tenker langsiktig. Jeg håper å bli hos denne arbeidsgiveren lenge. Da gjør det ingenting at jeg tar dette litt om litt. Siden formen er såpass laber og stigningen begynner forholds raskt på turen, tar jeg de gåpausene som trengs, og jeg tar sikte på å ha lengre løpsintervaller for hver uke. Det gjør ingenting om fremgangen er liten. Jeg har tid på meg.

Problemet jeg så fort de første ukene var at klokken allerede var såpass mye når jeg kom opp på platået, at det gav manglende motivasjon og en følelse av at familiepliktene ventet. Jeg har derfor løpt opp på platået og tatt offentlig transport resten av veien hjem. Jeg har allerede løpt en og to holdeplasser nærmere hjemmet enn da jeg begynte med transportløpingen, så fremgangen ses allerede.

Praktiske utfordringer – og fordeler

Jeg er sjeleglad for at denne forandringen har kommet på denne tiden av året. Når man løper hjem, må man ha med seg jobbklærne. Jeg har også en PC å frakte siden jeg også jobber hjemme noen dager i uka. Så det blir en forholdsvis tung sekk å bære. Heldigvis går jeg lettere kledd nå, men hvordan blir det når jeg skal ha med en frakk? 20-literssekken holder så vidt nå. Klarer jeg i det hele tatt å løpe med noe større?

Men så tenker jeg: Er ikke dette egentlig styrketrening? Jeg må da bli sterkere av å løpe slik? Jeg har det vante 10 miles-løpet i England i sikte til sommeren. Når jeg strever med turen hjem på varme dager med en tung sekk på ryggen, må det jo bety at jeg vil oppleve det som voldsomt lett når jeg skal løpe oppover bakkene på feriestedet.

Det andre positive jeg ser er at når jeg nå blir vant til å bevege meg på et mye varmere tidspunkt på døgnet enn jeg pleier, må jeg bli flinkere til å takle varmen. Det er jo helt topp! Det er en kjent sakt at all trening og planer går ut av vinduet når jeg deltar i løp på varme dager. Hvor deilig det hadde vært å lære å håndtere varmen.

En annen utfordring er at jeg som alltid foretrekker å løpe alene, må bli vant til å dele et veldig smalt fortau med mange andre – ikke bare løpende. Til syklistene blant dere så lover jeg at jeg prøver å ta hensyn og trenge meg inntil gjerdet langs veien. Jeg er kanskje i nybegynnerfasen som transportløper, men jeg er obs på dere.

Det er en ny tid jeg har beveget meg inn i, og det blir spennende å se hva denne nye fasen i arbeids- og løpekarrieren bringer med seg.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)