Denne kommentaren er tidligere publisert i Kondis 10-2019.
5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til
Sannheten kan være brutal
Sannheten kan være brutal
Årets siste leder er gjerne den hvor jeg skal summere opp det året som snart er over. Samtidig er veldig mange av dere allerede i gang med å planlegge neste år. Det er den tiden på året der en tenker på og kanskje reflekterer litt over hvordan 2019 har vært. For min egen del så er det ganske triste greier det som står i treningsdagboka ...
Og det med at etter sånn ca. sju feite år så kommer noen magre – det stemmer bra! Alt er jo moro når pila peker oppover og du er nesten uslåelig, i hvert fall i egne øyne. Sannheten er sånn sett noen ganger ganske brutal.
Kommet over sjokket
Heldigvis har jeg kommet meg over «sjokket» det er å finne ut at jeg i høyeste grad er ganske så menneskelig. Kanskje jeg til og med har hatt godt av det ? Og kanskje til og med noen av dere som leser dette, er en jeg sånn litt i skjul har vært «sur» på i løp i år. Fordi jeg har blitt slått. Det er veldig lett når alt går bra, og det å løpe blir som å fly hele tiden. Virkeligheten treffer nokså brutalt når du nesten ikke klarer å lette. Det er da det gjelder å finne tilbake til det som er basic: hvorfor du faktisk løper.
Jeg vet det nå – bedre enn noen gang. Jeg løper fordi løping er frihet. Og det å være fri burde sånn
sett bety at solen aldri går ned, og at mulighetene bare ligger der. Da kan man egentlig ikke se svart på saker og ting.
Litt rart det der altså, at løping som er så enkelt, kan gjøres veldig vanskelig. Det burde ikke være sånn, tenker jeg. Jeg vil at vi skal kunne løpe uten så mye tanker om Kondis, lisens, vekt – for mye, for lite – og andre mer eller mindre uvesentlige ting. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har tenkt på alt det jeg nevner her, på mine løpeturer i år. Kanskje er jeg naiv og tror at alt ordner seg bare jeg får tenkt meg om, men sannheten er nok ikke helt sånn.
Kjærlighetshistorie
Kondis er for meg en kjærlighetshistorie. Fordi Kondis står for det jeg mener er riktig, nemlig at vi skal begeistre – for å få enda flere i bevegelse, gjennom alle kondisjonsidretters mor: løping!
Gjennom mine år som president så har det hele tiden vært det jeg har ivret mest for. For fortsatt er det sånn at det finnes altfor mange som ikke beveger seg veldig mye ... AS Norge er ganske lite, og når forholdene er små, kommer alt som skjer, litt nærmere. Konkurransen for oss i Kondis blir større, og vi må hele tiden følge med i timen. Personlig er jeg veldig fornøyd med hvordan både nettsiden og bladet har utviklet seg i 2019 – og satser på at det holder seg også neste år. Det er viktig at vi klarer å opprettholde kvaliteten. Så mitt mål er at Kondis
skal være en del av en løpers hverdag fortsatt – og at vi skal bidra til å begeistre
.
Ikke glem det basale
Verden blir ikke fantastisk mye bedre gjennom at vi løper, men din og min verden – sånn helt lokalt – blir det. Bare i dag så var det en lykkelig uvitende forståsegpåer som mente jeg burde passe på hjertet mitt da jeg passerte han løpende sånn halvfort. Han mente sikkert jeg både så og hørtes ut som om jeg var klar for hjertebehandling.
Han om det – mitt hjerte lever best når jeg får pustet litt. Så kjære løper: Glem det som ligger bak deg – titt fremover. Ha gjerne både ønsker og mål. Men ikke glem det helt basale da –
nemlig gleden over å kunne bevege seg.
GOD JUL og GODT NYTTÅR – vi sees til løping også i 2020!
President i Kondis
Tim Bennett
Tim Bennett (54) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.
