Imponerende løping av vinnerne av Primtalløpet

Til slutt var det kun Dag O Tho og Guðrún Elvíra Guðmundsdóttir som stod igjen. De ga seg etter tyve dagers løping, og hadde da tilbakelagt minimum 639 kilometer! Kort fortalt går løpet ut på å løpe en primtallsdistanse hver dag fra 1. desember og frem mot julaften.

Kondis er selvfølgelig nysgjerrige på hvordan konkurransen har forløpet seg for vinnerne. I løpet av romjulen kan du lese hva vinneren av kvinneklassen har å si, og allerede her kan du lese Dag O. Tho sine ord.

(Foto: Privat)

Dag O. Tho forteller om årets innsats i Primtalløpet

Jeg hadde egentlig lagt opp, og tenkte at Værstingen i høst skulle bli mitt siste løp. Derfor var det også et minimum av grunnlag jeg hadde. Nærmere bestemt et snitt på 45 minutter i uka med løping. Men jeg har gått en del i fjellet på jakt og oppsyn, og har fin grunntrening fra det for så vidt. På grunn av lite løpsgrunnlag var egentlig påmeldingen til primtallkalenderen mer eller mindre en glipp.

Jeg meldte meg på 1. desember, 5 minutter før første tur. Jeg ble litt støl de første dagene, i tillegg til at det er en utfordring i seg selv med mange harde pakker i kalenderen, så er det en utfordring å få det til å gå opp med hverdagens andre plikter. I år gikk det nokså greit for meg med begge deler.

Da de andre karene ga seg, så fokuserte jeg kun på rekorden. Planen var så klart å holde ut helt til julaften, for det hadde vært moro å ta rekorden. Og om det var mulig så ville jeg gjerne dele den med Sissel og Elvíra. To damer som er noen skikkelige råtasser! Jeg konkurrerer ikke mot andre, bare meg selv. Andre deltakere løper jeg med, og ikke mot. Selv om vi var spredt over hele landet, så synes jeg det var god stemning prega av nettopp det. Det er nok også det jeg har satt mest pris på med ultraløping generelt. Lave skuldre, høy moral og stemning, og lite spisse albuer. Jeg starta med triatlon før det ble så populært. Da var det en del som var skikkelig gode, og med ditto utstyr. Men man kunne omtrent komme med kurv med blomster på styret, og man var like velkommen.

Etter hvert ble triatlon "det nye Birken". Det ble mye prestisje, mye dyrt utstyr, flere spisse albuer, og sjelen ble litt borte - I alle fall for min del. Jeg begynte da med ultra. Ultra har også blitt veldig populært siden den gangen, men jeg opplever fortsatt at ultraløpere er løpere med sjela på rett plass. Mitt inderlige håp er at det fortsetter slik. Å dele kilometer, dele opplevelser, og gjerne dele plasseringer. Skal du bli verdensmester så kan du ikke tenke slik kanskje, men det er vel ikke så mange av oss som skal bli det heller.

Vel, tilbake til kalenderen: Jeg hadde spart to korte økter. Den ene tok jeg 20. desember. Den andre hadde jeg spart til julaften. Mellom der var det 3 harde dager med 8-9 mil per dag. Jeg hadde fri i arbeidsturnus, så alt lå til rette for mye løping.

Men, jeg gikk på en smell. Hadde tenkt det kunne skje på grunn av det minimale grunnlaget, men jeg hadde tenkt at det i så fall ville skje tidligere. På slutten av en femmils-økt 19. desember "hang jeg på knea" mens jeg snakka med en bekjent. Sa kjente jeg at det skjedde noe i ryggen. Jeg fullførte økta, men gikk som ei kråke da jeg kom hjem. Heldigvis hadde kjerringa selskap, og la ikke merke til tilstanden min. Jeg hadde 23 km til som jeg måtte ta den kvelden, så jeg sa til kjerringa at jeg kanskje måtte gå en del og kunne bli sein.

Jeg klarte å fullføre den økta, men ble enda verre i ryggen etterpå. Mandag morgen klarte jeg nesten ikke komme meg fra soverommet og ut på kjøkkenet. Jeg slet med isjias for 10 år siden og dette virket helt likt. Jeg fikk time samme dag hos kiropraktor i håp om en slags "quick fix". Det ble det ikke. Det er i alle fall betennelse i muskel i hofte / bekken, og det kunne oppleves som prolaps. Uklart om det faktisk er prolaps der i tillegg.

Jeg rusla den korte økta som var planlagt. Smertene var såpass at jeg måtte holde fokus på å slappe av og ikke holde pusten. Måtte da innse at jeg kanskje ville klare en lang dag, men måtte påregne og bli sengeliggende etterpå. Skulle det være noen mening måtte jeg klare alle 3 dagene. Rekorden var plutselig utafor rekkevidde. Det var temmelig kjipt, da alt egentlig lå til rette.

Men, det nytter ikke å deppe over det. Jeg hadde fortsatt en kort dag til gode. Uansett ville jeg ikke kunne klare rekorden, og kroppen hadde nok best av hvile. Da Sissel ga seg, var det bare meg og Elvíra igjen. Håpet at hun kanskje kunne, og ville, gå for rekorden, og i så fall hadde det bare vært moro å bli slått av henne. Men det virka som om hun også var klar for å si at "nok var nok". Vi ble derfor enige om å dele seieren. Veldig koselig synes jeg. Elvíra har imponert stort, og jeg setter mer pris på å dele seieren enn at vi skulle prøve å overgå hverandre. - Uavhengig av hvem som gikk av med førsteplassen.

Nå er status for min del at jeg har hatt en ny runde hos kiropraktor. Det er fortsatt uavklart om jeg har pådratt meg en prolaps. Ryggen er definitivt bedre. Jeg er sykemeldt og har en henvisning til MR, så tar vi det derfra. Jeg er dermed tilbake i gruppen "lagt opp", og blir vel der til jeg eventuelt glipper igjen. Det blir vel i så fall fort Værstingen igjen 😎

Les også:
Frank Løke vant primtalløpet etter 23 dager og 874 km