Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten sin mening.

Trenger vi mosjonister å ha idrettsfest som treningsmål?

Skarverennet har for meg vært en motivasjon til å trene langrenn om vinteren. Selv om jeg bor i Bergen så er det faktisk mange dager i løpet av vinteren mulig å trene skigåing. Reiser man litt utenfor byen og opp til skiløypene på Frotveit, Totland eller Totræna så finner man preparerte løyper store deler av vinteren.

Det hele begynte med Skarverennet i 2005, da jeg deltok for første gang etter å ha blitt invitert med av en gjeng kolleger som tok dette som en hyggelig tur til firmahytten på Ustaoset. Jeg stilte med mitt klassiske, vestlandske skiutstyr tilpasset fjellturer utenfor løypene, anorakk og nikkers. Siden dette var ski med festesmurning så ble de etter hvert nokså bakglatte i de våte løypene gjennom en lang dag på ski fra Finse til Ustaoset, og det ble vanskelig å få ny smurning til å henge. Jeg ble utover i løpet misunnelig på dem som raste forbi meg i skøytetraseen ved siden av, de trengte ikke å tenke på festesmurning, kun skøyteteknikk og glid.

Der og da bestemte jeg meg for at neste år skulle det være meg som gled ubesværet forbi i skøytetraseen.

Så neste år stilte jeg med skøyteski, med lette og funksjonelle klær og en vintertrening som hadde gått ut på å lære meg skøyteteknikk. Og til tross for at stigningene var et slit med den nye skøyteteknikken så var frihetsfølelsen på flatene total: det var solskinn over snøkledde vidder med en preparert skøytetrase der jeg kunne holde stor fart uten å bruke for mye krefter. Når skøyteteknikken sitter så er det en fantastisk følelse. Det vet jeg, for det er ikke alltid at den sitter.

Og ikke minst så var løypene fylt av masse blide folk som alle syntes at et Skarverenn i sol og vakker natur er noe av den fineste opplevelsen man kan ha. Og på Ustaoset ventet festen og den gode stemningen. Skjønt, på Skarverennet er det mange som begynner festen på «Jägertoppen», der man er ferdige med stigningene og kun har utforkjøringen til Ustaoset igjen, men begge steder er stemningen spesiell, nytelsen man får etter å ha gjennomført ytelsen det er å gå en lang skitur.

Motivasjonen for å gjennomføre skitrening gjennom vinteren, med kjøringen i kveldsmørket for å komme opp i lysløypen, var i stor grad tanken på å delta i Skarverennet med alt som det innebar av sosialt treff, idrettsopplevelser og vinterlig høyfjell.

Er det ikke dette som er en viktig del av motivasjonen for oss vanlige mosjonister til å drive med trening? Vi må ha et løp eller et renn eller et ritt som vi ser der fremme, og det må ha noe sosialt med seg, et sted å treffe andre folk, gjerne i litt festlige omgivelser. Dessuten gir det jo noe å snakke om både før og etter arrangementet.

Jeg deltok noen ganger i det som het Bergen Maraton, før det ble et stort bymaraton. Løypen gikk fra Fana Stadion og rundt Kalandsvatnet, stort sett med de mest entusiastiske løperne, ikke noe stort startfelt, og de eneste tilskuerne i løypen var noen kyr som neppe var særlig interesserte i det som foregikk. Da Bergen City Marathon ble startet opp i 2001 inne i sentrum av Bergen laget de den festen som vi mosjonister gjerne vil ha, og arrangementet vokste raskt og fikk etter hvert over 10.000 deltakere.

Nå er det jo alt dette som har blitt feid vekk av koronapandemien det siste året. Vi kan ikke lenger ha store ansamlinger av folk på grunn av smittefare, og alle slike arrangementer har stort sett blitt avlyst eller utsatt. Vi har altså mistet en del av den sosiale dimensjonen med treningen vår, den som bringer motivasjon. Riktig nok har vi fått virtuelle løp der vi kan trene alene og registrere tidene som om vi deltok i et løp, men det kan likevel ikke måle seg med de store arrangementene som samler mange mennesker.

Hva kan vi så håpe på når pandemien er slått tilbake?

Vil det nå bli innarbeidet i alt vi gjør at vi kan være smittebærere av ulike sykdommer så vi på en eller annen måte fremdeles må ha en form for sosial distansering?

Skarverennet er på mange måter som skapt for å få smittsomme virus til å spre seg, der man pakkes inn i overfylte jernbanevogner fra Geilo og opp til starten på Finse. Riktignok hadde arrangørene i år lagt opp til et arrangement som var mer tilpasset smittevern, med start og mål fra Geilo. Men det ble også avlyst.

Kommer vi tilbake til de tette jernbanevognene og de fullstappede startfeltene i Bergen City Marathon?

Kan vi håpe på at vaksineringen bringer oss helt tilbake til slik det var tidligere, og at vi bare blir enda mer bevisst på verdien av det vi måtte gi avkall på under pandemien?

Hvis vi kan lære av historien så forteller den at under forrige store pandemi, nemlig spanskesyken for 100 år siden, så ble avslutningen av denne starten på en lang periode med optimisme, kreativitet, fest og moro. «De glade 20-årene» ble en reaksjon på den sosiale tvangstrøyen som pandemien og den første verdenskrigen hadde påført folk.

Så nå ser jeg frem mot en periode etter koronaen der vi alle kan dyrke gleden ved å gå skirenn som avsluttes i en stor fest, delta i maratonfester som fyller bysentrum og ellers feire at vi ikke lenger sloss mot et fordømt virus.

Kondis trenger din støtte
Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.

Bli medlem og få mange medlemsfordeler!

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957