Molly Bazilchuk løp Norge på tvers på imponerende tid

Molly er klar til å starte på turen fra svenskegrensen 6 km øst for Nedalshytta til jernbanestasjonen i Stjørdal. Dette er verken den korteste eller letteste turen på tvers av Norge, men en flott tur på 120 km i mest fjellterreng. (Foto: Audun Bugge)

Norge på Tvers langs 63 grader nord

Tekst: Molly Bazilchuk
Foto: Audun Bugge, Størk Lien, Nancy Bazilchuk, Molly Bazilchuk og Thomas Skinnemoen.

Ramsjøhytta lå ved et blikkstille vann, som reflekterte til fjellene som omringet oss. På tross av at det var slutten av juni var fjellene hvite, med årer av svart hvor sola hadde begynt å få tak. Drøyt 5 mil ute i en 12 mils løpetur skjønte jeg plutselig at dette ikke kom til å gå på skinner hele veien.

Ellen ved Ramsjøhytta

Drømmen om Norge på Tvers ble født i koronatiden. Samfunnet var stengt, og jeg løp alene på vinterstier. Løp etter løp, blant annet Ultra Tour du Mont Blanc som var mitt store mål, ble avlyst. Jeg og mange andre fikk sjekket hvorvidt motivasjonen til løping kom fra konkurranser.

Jeg begynte å dykke i nettsiden FastestKnownTimes.com, på leting etter en sti jeg kunne løpe som konkurranse, på egen hånd. Norge på Tvers, fra svenskegrensa i Sylan til fjorden i Stjørdal var perfekt. Ikke langt unna Trondheim, variert terreng, og hele 120 km - en real utfordring. Herrerekorden ved John Marius Hegseth var på 15 t 25 min, og det var ikke registrert noe damerekord.

Solstrålene hadde akkurat bikket over Sylmassivet og begynte å ta knekken på nattekulden da jeg og Størk sto klar til start kl 5 den 27. juni. Myggen var ikke ivrig på at vi skulle dra. Med en uhøytidelig “klar, ferdig, gå” var vi i gang.

Jeg og Størk ved start i Sylan

Det var snø på stien noen hundre meter fra start, som heldigvis var fast og lett å løpe på. Et siste tegn på den lange vinteren, håpet jeg. Noen kilometer ute i turen så Størk på klokka, og sa til meg, “nå har vi ca 6:30 pace i snitt, er det greit?” Jeg måtte le litt - pace hadde jeg ikke tilgjengelig på klokka! Når man skal være ute så lenge er det følelsen som teller. “Jada,” svarte jeg.

Hvordan skal man begripe å løpe 120 km? Ved å ikke tenke på det, og tenke på det samtidig. Tenk på der du er nå, men aldri glemme at det er langt igjen. Du må huske å spise, og ikke løpe fortere enn at du kan ta deg inn igjen. Første etappen fra Svenskegrensa til Storerikvollen fløy forbi, på nydelige høyfjellsstier i de kjølige morgentimene, med godt selskap.

God flyt like ved Storerikvollen

Etter jeg forlot Størk på Storerikvollen var det bare 4-5 kilometer til jeg skulle se crewet mitt, som besto av min mor og min mann, Audun. Stien gjennom skogen var flekkvis dekket med snø, og det var kronglete å ta seg fram. Jeg gledet meg til å komme på grusen, få litt vannmelon og heiing. Dette gikk strålende, og jeg var på skjemaet til herrerekorden!

Eller var jeg det? Det tok merkelig langt tid å komme fram til parkeringen der crewet skulle stå… Kanskje jeg løp sakte? Eller det var mye lengre enn jeg trodde fra Storerikvollen? Jeg bestemte meg til slutt å sjekke kartet på telefonen for å få litt bedre oversikt. Jeg var, på ufattelig vis, 3 km forbi parkeringen. Jeg hadde løpt forbi crewet.

Jeg ble først sint, så bekymret. Hva om bilen hadde dødd? Kom de til å forstå at jeg hadde løpt forbi? Jeg hadde en del ekstra mat i vesten, så jeg stoppet og tok fram litt av det og fylte vann. Jeg kunne ikke snu. Jeg måtte fortsette, og satse på at det ordnet seg.

På ny inne på grusvei traff jeg Ellen og Thomas - Ellen skulle bli med videre på ferden, så langt hun orket. Jeg forklarte at jeg hadde løpt fra crewet, og fikk litt ekstra energibarer av Thomas. Da vi løp nedover grusveien så jeg to kjente fjes i fjerne - crewet sto ved en parkering lengre borte!

Full service av crewet!

Jeg fikk vannmelonen jeg hadde drømt om, og tørre sokker, og påfyll av mat. Parkeringen hadde vært bortenfor stien, og jeg hadde blindt fulgt GPX sporet mitt rett forbi. Heldigvis hadde jeg en Spot tracker som gjorde at de oppdaget det - akkurat i tide til å kjøre videre.

Oppover til Ramsjøhytta begynte sola å ta skikkelig tak, selv om klokka var bare 10. Så traff vi snøen. Store flekker, noen ganger fast og noen ganger rotten. Vi måtte stadig bestemme om vi skulle rundt eller over, og brukte tid på å finne igjen stien hver gang. Det gikk ikke så fort lengre, men all framdrift går tross alt mot mål.

Ellen krysser brua ved Schulzhytta

Etter en fin nedløping til Schulzhytta la varmen seg, sakte men sikkert, som et teppe over oss. Det var slutt på snøen, og terrenget var myrete og tungløpt. Jeg og Ellen hadde først pratet i ett, men nå ble det stille. Full konsentrasjon på å ta oss fram. Til slutt så vi Prestøyhytta i det fjerne, og det gledelige synet av Audun, som hadde sprunget de 5 kilometerne fra veien for å gi oss etterforsyninger. I skyggen på terrassen fikk vi atter mer vannmelon, potetgull, tørre sokker, og motivasjon.

“Jeg trodde jeg hadde tatt med alt for mye vannmelon,” sa Audun mens vi spiste opp siste bitene.

Vannmelon og fottørking ved Prestøyhytta

Stien ble mer vennlig - tørr og fin - ute av Prestøhytta, men varmen ble verre etterhvert som vi jobbet oss nedover i høyde. Det ble mange stopp for å fylle flasker og dyppe capsen i vann. Det ble satt varmerekorder i hele Trøndelag den dagen, og det var hele 34 grader på Værnes.

Forbi Kvitfjellhytta begynte bekkene å krympe, og myra kom tilbake. Noen strekk var klopplagt, som både var deilig, fordi det ga avveksling fra myra, men rart å løpe på lange strekker med planker gjennom skogen. Crewet var på plass igjen og vi fikk elektrolytter og motivasjonen til siste strekket gjennom skogen før det skulle bli lettere løping.

Eller, lettere og lettere. Siste 12 kilometer av Norge på Tvers går nemlig på asfaltvei. Jeg grudde meg litt til nettopp dette, men hadde besluttet å skifte til maratonskoene, og hvor fort jeg greide å løpe etter 110 kilometer på sti.

Ned mot veien begynte jeg å spille musikk på telefonen for å psyke meg opp. Ellen virket også sliten, men jeg var imponert at hun hadde holdt ut så lenge. Og da vi kom til bilene og jeg begynte å skifte å sko, så jeg at hun gjorde det samme. Hun skulle være med helt i mål!

Med ferske sko og uten løpevest føltes plutselig kroppen lett, og med pacing fra Audun greide jeg å dyppe såvidt under 5 min/km. Jeg fikk etterhvert litt kramper på forsiden av magen og måtte roe ned, men holdte fortsatt respektabel fart.

Nydelig landevei, men tung avslutning på Norge på Tvers

En sky skygget for sola over landeveien gjennom åkrene på vei inne i Stjørdal. Kilometerne tikket ned, og jeg lengtet etter mål, å endelig kunne sitte i ro. Etter sikksakk løping gjennom sentrum stoppet jeg klokka på togstasjonen, 16 timer og 16 minutter etter start ved Svenskegrensa. Full av inntrykk etter en lang og variert dag. Man trenger ikke løp for å utfordre seg selv!

Her er forresten Strava aktiviteten for de som er spesielt interessert.
Fotoalbum med mange bilder fra turen (Google Foto)

Molly Bazilchuk

Alder: 29 år
Klubb: OSI Friidrett/Sky Blazers
Yrke: Sivilingeniør, jobber med klimadata og bærekraft

Prestasjoner: Seier på Ecotrail 80K og Ultra Tour Monte Rosa 100K 2018, representerte Norge i VM i ultra trail i 2019, 14. plass og beste norske på UTMB Courmayeur-Champex-Chamonix i 2019

Ambisjoner: Håper å kunne løpe Ultra Trail du Mont Blanc, som dessverre ble avlyst i år, men skal debutere på 100 miles distansen i august på Rondane 100

Kondis trenger din støtte
Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.

Bli medlem og få mange medlemsfordeler!

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957