Når kondis.no snakket med Torbjørn Grønningen før Oslo Maraton var han optimist og satset på pers. Hvordan gikk det? Her forteller Torbjørn:
Så var Dagen med stor D unnagjort, og jeg må si meg strålende fornøyd med at jeg knuste min gamle pers. Jeg skjønner egentlig ikke at det skal være mulig å forbedre så mye på 3 måneder, men her er hvordan jeg opplevde dagen: Oppkjøring til løpet startet med en stor porsjon havregrøt med rosiner og proteindrikk tre timer før løpet. Magen var ganske nervøs og det ble hyppige toalett-besøk, men sånn er det når nervøsiteten slår inn. Jeg var usikker på hvordan beina føltes, helt til jeg begynte å varme opp. Da fikk jeg bekreftet at de var fine, og jeg fikk avkreftet at massasjen på fredagen ikke hadde vært for dyptgående. Jeg var klar! Jeg stod på første rekke blant de aller raskeste løperne i pulje 1, så den første kilometeren ble jeg forbiløpt av en god del mennesker.
Ved Skøyen kom jeg i snakk med en middelaldrende mann som jeg lå og holdt ryggen til. Han skulle prøve på sub 1:20:00. Siden jeg skulle prøve på sub 1:25:00 lot jeg han gå opp bakken ved brua over E18, mens jeg passet på å hele tiden holde meg ett pulsslag under terskel. Det var for øvrig taktikken for løpet også. Pulsklokka kunne fortelle meg at jeg lå langt foran tidsskjema, og jeg lurte på om jeg kom til å klare å holde denne farten helt inn. Beina føltes kjempefine, og de positive tankene fra hvor god sluttid dette kunne gi var ved å boble over. Heldigvis lot jeg meg ikke rive med og løp mitt eget løp hele tiden, og holdt meg ved terskel.
Ved snupunktet ved Sjursøya møtte jeg igjen den middelaldrende mannen jeg hadde møtt ved Skøyen, men denne gangen var det jeg som løp fra ham! Omsider kom jeg inn til sentrumsgatene, og over Egertorget var jeg veldig sliten. Den melankolske musikken som lød fra sigøyneren ved Stortinget gjorde det ikke særlig bedre, men jeg bet tennene sammen og holdt fin fart. Ved Wessels Plass løp en kamerat med meg et par hundre meter og kom med råd og vink for en elegant sluttspurt. Over målstreken kunne jeg omsider slutte å løpe!
Gleden av å ha perset med over 5min var overveldende og jeg var desperat etter å finne vennene mine. Jeg var så glad og fornøyd. Alt hadde stemt underveis, og jeg må innrømme at løypa ikke var så hard som jeg kanskje trodde. Været hadde vært supert og publikum var flinke til å støtte opp.
Ved snupunktet ved Sjursøya møtte jeg igjen den middelaldrende mannen jeg hadde møtt ved Skøyen, men denne gangen var det jeg som løp fra ham! Omsider kom jeg inn til sentrumsgatene, og over Egertorget var jeg veldig sliten. Den melankolske musikken som lød fra sigøyneren ved Stortinget gjorde det ikke særlig bedre, men jeg bet tennene sammen og holdt fin fart. Ved Wessels Plass løp en kamerat med meg et par hundre meter og kom med råd og vink for en elegant sluttspurt. Over målstreken kunne jeg omsider slutte å løpe!
Gleden av å ha perset med over 5min var overveldende og jeg var desperat etter å finne vennene mine. Jeg var så glad og fornøyd. Alt hadde stemt underveis, og jeg må innrømme at løypa ikke var så hard som jeg kanskje trodde. Været hadde vært supert og publikum var flinke til å støtte opp.
Alt i alt en knakende god dag og et kjempearrangement!
