Sykkelferie med smaksprøve av Tour de France

Tour de France er en av de største begivenheter i sportsverdenen, det er verdens største sykkelritt og har en enorm interesse i store deler av verden. I Norge har vi en glimrende tv-dekning gjennom hele rittets tre uker i juli der vi får presentert både ryttere og lag i kombinasjon med utfordringene disse møter gjennom rittets mange etapper gjennom de franske landskapene. Ikke minst har Johan Kaggestad gitt oss detaljert bakgrunnsinformasjon, ikke bare om selve rittet men også om stedene som rytterne passerer gjennom på sin vei mot Paris: landsbyene, kulturen og historien.

Det er vel sikkert flere enn meg som har tenkt at det kunne vært en opplevelse å besøke stedene og naturen som beskrives her - og for de sykkelinteresserte av oss: få sykle selv i disse løypene som vi etter hvert begynner å kjenne navnene på: L'alpe D'huez, Mont Ventoux, Col Du Tourmalet, Col Du Galibier…

Og la oss være ærlige: de fleste av oss synes det er kjekt å være tett på begivenhetene. Der fjernsynskameraene og sykkelstjernene er, og der helikoptrene sirkler over hodene på oss. Hvert år reiser mange mennesker til Frankrike for å oppleve denne miksen av sport, naturopplevelser og spenning i sentrum av de store tv-sendingene som når ut over hele verden.

Da jeg i fjor bestemte meg for at dette var noe jeg ville få med meg var det sikkert en miks av disse motivene som lå bak, og når jeg fikk med meg min sykkelinteresserte sønn var det egentlig en ideell ferieplan. Og som de stedsnavnene som er nevnt over indikerer så var det spesielt fjelletappene jeg hadde et ønske om å få oppleve, så rittets siste uke pekte seg ut. Da var det en serie med etapper i de franske alper.

Det er litt komplisert å få planlagt en tur inn i selve de løypene som rytterne passerer gjennom, her sperres det av for biler kanskje flere dager før de kommer og man trenger kunnskap om lokale forhold. Valget falt derfor på en arrangert tur der både etapper og transport ble ordnet av reisearrangørene, i dette tilfellet Maxpulse som har spesialisert seg på treningsreiser. Og her var det to grupper som reiste til Frankrike sammen: sykkelgruppen og publikumsgruppen. Så dermed var der en backup: i tilfelle det skar seg helt med syklingen så kunne man fortsette turen i bussen til publikumsgruppen. Og sykkelgruppen ble fulgt av en mekaniker i en følgebil, så her var det tenkt på alt.

Alpene er Europas største fjellmassiv og det største fjellområde i Europa. Og det er et område som gir de største naturopplevelser med svimlende høye og spisse fjell, storslått natur, skarp luft og fantastiske skisteder. Og alpene gir en syklist de aller største utfordringer, her er motbakkene aller lengst og aller brattest. Og det er først når Tour de France-rytterne setter i gang med klatringen her at det blir store differanser mellom de beste og de nest beste i sammendraget.

Og det ble da også en knallhard start på mitt sykkeleventyr. Etter å ha kommet oss til alpelandsbyen Les Deux Alpes var programmet vårt første dagen selveste Alpe d'Huez, som er en av de mest kjente stigningene i Tour de France, men den var ikke med i Tour’en dette året.

Det var ingen publikummere da vi satte oppover, men der var mange syklister, å sykle opp her er kanskje noe man setter på sin bucketlist? Oppover står det flere fotografer som tar bilder av deg som du kan kjøpe etterpå, slik det gjerne er på store turistattraksjoner.

Alpe d'Huez er et skisportsted som ligger i toppen av en 13,8 km lang vei med en stigning på 8,1 %. Veien har 21 svinger med skilt med navnet på vinnerne på hver etappe som er avgjort her. De som har sett på Tour de France har nok fått med seg denne klatringen som en ellevill publikumsfest der tilskuerne løper langs rytterne som sliter seg oppover mot landsbyen, gjerne viftende med flagg og i fantasifulle kostymer. Dette er stedet der publikum kommer tett på rytterne. (Foto er hentet fra Wikipedia)

For meg ble det en brutal opplevelse, planen var å sykle rolig oppover på lette gir, dette var noe jeg hadde trent på hjemme i bratte bakker, så bare det ikke ble noen magadrag så skulle det gå greit. Men jeg begynte umiddelbart å angre på at jeg hadde oversett en opplysning i den tilsendte informasjonen om leiesyklene: «utveksling 50/34 og 28/11», noe som betyr at det største tannhjulet på bakgiren har 28 tenner. På min egen sykkel har den 32, noe som betydde at leiesykkelens letteste gir var betydelig tyngre enn det jeg var vant med. Dermed måtte jeg sykle en av tour’ens mest krevende motbakker på et gir som var alt for tungt for meg og som førte til at jeg måtte stoppe regelmessig på veien oppover for å få ned pulsen. Når man legger til at temperaturen i nederste del av bakken var oppunder 40 grader og at jeg hadde hatt noe magetrøbbel om morgenen så ble dette en hard økt.
Jeg kom da opp til slutt, men det viste seg at det var mer den dagen: hotellet vårt lå høyt oppe på den andre siden av dalen, så da vi hadde syklet ned fra Alpe d'Huez gjensto det altså en lang bakke opp til hotellet. Heldigvis var det flere i følget som hadde trøtte bein, så hele baktroppen svingte inn på en idyllisk og kjærkommen fortauscafe. Sjelden har kald cola smakt så godt! Syklene ble satt i følgebilen og vi tok en taxi opp til hotellet.

Endelig oppe i Alpe d'Huez. Artikkelforfatter til høyre og hans sønn til venstre.

Heldigvis var det flere i følget som hadde trøtte bein, så hele baktroppen svingte inn på en idyllisk og kjærkommen fortauscafe.

En snedig plan fra turarrangøren

På den andre sykkeldagen av vår rundtur i Tour de France skulle vi inn i selve løypen og få oppleve rittet på nært hold. For å få dette til hadde vår reisearrangør lagt en snedig plan som gikk ut på at følgebussen plukket oss opp på den andre siden av Col du Galibier, fjellpasset som var dagens hovedmål. Dermed syklet vi i vei inn i Tour de France-løypen, og det skulle vise seg at de to dagene som fulgte ble mer dramatiske enn vi hadde tenkt.

På vei oppover mot Col du Galibier: syklister, bobilturister og sykkelentusiaster, alle med forventninger om å oppleve en dramatisk TdF-etappe.

Col du Galibier er et fjellpass som ligger 2645 moh og det var her rittet skulle passere over senere samme dag. Vi brukte formiddagen på å sykle oppover mot toppen der vi de siste 8,5 km fulgte den samme ruten som proffene skulle komme opp. Og her begynte vi virkelig å få kjenne på stemningen rundt dette rittet, her var tilskuerne i ferd med å komme seg på plass oppover langs ruten, mange i kostymer og med flagg og god stemning. Som kjent så er vorspielet alltid den beste delen av enhver fest. Selv hadde jeg fått et lettere gir på sykkelen min og heldigvis hadde kroppen kommet seg noenlunde etter gårsdagens krevende klatreetappe. Stigningen oppover langs de festkledde tilskuerne var jevn men ikke altfor bratt, gjennomsnittlig 6,9%, og det ble en fin reise oppover mot fjellpasset der vi skulle vente på profflagene. Endelig kunne vi kjenne på godfølelsen av Tour de France: motbakker vi klarte å sykle opp, tilskuere i feststemning, sol og fint vær. Alle i følget vårt syklet i sitt eget tempo, noe som medførte at alle syklet for seg selv eller i smågrupper, men vi hadde avtalt et felles samlingssted for lunsj 1 km før toppen av Galibier.

Denne formiddagen som vi tilbragte på vårt samlingssted ble et av turens høydepunkter. Her var det samlet mange tilskuere som ventet på at rittet skulle passere. Noen hadde kommet opp med bobiler i dagene før mens mange andre hadde gjort som oss og syklet opp. Vi hadde tatt med skobytte slik at vi slapp å gå i sykkelsko. Vi var nå i fjellandskap med enkle veier som slynget seg oppover til de passerte fjellpasset og gikk på samme vis nedover på andre siden. Landskapet var bratt, det var ikke mye plass til publikum, man måtte bare finne seg en plass i veien eller terrenget.

Tour de France er ikke bare et sykkelritt, det er også et show for publikum som venter på å få en kikk av syklistene. Et par timers tid før disse ankommer så passerer karavanen, som er en rekke biler som rittets sponsorer har bygget opp for å profilere sine produkter eller sin merkevare. Fra disse blir det delt ut snop og give-aways til publikum: luer, mat, nøkkelringer, leker. Dette bidrar til å holde forventningene oppe mens man venter på at profflagene skal komme.

Alle vil gjerne ha en klatretrøye: den spesielle rødprikkete trøyen som bæres av den syklisten som leder klatrekonkurransen.

Karavanen ankommer punktet som markerer at det er 20 kilometer igjen av dagens etappe.

Alle venter på at rytterne skal ankomme. Denne gjengen hadde reist helt fra San Diego i California for å oppleve spenningen og naturen i Tour de France.

Mobildekningen er dårlig her oppe i fjellene så vi var ikke helt informert om hva som skjedde i selve rittet. Det økte selvsagt spenningen for hvem som dukket opp først. Sammenlagtsituasjonen var ikke helt avklart så de siste fjelletappene kunne bli avgjørende.

Endelig dukket så første rytter opp langt nede i dalen etter at flere helikoptre varslet om hva som var på gang. De mest observante gjenkjente syklisten som Nairo Quintana, den colombianske klatrespesialisten. Han hadde tatt et skikkelig magadrag og skaffet seg en luke på de andre, noe som kunne bringe ham verdifulle minutter oppover i sammenlagtplasseringen i rittet.

Etter noen minutter kom Quintana forbi stedet som vi hadde plassert oss på. Han hadde jaggu større fart enn det vi selv brukte oppover disse bakkene! Og han så heller ikke så sliten ut! Det er utrolig å se kjørestyrken til disse toppsyklistene på nært hold. Publikum rundt var i ekstase, å se syklister som tar slike djerve initiativ som å stikke fra i de bratteste bakkene er noe som alle visste å sette pris på. Her var vi også tett på syklistene så det var nesten rart å se at det ikke ble noen sammenstøt mellom publikum og syklister. Og jubelen fortsatte da forfølgerne dukket opp, her var vi så tett på sykkelstjernene som vi kunne komme. Jeg fikk tatt noen bilder da de passerte, blant annet av vår tdf-deltager fra Bergen, Odd Christian Eiking. Han lå fint plassert i en av de fremste gruppene, han er da også en brukbar klatrer.

Mange hadde kommet seg opp til det høye fjellpasset på samme måte som TdF-deltakerne: de syklet opp.

Nairo Quintana har tatt et skikkelig rykk og skaffet seg et forsprang på resten av feltet.

Etter at syklistene hadde passert var det tid for å komme seg ned fra fjellet. Vi skulle sykle den siste kilometeren opp til toppen av Col du Galibier før vi kunne renne nedover mot målpasseringen i Valloire, der vi måtte fortsette videre til Saint-Michel-de-Maurienne der bussen vår skulle plukke oss opp. Da vi passerte toppen kjente vi at det begynte å regne så jeg tok på meg den jakken som jeg hadde i ryggsekken. Men det viste seg raskt at dette ikke bare var en lett regnbyge, det var massivt troperegn som vi knapt nok har hjemme i Norge. På kort tid ble veien til en elv som førte med seg grus og steiner, og som gjorde at nedkjøringen fra fjellet ikke ble så grei som vi hadde trodd. Felgbremser er heller ikke helt å stole på når det kommer vann alle veier, så her ble vi nødt til å ta det rolig. Gjennomvåte og kalde ankom vi målbyen Valloire, vi visste ikke hvordan det var gått med etappen men det brydde vi oss ikke om heller. Landsbyen hadde fått en brå forvandling fra fest i sommersol til et heftig skybrudd der alle prøvde å komme seg i ly mens gatene ble åpnet opp for trafikk igjen. Profflagene hadde bussene sine parkert i denne byen så rytterne her kom seg raskt under tak. I gruppen vår samlet vi oss ved et gatekryss og våre sykkelguider minner oss på at vi måtte komme oss videre til Saint-Michel-de-Maurienne siden bussen ikke fikk lov til å kjøre inn i TdF-løypen. Det ble en våt og kald tur på rundt 20 km, men heldigvis gikk det mye nedover. Men tross alt: dette var en opplevelse, sykkelbeina føltes bra og vi kjente at vi levde. Ikke minst ble ankomsten i bussen en fantastisk opplevelse: her hadde vi klesskift, og måltidet på en cafe i byen ble virkelig bra. Ikke akkurat det nye franske kjøkken, men hamburgere og cola! Dette må vel være noe av det fineste med slike idrettsopplevelser: man lærer seg å sette pris på de enkle ting.

I Målbyen Valloire var det lettere kaotisk under det massive regnværet. Vår gruppe hadde 20 km igjen å sykle før vi kom til bussen vår. Her ser vi syklene til laget FDJ blir tatt hånd om.

Dagen etter gjentok dette mønsteret seg: det startet med sol og varme før det brått snudde kontra og det kom et tropisk regnskyll som til slutt medførte at selve rittet måtte stoppes. Etappen gikk denne dagen over løypens aller høyeste punkt, Col de l'Iseran på 2770 moh som er den høyestliggende fjellovergangen i Europa. Gruppen vår begynte dagen med å bli transportert til Bourg Saint Maurice som ligger på rundt 800 moh, der vi startet sykkelturen oppover i de majestetiske franske alpene, opp helt til Col de l'Iseran. Igjen var det et storslått landskap gjennom mellom stupbratte fjell og kjente skisteder som Val-d’Isère. Og for meg ble det en fin opplevelse, jeg syklet jevnt oppover på det letteste giret slik at pulsen ikke ble for høy, her gjaldt det bare å male på jevnt og trutt. Absolutt en positiv mestringsfølelse for en sykle-til-jobben-mosjonist som nærmer seg de 60 år! Men det var jo hardt selvsagt. Det var litt mer futt i min sønn, som ventet på meg på toppen.

Denne dagen skulle rittet avsluttes med en 5 km stigning opp til målbyen Tignes. Etter at vi kom ned fra fjellet samlet vi oss i landsbyen Tignes-les-Brevières som lå der bakkeavslutningen startet. Da vi nærmet oss bussen vår kjente jeg at det kom noen regndråper, og jeg fikk akkurat satt sykkelen inn i følgebilen før det igjen kom det samme infernalske regnværet som vi hadde kjent på dagen før. Vi fulgte vår plan om å ta et måltid i landsbyen, grillmat denne gangen, mens vi ventet på at TdF-sirkuset skulle rulle inn i landsbyen med karavanen og profflagene. På puben der vi ventet fikk de etter hvert byttet til en TV-kanal som viste TdF, dette var en engelsk pub og det satt visst langt inne å svitsje vekk fra fotballkampene de så på. Og ute bøttet det ned slik at vi egentlig satt og kvidde oss for å bevege oss ut for å heie inn rytterne i bakken opp til mål. Så da var det på en måte en følelse av flaks da tv-sendingen meldte at rittet var stanset, supplert med bilder av et jordskred som veltet ned over den veien som vi nettopp hadde syklet på. Og de som fikk inn TV2 på mobilen kunne se en veivende Dag Otto Lauritzen som løp unna skredet som effektivt blokkerte rytterne fra å gå i mål.

Dag Otto Lauritzen forteller TV2s seere at veien er sperret og at etappen blir stoppet.

Den siste sykkeldagen for oss ble en rolig og fin sykkeltur i nedoverbakke og flatt terreng inn til Albertville, der vi skulle se på starten av rittets siste fjelletappe. Reisearrangøren vår tilbød også en mulighet for de ivrigste av oss til å sykle inn på den offisielle TdF-ruten på en 36 km stigning med 5,2% opp til toppen av Val Thorens. Jeg valgte å ikke høre til de ivrige, i stedet ble det en spennende dag i en TdF-start. Og det må sies: franskmennene kan dette med å lage opplegg med stil. På start var det en stor samling av publikummere som fikk se rytterne bli presentert og signere seg inn på etappen. Lagbussene stor parkert langs veien der man kunne finne sine favorittlag og helter. Vi fikk her en prat med Edvald Boasson Hagen som tok seg tid til å snakke med oss tilreisende nordmenn.

En start i Tour de France er en stor hendelse i enhver fransk by. Her fra starten i Albertville, vi skimter Aleksander Kristoff og Edvald Boasson Hagen i en prat før dagens etappe.

Tour de France avsluttes alltid i Paris og det gjorde turen vår også. Den siste offisielle rittdagen ble en kjærkommen hvile av våre egne bein, og det ble også en fest i det som kalles Norskesvingen. Her var det stort sett norske fans som bygget opp stemningen frem til rytterne kom, og som deretter kunne følges gjennom de mange rundene rundt triumfbuen og opp Champs Elysées. Norskesvingen er viselig lagt slik at man har en egen uteservering av mat og drikke i tilknytning til det fortauet man står på, så dette ble en feststemt avslutning på sykkeluken vår. Dette var virkelig et godt opplegg, avslappende og samtidig spennende.

Så oppsummert: disse dagene fikk vi oppleve storslagen natur, utfordret oss selv på sykkelsetet, vært tett på Tour de France og truffet mange nye folk fra sin mest engasjerte side. Kort sagt, fått en smakebit av rittet som man ikke får hjemme i sofaen. Så hvis vi bare får trent litt på sykkelen så kommer vi gjerne tilbake. Det kan anbefales!

Norskesvingen: et lite stykke Norge i Paris.

Det går virkelig unna gjennom gatene i Paris!

Maxpulse-laget som fulgte siste uken av Tour de France 2019.