Resultater
Blant nordmennene var det Hilde Rørvik Nordstrand som imponerte mest med en nydelig 3. plass. Henriette Albon tok en fin 4. plass og Julie Wahr Hansen klarte å klamre seg til en imponerende 7. plass etter kraftig sykdom dagene før. 2. plassen var det Sveriges sterkeste hinderløper, Karin Karlsson som sørget for å ta med hjem.
Det er tilnærmet umulig å gå for gull hvis Jonathan Albon deltar på et Toughest race. Hittil i år har Jonathan vunnet samtlige Toughest han har deltatt i og det med god margin. Han er uslåelig! Så svenske Linus Hultegård skal være svært stolt av sin 2. plass, og likeså engelske Conor Hancock med sin 3. plass.
Hilde Rørvik Nordstrand (2. plass), klar for start. (Foto: Line Hofoss Holm)
Topp 4! Jonathan (1. plass), Linus (2. plass), Conor (3. plass) og Krister Sellmann (4. plass) (Foto: Sylvain Cavatz)
Gratulerer alle sammen!
Resten av resultatene kan du finne her.
Festivalstemning
Jo flere deltakere det er på disse løpene, jo heftigere blir stemningen. Det pumper musikk ut fra svære anlegg, speakerne er på jobb konstant, det står telt overalt med alt av tilbud; mat, drikke, klær, sko, diverse utstyr, - i tillegg til de store OCR-lagene som har rigget opp sine store telt, hvor de kan samles og mingles. Folk smiler mer enn normalt, uansett hvor mye nerver som står bak. Og publikum er samlet på samme sted. For selvfølgelig står mange av de kuleste hindrene samlet på selve arenaen, til alles glede.
Mingling må til. (Foto: Line Hofoss Holm)
Festivalstemning! (Foto: Line Hofoss Holm)
Bootcamp Hønefoss var selvsagt på plass med deltakere og representanter for sin herlige Bootcamp og hinderløp, - Chicken Race (Foto: Line Hofoss Holm)
Løypa
Løypa gikk på kryss og tvers i ulikt terreng. Ved arena-området ble det noe asfalt, ellers var det grus, skog, sti, gress og svømming i tjernet. vi løp en liten sving innom et mindre gjørmebad i skogen. Og som sagt, deler av løypa gikk igjennom arenaen, og det tre ganger fordelt utover hele løpet. Arrangørene utnyttet dette området maksimalt med det som trengtes av strafferunder og hjelp av funksjonærene, - og publikum hadde nok å underholde seg med gjennom hele dagen.
Det ble også noen høydemeter da vi måtte løpe hele bakken ned langs trenings-hoppbakkene. Denne bakken skulle man selvsagt opp igjen, men da på den andre siden gjennom fin og bratt skog langs Midtstubakken. Helt til slutt skulle vi som tradisjonen tro opp hele unnarennet til selve Holmenkollbakken! Uansett hvor tungt man vet at det vil bli, er det en helt nydelig følelse å entre dette området. Det er majestetisk! Man vet man har fullført, og man verdsetter høyt det å få lov til å ta del i et slikt flott arrangement!
Stemningen før start var nervepirrende! Her med elite menn. (Foto: Sylvain Cavatz)
Elite menn startet 10.00 (Foto: Line Hofoss Holm)
Elite kvinner startet 10.05. (Foto: Line Hofoss Holm)
Heftigere speakere som holdt fine presentasjoner av de beste eliteutøverne og holdt stemningen oppe gjennom hele dagen (Foto: Line Hofoss Holm)
Hindre
I forkant av alle Toughest sine løp blir det lagt ut løypekart med illustrasjon av de ulike hindrene. Veldig greit for de som ønsker å gjøre det ekstra bra, og for de som trenger å trene litt ekstra på noen hindre i forkant. Det er spesielt gøy å klare hindre i konkurranse som man nylig har trent på.
Jeg følger løypekartet slik det stod opprinnelig.
Løypekartet stod klart for de som trengte å ta en ekstra titt. (Foto: Line Hofoss Holm)
Starten bød på litt bakker og trapper, så det var mange deltakere som var flinke til å ta det rolig her. Dermed møtte vi på det første hinderet;
A-cargonett, i særdeles god kvalitet. Det er ingen tvil om at arrangørene investerer i hindre som skal brukes flere ganger.
A-cargonett (Foto: Sylvain Cavatz)
Høyballer – flere og i ulike høyder. Dette hinderet møtte vi også flere steder i løypa, - et hinder jeg stadig gledes over. Etter min smak er dette et svært bra hinder, og ikke minst rimelig og miljøvennlig.
Allerede her er Jonathan i front - i rød trøye (Foto: Sylvain Cavatz)
Høy vegg – ble nesten litt skuffet når jeg oppdaget at det var en hjelpeplanke på denne høye veggen. Etter nitidig trening gledet jeg meg til å fikse dette hindret fint på egenhånd, men på den annen side var det sikkert noen som ble glade for å se at de hadde sjans til å komme over av egen maskin.
Ifølge løypekartet skulle man her møte en ”traverse-climb”, med en ”hang-free” som ”fast-lane”. Den kom ikke, men det kom et liknende hinder senere, som ikke står oppført i løypekartet. Så det ble vel en forflytning.
Hva er ”fast-lane”?
Toughest har utviklet en unik måte å skille de beste fra de gode. Noen av hindrene byr på to ulike varianter. En avansert variant de kaller ”fast-lane” og en noe lettere variant som de kaller ”slow-lane”. Velger man å ta ”fast-lane”, får man bare ett forsøk. Klarer man hinderet, kan man løpe videre, men dersom man ikke klarer hinderet, må man først løpe en strafferunde for deretter å forsere et krabbehinder.
Hvis man i stedet velger å gå for den trygge varianten, må man ta krabbehinderet etterpå. Men også her blir det strafferunde i tillegg dersom man ikke klarer hinderet. Her er det muligheter for å spare inn mye tid, og ikke minst knær. De fleste deltakerne valgte ”slow-lane”, og jeg kan love at det er mange blå knær ute å går i dag. For det var krabbehinder etter alle hindre med ”fast-lane”.
Bære sandsekk – dagens første bærehinder av tidenes fineste sandsekker. ”Sekkene” var fine i stoffet, så de var behagelige å holde i tillegg til at de hadde svært fin sand inni, så sekkene var lette å forme og bære.
Irish table – et hinder som er greit å ha øvd på i forkant. Et høyt bord/planke man skal hoppe over. Her var det mange som hjalp hverandre for å unngå kø.
Arenaen (del 1)
Swing walk, med ”fast-lane”. Her gjaldt det å komme seg fra den ene siden til den andre uten å være nær bakken. På ”fast-lane” området var det taustubber og nunchaku man kunne svinge seg imellom. Beinhardt! De som valgte å ta "slow-lane", skulle forflytte seg via fire horisontale stenger (se bildet). Stengene var gode å få godt grep om, de slang heller ikke så mye at det ble noe stort problem. Et nydelig hinder!
Selv eliten sliter her. (Foto: Line Hofoss Holm)
Sveriges råeste kvinnelige hinderløper, Karin Karlsson. (Foto: Line Hofoss Holm)
Norske Mari Weider svingte seg elegant gjennom swing-walken. (Foto: Line Hofoss Holm)
For de som ikke klarte hinderet, fikk man utlevert et bildekk som skulle bæres i x antall meter. Deretter:
Krabbe – dagens første krabbehinder. Vondt underlag og svært lave stenger underveis, så man måtte legge seg helt inntil bakken. Etter dette hinderet måtte man også over en vegg, under en annen, deretter det samme en runde til. På dette tidspunktet har de som tok ”fast-lane” kommet seg veldig lagt avgårde.
Krabbehinder nr. 1 for de som valgte "slow-lane" (Foto: Line Hofoss Holm)
Så bar det ut av arenaen.
Rope climb? – også et hinder jeg aldri møtte, men som står på løypekartet. Det skulle være et tauhinder hvor man skulle dra seg opp en høyde.
Step up – Tre liggende stolper i økende høyde man skulle gå/løpe over. Et hinder de beste gjør i en fei, da de bare hopper elegant ned på den på bakken, fra den høyeste stolpen. For oss andre forsvinner mye tid i å klatre ned igjen på den andre siden.
Hoppe i vann fra trampoline, – ett av dagens overraskelseshinder. Det var satt opp et stillas ved Peisestuen, like ved arenaen, der de også hadde satt ut noen trampoliner. Her var oppgaven å hoppe ned på trampolinen og dermed sprette ut i vannet. Det var ca. 4 meter ned, så for noen slo høydeskrekken inn. Det var også mange som erfarte ulike uønskede landinger, - på rygg, mage, og andre rare varianter etter uheldig forsøk på salto. Hvis man droppet dette hindret, fikk man en strafferunde i skogen.
Jonathan tenker på hvert trekk, - hoppe fra den siden av rampen som er nærmest land, og hoppe lengst uti vannet. (Foto: Sylvain Cavatz)
Tungt å løpe videre. (Foto: Sylvain Cavatz)
Trekke stein, - et hinder man hittil ikke har møtt hos de norske arrangørene, men som var gøy å prøve. Det var altså et tau som var knyttet til en kettelbell, som deretter skulle trekkes opp, høyt opp. Ikke så tungt som fryktet, men igjen et supert hinder som er mye brukt i utlandet.
Arenaen (del 2)
Dragon Back – et elsket og hatet hinder. Det ser ikke så vanskelig ut. Og det er det sikkert ikke heller. Men den gjør noe med hodet ditt. Mange frykter dette hinderet i møte med det. Og mange bruker alt for langt tid på å være redd. Man skal altså hoppe fra den ene rampen til den andre. Utfordringen er å treffe og få godt grep om stangen på den andre siden. Rampene begynte også å bli glatte, så det var lett å miste grepet på føttene. Da gjaldt det å holde seg godt fast i stanga! Et særdeles bra hinder for å sette press på deltakerne. Her var det mange som måtte takke seg til en strafferunde.
Dragon Back! Fire nervepirrende hopp. (Foto: Sylvain Cavatz)
Det er visst bare å hoppe. (Foto: Line Hofoss Holm)
Platinum-rig med ”fast-lane”. Et utrolig gøy hinder! Men også utmattende for armene for de som ikke er like godt trent. Man skulle altså forflytte seg fra den ene siden av riggen til den andre, uten å være nær bakken. Det var monkeybar-stenger, ringer til å sette føttene i, ringer til å henge i og tau. Så fikk man en runde til med ringer til beina, hendene, og tau, - før man helt til slutt skulle klare å berøre den siste ringen. Hvis man ikke klarte hindret, kunne man prøve igjen – og ja, det var så gøy at det måtte man. Og hvilken følelse det var å komme seg helskinnet igjennom! Verre var det med verkende underarmer som skulle fungere på neste hinder.
For de som valgte ”fast-lane” var det først flying monkey, deretter tau, nunchaku og andre grepshindre. De fikk aldri anledningen til å hvile og bruke beina i ringer eller liknende.
Krabbe etterpå for ”slow-lane”.
Fronten av riggen. (Foto: Line Hofoss Holm)
"Fast-lane" - platinumrigg, med Johan Ingemarsson. (Foto: Line Hofoss Holm)
"Slow-lane" - platinumrigg. (Foto: Line Hofoss Holm)
Så løp vi igjen ut av arenaen.
Tauklatring med salmon-ladder som ”fast-lane”. Det er en dårlig ide å klatre i tau etter andre tunge grepshinder. Men det anbefales likevel å prøve. Tauene var noe glatte og våte, men ikke så mye at det skapte store problemer. Lengden på tauet var akkurat passe, og tykkelsen på tauet også fin. For de virkelig tøffeste var det salmon-ladder som gjaldt. Et av de hardeste hindrene de færreste klarer.
Krabbe for ”slow-lane”, – igjen. Man blir påminnet om at man må trene mer på de mest avanserte hindrene.
Bare å svinge hånda over bjella, og man kan komme seg ned igjen (Foto: Line Hofoss Holm)
Traverse walls,– her var det tre hinder etter hverandre. Igjen, – forflytte seg uten å røre bakken. Først var det en vegg med klatreknotter, med bare noen få knotter til å hjelpe seg med beina. Alt for mange sleit seg gjennom dette hinderet uten å utnytte knottene til føttene. Videre skulle man dra seg langs en stang til neste vegg. På denne veggen var det ingenting å støtte beina til. Det var kun noen tauhemper man kunne holde i. Et supert hinder!
En av mange som droppet hjelpemidlene lenger nede på veggen. Ser veldig tungt ut. (Foto: Line Hofoss Holm)
Her gjelder det å ha grepet på plass. (Foto: Line Hofoss Holm)
Den siste veggen var nervepirrende, og slitsom (Foto: Line Hofoss Holm)
Tømmerstokkbæring – disse tømmerstokkene veide mye mindre enn de så ut som. Dette hindret gikk greit. Kanskje jeg var veldig heldig med min luftige tømmerstokk. At man skulle bære den ned en ganske bratt bakke og videre opp igjen, kjente man jo, men ikke noe å skrive hjem til mor om. Etter å ha løpt Viking Race, var dette barnemat.
(Foto: Sylvain Cavatz)
Svømme, – ved Midtstua ligger det et lite tjern vi skulle svømme over. Forfriskende og fint i det nydelige sommerværet.
Noen litt raskere uti enn andre. (Foto: Sylvain Cavatz)
Mange satt pris på nedkjølingen, her Paola Ress fra Team OCR Norway. (Foto: Sylvain Cavatz)
Store dekk, – etter løypekartet å dømme, skulle vi her flippe, dytte, eller bære noen dekk. Det skjedde ikke. I stedet kom en annen favoritt som sikkert var hindret vi mistet i starten:
Traverse rings og pegboard som ”fast-lane”. Hvordan det gikk med peg-boarden kan jeg ikke svare for, men regner med at det gikk greit for seg for de som er gode på det. Traverseringene var egentlig helt supre, men ringene var veldig glatte. Da gjaldt det å ha is i magen, tørke seg alt man kunne på gress og i jord til hendene nærmet seg noe man kan kalle tørre. Deretter gjaldt det å finne de tørreste ringene. Det var jo ikke så mange av dem ettersom alle deltakerne som hadde tatt dette hindret, nylig hadde svømt. - Dermed gikk det som smurt. Det var ikke mange forflytninger som skulle til heller, når man kunne lange ut med lange bein, til den andre siden av riggen.
Krabbe for de som ikke tok ”fast-lane”.
Peg-wall, - veldig mange flere forflytninger enn traverse-rings. Klarer man dette hinderet, fortjener man virkelig et forsprang. (Foto: Sylvain Cavatz)
Traverse rings. (Foto: Sylvain Cavatz)
Bakke – at Toughest kaller dette et hinder, er helt innafor. For det er en lang bratt bakke oppover. Her møtte man forøvrig på litt musikk på veien. Herlig!
Dips-walk – den hadde en passe lengde, og fungerte fint.
Sandsekk – tror disse sekkene har et annet navn. Det er skinnsekker man slenger over skulderen, - hvis man klarer det, da. De er ganske tunge og skulle bæres ned og opp en slak bakke. Her var det mulig å ha litt fart på beina.
Roman-rings med dobbel avstand for ”fast-lane”. Fungerte som roman-rings skal fungere.
Krabbe...
Skråvegg.
Høyballer.
Jerrykanner – ny opplevelse for meg. Tunge, ja. Ikke alt for langt å gå, heldigvis.
Monkeybar eller flying monkey for de tøffeste. Personlig syntes jeg monkeybaren til Toughest er vond å arbeide seg igjennom. Stengene er tynne og vonde å holde i, og stor fare for å flerre opp hender som allerede er slitne etter andre grepshinder. Ellers var lengden helt passe.
Krabbe...
Ett av de uendelig mange krabbehindrene (Foto: Line Hofoss Holm)
Sternum checker. For de som ikke kjenner hinderet, så skal man altså hoppe fra en vannrett stokk som ligger på bakken og opp til en annen vannrett stokk i skulderhøyde, og komme seg over. Her er det viktig å treffe den høye stokken riktig, ellers kan det bli et kraftig fall i bakken. Det hjelper med bra spenst og kaldt hode. Nerver fungerer dårlig. Da skjer det ingenting og noen må dytte deg i rumpa. Takk.
Høyballer.
Ninja jump – veldig morsomt å prøve! Ennå vanskeligere å klare. Det var lang avstand mellom platene, så det var vanskelig å klare hele rekka med fem plater. Her var det også lett å skade seg hvis man gikk all-in. Så en del uheldige forsøk, men også noen skikkelige bra! Strafferunden var enkel med litt løping, så mange valgte det i stedet for å holde på for lenge.
En glad gjeng på vei til Ninja-jump. (Foto: Line Hofoss Holm)
Ei jente som gav alt og klarte det! (Foto: Line Hofoss Holm)
Arenaen (del 3 - siste del)
Spinning wheels med to ulike varianter. Vertikale (grå) hjul for "slow-lane". Horisontale (røde) hjul for de råeste (”fast-lane”). Dette var et svært vanskelig hinder. Her må man ha momentum og lange armer, og man må være rask idet man nærmer seg neste hjul. Det er ingen vei tilbake, grip fatt og håp på at hjulet sender deg videre til neste hjul. Her går det unna. Faktisk tror jeg ”fast-lane” er lettere enn den andre varianten. Det går også rykter om dette, av de som kan sine saker.
Krabbe for ”slow-lane”.
Enda om det hadde vært like lett som det ser ut som. Dette er "fast-lane". (Foto: Line Hofoss Holm)
Føltes litt mer håpløst for de fleste andre. (Foto: Line Hofoss Holm)
"Slow-lane" er ikke så mye enklere. (Foto: Line Hofoss Holm)
Sliding rings! Veldig morsomt! Dette var et av de hemmelige hindrene. Man ble altså utstyrt med to ringer som hang i en stillasstang (se bilde under). Disse skulle du altså holde i og sende seg av gårde til den andre siden av stillaset. Det var til stor hjelp å se at noen klarte å skli hele veien! Altså, – lett som en plett.
Men klarte man ikke å sparke hardt nok ifra, endte man raskt på midten av stangen og ble hengene der. Beste måten å komme seg videre var å løfte ringene rolig og forflytte dem sakte med sikkert til enden, ellers bare sklei man tilbake til midten av stangen, da den naturligvis fikk en liten svai. Veldig morsom å prøve og enda morsommere å klare, - for da var det bare èn ting igjen, unnarennet!
Denne fyren glir hele veien fra begynnelse til slutt. Fix ferdig. (Foto: Line Hofoss Holm)
Andre ble sittende fast midt i, og kom seg ikke av flekken. Stress fungerte svært dårlig. (Foto: Line Hofoss Holm)
Unnarennet! Først bærer det ned en lang sandete bakke. Deretter handler alt om å bare flytte den ene foten fremfor den andre. For det tar tid. Og det er bratt. Såpass bratt at det føles best å holde i nettet som ligger der. Musikken runger og man klarer knapt å vente på å endelig komme i mål! For har du kommet så langt – kommer du garantert i mål!
Vakkert! (Foto: Line Hofoss Holm)
(Foto: Line Hofoss Holm)
(Foto: Line Hofoss Holm)
Hvis dere er i tvil om det var bratt. (Line Hofoss Holm)
Best av de beste! Jonathan i mål. (Foto: Sylvain Cavatz)
Deretter var det tid for fotografering for alle lykkelige tøffinger. (Foto: Line Hofoss Holm)
Tungt å gå hele veien ned igjen. (Foto: Line Hofoss Holm)
Endelig ferdig! Lykkelige og klare for 2017. (Foto: Line Hofoss Holm)
Proffe
Toughest kan å arrangere hinderløp. De har flere år bak seg med gode erfaringer, og arrangerer flere løp i året med flere tusen deltakere hver gang. Da blir man gode. Men når man har så mange deltakere, er det ikke rom for forsinkelser, tull med registrering eller liknende. Og det var det heller ikke. Jeg hadde en opplevelse av at det hele gikk på skinner – i tillegg til at de var veldig heldige med været.
Det var bra med funksjonærer i løypa og på alle hindre. De var flinke til å gi informasjon, motivere og heie på oss. Det var også to vannstasjoner i løypa, så vi ble tatt godt hånd om. Sikkerheten føltes også god, der man så redningsmannskap i løypa og i vann.
Deler av arenaen (Foto: Line Hofoss Holm)
Hengekonkurranse for alle og enhver. (Foto: Line Hofoss Holm)
Også barna fikk lekt seg litt (Foto: Line Hofoss Holm)
Fasiliteter
Arenaen ble utnyttet svært godt. Det var i aller høyeste grad nok toaletter. Det var også laget et eget område for omkledning, som fungerte helt greit. Det var også garderobe til bagasje på stedet, som sikkert fungerte fint. Ellers var det nok steder å parkere og kort vei til kollektivtrafikk. Det er ingen tvil om at Toughest har vært smart i valg av arena.
Klager
Hvis det var noen som hadde noen klager på dette arrangementet, må det være de som giftet seg i Holmenkollen kapell denne dagen. Gjestene hadde vanskelig for å holde fokus på rett sted når de kunne underholdes av Nordens største hinderløparrangør med tusenvis av deltakere over spenstige hindre.
Takk for i år Toughest – vi gleder oss til neste år!
(Foto: Line Hofoss Holm)
Hebbe var på plass som alltid! (Foto: Line Hofoss Holm)
Jonathan og Henriette Albon - Norges tøffeste hinderløp-par. (Foto: Line Hofoss Holm)
Toughest hjemmeside.
Toughest på facebook.
Alle bildene kan du se her.
