Vignett-kondiskommentaren.jpg

5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til

Ti år siden første gang

Jeg skrev min første leder i Kondis for ti år siden. Den gangen skrev jeg om hvem som på mange måter vekket min interesse for løping, på den harde måten. Og siden så har jeg alltid husket de løpeturene, for det er gode minner. Samtidig er jeg disse gutta evig takknemlig for at jeg kom inn i varmen. De var svært sjelden «snille» med meg når vi løp – jeg måtte løpe i deres fart eller finne meg i å bli fraløpt. Livet var hardt på den tiden altså, og jeg visste at hver eneste løpetur kom til å bli akkurat like tøff – hver gang!

Så egentlig er det rart at jeg faktisk savner gutta, miljøet, hardheten og alt ellers. Men de gjorde inntrykk, det er så enkelt.

Lot skoene snakke
Mange år er gått siden den gang, og de gutta er i dag «voksne». Jeg er ikke helt sikker på om alle er i live, men vet om flere som fortsatt er «still going». En av dem, Henrik, ble 76 her om dagen. Henrik var en av dem som bare krummet ryggen og løp. Jeg likte å løpe med han og lærte mye om det å la løpeskoene stå for snakkingen. Og i alle år etterpå så har jeg truffet han, og det har selvsagt vært like hyggelig hver gang. Det har det for øvrig vært hver gang jeg har møtt noen av de andre også.

Jeg har sagt mange ganger at løping skaper relasjoner, og noen av de relasjonene vil du for alltid dra med deg. Det er det som er det fine med å være aktiv, for du finner alltid likesinnede, som du i større eller mindre grad bygger relasjon med.

Sånn har det vært for meg alle de årene jeg har vært i Kondis også. Og det er det fortsatt. For stadig vekk dukker det opp nye løpere som jeg blir kjent med. Det er ikke sikkert at jeg gjør like mye inntrykk som det de gutta fra 80- og 90-tallet gjorde på meg, men det er ikke viktig heller. Det viktige er at jeg gjennom alle jeg møter, får litt inspirasjon selv. For det er alltid noen som har spennende tanker om løping og livet for øvrig, som jeg som snart eldre junior finner interessant.

Hver tur betyr mye
Per i dag så løper jeg mindre enn før, det har blitt en nødvendighet faktisk. Litt fordi jeg nok kjørte det med å løpe ganske langt uten å tenke konsekvenser. Det gjør at jeg på mange måter savner løpingen mer enn før, noe som igjen betyr at hver enkelt løpetur jeg gjør, betyr mer for meg. Det går absolutt ikke like fort lenger heller, men jeg kjenner at jeg trenger selve løpeturen mer enn jeg trenger farten.

Jeg trenger nok Kondis også. Kondis betyr ganske mye for meg.  Et liv uten Kondis, både fysisk og psykisk, er liksom ikke noe særlig. Jeg har gjort endringen fysisk i forhold til ikke å gå lei av det å være i ok form. Og jeg kan love at jeg fortsatt vil være på jakt etter hvordan vi kan spre treningsglede og gleden ved å være en del av Kondis til alle som trenger det. Kondis ER livet, og jeg håper vi om noen år kan være dobbelt så mange i Kondisgjengen.

President i Kondis
Tim Bennett
 

Tim Bennett (53) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.