Vignett-kondiskommentaren.jpg

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening:


«Fra da av var jeg blitt vanerøyker.»


I TV2-serien «Når idretten skaper sjanser» får vi følge seks personer med rusutfordringer eller psykiske problemer i fire ulike idrettsmiljø. Kan idretten hjelpe dem på veien tilbake til samfunnet? 

Jeg blir såååå imponert over rusavhengige som klarer å bli rusfrie. Selv har jeg aldri hatt problemer med rus, men jeg har vært storrøyker. For meg var den avhengigheten så stor at jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle bli avhengig av noe annet igjen. Derfor drikker jeg ikke en gang kaffe i dag av frykt for å bli avhengig. 

Jeg begynte å røyke da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg var vel 14-15 år. Jeg og ei venninne pleide å kjøpe oss tobakk for å øve oss på å rulle røyk. Det var ingen som ville la oss rulle til seg fordi vi ikke var flinke nok til det. Derfor måtte vi kjøpe oss egen tobakk dersom vi ønsket å drive med den slags sysler. Når sigaretten så var rullet, tente vi på og øvde oss på å lage røykringer. Det var moro. 

En dag vi var på ridetur, kjente jeg at jeg fikk lyst på en sigarett. Jeg fortalte det til venninnen min som ikke var særlig lysten. Fra da av var jeg blitt vanerøyker. Jeg fortsatte å røyke daglig, mens venninnen min i samme stund mistet interessen for sigaretter og forble ikke-røyker resten av livet. 

En god venn

Sigaretten og jeg ble raskt gode venner. Han var min følgesvenner uansett hvor jeg var og hva jeg gikk igjennom. Vi koste oss mye sammen. Når jeg satt og dagdrømte, holdt sigaretten meg med selskap. Når jeg var på fest og ikke hadde noen å prate med akkurat da, holdt sigaretten meg med selskap. Når jeg var på fjelltur og satt på et utkikkspunkt og så utover verden, var alltid sigaretten der og delte opplevelsen med meg. Vi var blitt ett. Som et gammelt ektepar som aldri kranglet.  

Jeg visste at det ikke var sunt, og at jeg kunne få både kreft, hjerteinfakt og andre sykdommer av røyking. Likevel kunne jeg ikke la det gå inn på meg. Jeg klarte ganske enkelt ikke å se for meg et liv uten min beste venn. Vi var blitt så utrolig gode venner jeg og sigaretten. 

Eller var vi egentlig det? Det er først nå i ettertid at jeg ser at den ikke var noen venn. Sigaretten var egentlig en morder som sakte, men sikkert stjal helsa mi og styrte meg mot en tidlig død med kols, kreft, hjerteinfakt, dårlig blodsirkulasjon og amputasjon av lemmer. Det ser jeg nå, men det klarte jeg ikke å se den gangen. 

Grunnen til at jeg sluttet å røyke var egentlig ikke fordi jeg ville ha bedre helse, men fordi jeg innså at jeg luktet ille og jeg hadde ikke lyst til å gå rundt å lukte ille. I tillegg hadde jeg så smått begynt å løpe. Jeg visste at om jeg begrenset røykingen, så fikk jeg mer utbytte av treningen. Det var litt som om jeg og sigaretten vokste fra hverandre på en måte. Han passet ikke lenger inn i mitt nye liv og til mitt nye image som løpejente. Jeg byttet han etter hvert ut med en annen venn: Nikotintyggegummien, og en venn til: Løpingen. Nå var vi blitt tre: Nikotintyggegummien, løpingen og jeg. Fortsatt ble jeg minnet på ungdomskameraten min når jeg satt på fjellet og så utover horisonten. Da slo det meg innimellom at det er jo ingen grunn til å sitte der når jeg ikke kan dele opplevelsen med sigaretten. Dette skjer innimellom fortsatt selv om jeg ikke lenger kan huske sist jeg tok en sigarett. 

Ikke enkelt

Det kan høres ut som om det var enkelt å slutte å røyke. Det var ikke det. Jeg hadde prøvd uttallige ganger. Jeg hadde prøvd både å redusere røykingen og å slutte helt, men det ble alltid slik at jeg vendte tilbake til ungdomsvennen min. 

Grunnen til at jeg klarte å slutte til slutt var at innstillingen min til sigarettene endret seg, og at jeg fikk nye venner i nikotintyggegummien og løpingen. Sigaretten passet ikke inn i denne «vennegjengen» og jeg vendte den etter hvert ryggen. 

Målløs beundring

Når jeg tenker tilbake på hvor stor min avhengighet til sigaretter var, og at jeg i lange perioder ikke syntes livet var verdt å leve om jeg ikke kunne røyke, da blir jeg målløs av beundring for de som klarer å slutte med sterkere avhengigheter som piller, narkotika og alkohol. 

For meg var det mest en psykisk avhengighet. Jeg merket ikke så mye til abstinensene da jeg sluttet å røyke. Kanskje fordi jeg brukte nikotintyggegumme i mange år etterpå. I dag har jeg også sluttet med nikotintyggegummien. Jeg fikk heller ikke særlig abstinenser da, men det var likevel tøft. Jeg husker ikke hvilket år det var, men det var på langfredag en påske. Selve lidelsens dag. Og en ting er sikkert: Det ble lidelse både for meg og Jesus denne dagen. 

Jeg mistet ikke jobb, familie og bolig selv om jeg var avhengig av å røyke. Jeg fungerte helt som forventet i samfunnet. Jeg trengte heller ikke å bli kriminell for å skaffe meg penger til sigaretter. Ikke trengte jeg å være bekymret for om jeg kom til å bli fengslet for å røyke sigarettene mine heller. Jeg kunne røyke omtrent hvor jeg ville på den tida. Da røykeloven kom ble det visse begrensninger, men fortsatt var det helt legetimt å ha en slik last. 

I serien med Petter Uteligger får vi møte dem som har levd et liv på kant med samfunnet. De har mistet alt: Venner, familie, barn, jobb og hjem. De har levd i en verden bestående av kun dem og rusen. Når de nå skal ut av rusen må de bli syke for å bli friske. Når abstinensene er over starter alvoret. Da skal de møte den verden de har sviktet så mange ganger, og de skal bygge opp et nytt liv fra bunnen av. Det er ingen selvfølge at den familien og de vennene som en gang var der for dem før rusen tok overhånd, fortsatt tar imot dem og har tillit til dem i tida som kommer. Nå starter tida for å reparere, og bygge nettverk og eget selvbilde. 

Gjennom Petter Uteligger får vi møte noen fantastiske mennesker, sterke som få. Jeg gleder meg til å følge med på dem og krysser fingrene for at det går bra med alle på prosjektet «Idretten skaper sjanser». Jeg beundrer deltakerne i serien for det de har klart så langt, for den jobben de legger ned, og for at de tør å stå fram i TV-serien. Dette er jammen sterke mennesker! Jeg tror på at idretten vil være til hjelp for dem, og jeg krysser fingrene og håper at de alle klarer det. 

 

Kondis trenger din støtte
Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.

Bli medlem og få mange medlemsfordeler!

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957
 

Marianne Røhme (55) er daglig leder i Kondis og ansvarlig redaktør for bladet  og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.