Tim Bennett jakter på 1500 m-steget

Saken har stått på trykk i Kondis nr. 1 – 2021

Ta for eksempel David Rudisha på 800 meter. Når han løp på sitt beste, så dro han det hele ut i fingerspissene. Hver bevegelse var perfekt, og steget var en ren nytelse. Jeg har til og med ofte sett hans løping i sakte film, bare for å få med meg alt.

Jeg brukte også å være på Bislett i de gode gamle dager da engelskmennene herjet som verst. Steve Ovett var alltid kongen, og som 15-åring fikk jeg faktisk autografen hans! Ovett var helten – før jeg faktisk begynte å løpe litt selv.

På videregående fikk jeg en ny bestekompis som også løp mellomdistanse. Han løp alltid i splitshorts. Baneløpere gjør jo gjerne det.

Merkelig nok tenkte jeg aldri selv på å begynne med friidrett på den måten, og jeg har vel strengt tatt kanskje løpt baneløp 2-3 ganger i løpet av mine 55 år.

Kanskje var det fordi jeg egentlig aldri har likt splitshorts?

1500 m-økt

Men som sagt, baneløping har alltid fascinert meg, og gjennom å lese boken om brødrene Kvalheim sist høst så skjedde det noe i hodet mitt da jeg så alle bildene fra alle løpene Kvalheim-gutta hadde mot andre store baneløpere. Jeg kunne drømme meg litt bort.

Det hele kulminerte med at jeg en lørdag i november løp 6 x 1500 meter. Ikke på bane, men i en rundløype på asfalt. Den beste av dem gikk på 6.11, hvilket var veldig langt bak Filip Ingebrigtsen på 3.30. Hvorfor jeg akkurat tenkte på han, vet jeg ikke, men det kan ha noe å gjøre med måten han løper på. For han har også det lette, elegante, ja, rett og slett helt nydelige løpesteget. Og jeg er nok veldig opptatt av steget.

De gangene jeg har løpt på innendørsbanen på Bislett opp gjennom årene, så har jeg noen ganger følt at nå hadde du steget, Tim. De små sekundene der kunne jeg gjenoppleve i hodet mitt ganske lenge etterpå.

Splitshorts og piggsko

Men for å gjøre en lang kjærlighet ganske kort, så har jeg nå bestemt meg for å bli baneløper! Jeg har til og med både splitshorts og mitt livs første piggsko liggende klare.

Det er en litt risky business, faktisk, for jeg er ikke akkurat kjent som den raskeste mannen i gata. Jeg er litt mer den seige endurance-løper’n, som kan løpe akkurat passe fort over tid. Det å løpe 1500 meter på bane blir noe helt i den andre enden av skalaen.

Drømmescenarioet er å komme så nær det perfekte steget som mulig. For får jeg til det, så kan tiden min forhåpentligvis også bli ganske mye nærmere Filip Ingebrigtsens tider.

Tanken er å skrive noen artikler om hvordan jeg kan bli en baneløper – i min alder. Hvordan skal jeg trene for å kunne løpe 3.20 på kilometeren, uten å dø liksom. Det betyr at jeg må gjøre en grundig jobb på flere områder. Jeg må bli sterkere, for å tåle farten. Jeg må tenke på akilles og legger. Jeg må også lære meg til å hvile mer – særlig etter krevende baneøkter. Og jeg må tåle å løpe færre kilometer enn hva som kanskje er normalt for meg.

Alt må tenkes nøye gjennom slik at jeg klarer å stå hele løpet ut, bokstavelig talt. Og som en liten gulrot der fremme – hva kan en slik «satsning» gi meg når jeg skal løpe de litt lengre løpene på asfalt senere?

Det hele er så spennende at jeg bare må prøve. Det sies jo også at i min alder nytter det ikke å vente med å gjøre det man har lyst til.

Fortsettelse følger!

Det er ikke alle gitt å ha 1500 m-steget til Filip Ingebrigtsen eller andre gode mellomdistanseløpere, men det er lov for alle å prøve seg på bane, med eller uten piggsko på beina. (Foto: Sylvain Cavatz)