Anikken Gjerde Alnæs – kunsten å holde balansen

Intervjuet stod på trykk i Kondis nr. 7–2023

26. juni 2024, Vinterbro utenfor Oslo.

Anikken Gjerde Alnæs er fornøyd. Kroppen hennes har respondert bra på dagens økt. Selv om hun bare så vidt har kommet i gang igjen med treningen etter sesongpausen, kjenner langløperen fra Team Engcon seg sterk. Grunnformen er der den skal være nå på første halvdel av sommeren.

På den tre timers lange rulleskituren i Follo sør for Oslo har den 30 år gamle jenta gått kontrollert og terpet teknikken. For hvert stavtak har hun fokusert på posisjonen hennes på skiene og kraftoverføringen ned i underlaget. Med metronomisk presisjon har hun satt piggene på asfalten og skjøvet fart i det småkuperte terrenget. Om 20 minutter vil hun være hjemme igjen fra treningen og kunne nyte resten av denne varme og solfylte sommerdagen.

Nå i ett-tiden er det litt mer trafikk enn vanlig på Kongeveien ved Vinterbro, og det er nettopp derfor Gjerde Alnæs velger å legge seg ut på gangstien som går parallelt med bilveien. I den slake nedoverbakken triller det lett, bare innimellom må 30-åringen ta noen tak for å opprettholde farten.

Jevnt og trutt blir hun passert av biler i motgående retning, men de kjører med god avstand på hovedveien. Plutselig registrerer hun at en bil har tatt av veien og krysser gangstien inn til ett av jordene. Farten til bilen er alt for høy, den kan umulig ha sett henne. Jenta prøver å bremse, førsøker å manøvrere seg unna, men smeller bare rett inni bilen. Hun treffer den med hendene først og hodet deretter. Så svartner det i noen sekunder.

Når jenta kommer til bevissthet igjen, ligger hun i sideleie på bakken. Hun prøver å reise seg, men det går ikke. Alt hun klarer å røre er overkroppen. Panikk sprer seg i henne over at hun ikke kan bevege beina. Til tross for en dunkende, udefinert smerte i kroppen, må hun få tilbake kontrollen over situasjonen.

I en uhyrlig kraftanstrengelse instruerer hun folk om å varsle familien om påkjørselen og kommuniserer med ambulansepersonellet, som har ankommet ulykkesstedet. «Hvor ille er det?», spør hun gjentatte ganger. Hun må vite hva som har skjedd. «Kneet ditt er ødelagt», får hun som svar. «Kneet ditt er ødelagt stygt.»

Svak og usikker

– Første gang jeg stod opp fra sykesenga etter operasjonen så dirret jeg av anstrengelse. Jeg klarte ikke å belaste høyre beinet, mens jeg nå kan stå på det og klarer å legge mer og mer vekt på det. Så det gikk ganske fort fra at jeg følte meg svak og usikker til at jeg utviklet trygghet til å kunne belaste beinet igjen, sier Anikken Gjerde Alnæs.

Snaue to uker har gått siden den 30 år gamle jenta fra Frogner utenfor Oslo havnet i en alvorlig treningsulykke, der hun kolliderte med en bil og fikk knust kneskålen samt pådro seg bruskskader på lårbeinet. Da Kondis besøker langløpsprofilen på hennes hjemsted i starten av juli, ligger Gjerde Alnæs på en sofa og hviler. Sporene etter bilpåkjørselen, som på brøkdeler av ett sekund snudde livet hennes på hodet, er godt synlige. En stor kompress dekker over operasjonssåret på høyrekneet, mens en skinne stabiliserer både leggen og låret. På fanget hennes ligger en blå skrivebok som hun nettopp har gjort notater i.

– Dette er treningsdagboka mi der jeg skriver ned alt jeg gjør. Her noterer jeg også hvordan jeg føler meg for hver dag. Selv om operasjonen var vanskelig og det tok lang tid å sette sammen alle de knuste bitene i kneskålen igjen, så var jeg så heldig at jeg fikk lov til å trene rett etterpå. Den verste tanken var at jeg skulle være sengeliggende i ukesvis uten å kunne bøye kneet eller gjøre noen ting. Jo fortere jeg kan bevege musklene igjen, jo mindre forfaller de, og jo fortere kommer jeg tilbake, sier hun energisk.

Dagbok:Rulleskiulykken fikk store konsekvenser for treningen til Anikken, men den gav henne også god tid til å reflektere. (Foto: Marcus Liebold)

Skifamilie

Gjerde Alnæs retter seg opp i sofaen og smiler. Argumentasjonen hennes underbygges av et kroppsspråk som utstråler positivitet og optimisme, og dette i en situasjon der tungsinn og fortvilelse ikke hadde vært unaturlig.

Hun legger bort dagboka og henter frem gamle fotografier som viser henne som liten jente med ski på beina. Skadeavbrekket har gitt 30-åringen anledning til å reflektere over hvem hun er og hvilken betydning skisporten har hatt i livet hennes så langt. Ski, konkluderer hun, er drivkraft og del av hennes identitet.

– Jeg er oppvokst i en skifamilie. Moren og faren min er tidligere skiløpere og jeg gikk mitt første skirenn da jeg var elleve måneder gammel. Der har du det. Galskapen startet altså allerede før jeg var ett år. Det var egentlig broren min, som er halvannet år eldre enn meg, som skulle gå, men han grein bare, fordi han ikke hadde lyst. Så da fikk jeg startnummeret hans og gikk mitt første barneskirenn. Noen uker tidligere hadde jeg vel akkurat begynt å gå. Så skirenn skulle man gå i familien min, humrer hun.

Men det er ikke bare skirenn som vekker interessen til den lyshårete jenta. Fra ung alder av deltar hun i løpskaruseller der hun til de voksnes både underholdning og forbløffelse springer rundt i crocs. Hun er innom orientering, friidrett, spiller fotball, sykler og danser freestyle discojazz. Jentas usedvanlige konkurranseinstinkt får henne til å være med på alt absolutt hele tiden. Det er som om rastløsheten i henne kun blir dempet når hun får lov til å konkurrere, presse seg, kjempe i teten. Først det å vinne får Anikken i balanse.

Mestringsfølelsen

Selv om foreldrene hennes oppdrar datteren sin i en ånd om at fysisk aktivitet først og fremst handler om trivsel og sosialt samvær, jager jenta mestringsfølelsen idrett kan gi. Da hun er ti år gammel, er det opplagt for henne at hun heller før enn siden skal gå på Norges Toppidrettsgymnas (NTG) for å bli skiløper.

– Det var et mål, ja. Noen av de utøverne som pappa trente, gikk der og var gode. De gjorde det bra i junior-NM. Noen kvalifiserte seg til og med til VM, og jeg hadde lyst til å oppnå det samme, forteller hun.

Anikken er ingen barnestjerne. Hun er ikke best. Men talent for skisporten har hun uten tvil. I 2008, i en alder av 14 år, tar hun tredjeplassen i Ungdommens Holmenkollrenn. Året etter gjentar hun bedriften ved å gå inn på pallen i sprint i Hovedlandsrennet. Den første av mange mønstringer. Bestått. Som én av de fem beste fra rennet får hun lov til fremover å gå på NTG, avdeling Lillehammer.

Plassen på skolen er et privilegium. Landets beste ungdommer på ski sendes til OL-byen for å kombinere videregående skole og idrett. Å være blant eliten er en ære. For Anikken er det fremfor alt en byrde. Omstillingen, det å bli revet ut av trygge omgivelser hjemme, rokker ved fundamentet hennes. Det er lett å miste balansen nå og falle i det bunnløse. Hun er tross alt bare 16 år og sårbar.

– De fleste jeg gikk i klassen med var fra Lillehammer og bodde hjemme, mens jeg var én av noen få som bodde på hybel. Det var mildt sagt en utfordring. Jeg husker hvordan jeg ringte pappa på første skoledag og sa til ham at «dette her kommer aldri i livet til å gå». Da hadde jeg gått en halvtime fra der jeg bodde til skolen, trent, vært på skolen og skulle hjem igjen med en sykkel, en svær bag, rulleski og staver og bare – jeg var så sliten. Jeg var helt knust, og det var dag én av til sammen tre år, mimrer hun.

Innetrening:Det er blitt en sommer med lite utendørstrening. Til gjengjeld er stakemaskinen blitt flittig brukt. (Foto: Marcus Liebold)

Synk eller svøm

Etter hvert som ukene, månedene går, får hun bedre grep om den nye hverdagen sin, men det koster. Det å være sliten har gått fra å være en forbigående tilstand til å bli et varig fenomen. På NTG blir 16-åringen møtt av et treningsregime som er likt for alle. Synk eller svøm. Kritiske spørsmål er uønsket.

– Jeg burde nok lyttet mer til kroppen enn bare å pushe gjennom. Den største feilen jeg kanskje gjorde i den tiden, var at jeg gjorde alt jeg ble fortalt på trening. Kanskje var det et for høyt volum, kanskje sov jeg for lite, men jeg ble aldri fortalt om å gjøre store endringer heller. Det var ingen som helt så hvor sliten jeg var. Det var en periode i livet mitt hvor ting var vanskelig og jeg ikke visste helt hvordan kroppen min egentlig var, forteller Anikken.

Men NTG-eleven er skoleflink. Hun gjør det bra på trening. Hun gjør det bra i renn. Alt er i skjønneste orden. Kanskje er hun noe ustabil, men flere toppresultater bekrefter talentet og ikke minst potensialet hennes. Jenta blir juniorverdensmester på rulleski i 2011.

Året etter kommer den desidert største triumfen. Anikken blir juniornorgesmester i sprint i Fauske. Det har åpenbart ikke noe å si å være litt sliten i ny og ne. Seiersglansen demper lyset fra varsellampene som fremdeles blinker rødt. Men miljøet rundt henne neglisjerer faresignalene og oppfordrer Anikken til stadig å trykke på gassen. Raskere. Hardere.

– Jeg hadde influensa samme uke som jeg tok NM-gullet i sprint, så jeg var egentlig helt ødelagt, men på et eller annet vis gikk det bra allikevel. Men når treningssesongen begynte høsten etter at jeg hadde fylt 18, så fikk jeg borreliose av et flåttbitt. Jeg fikk bare beskjed «du skal på antibiotika», men det var ingen som sa til meg at jeg skulle ta det med ro med treningen. Så jeg kjørte bare på som vanlig og vi løp intervaller mens jeg gikk på medisiner. Jeg visste verken hvilke spørsmål jeg skulle stille, eller hva jeg skulle gjøre, innrømmer hun.

Ute av kontroll

Ønsket om å bli én av Norges beste langrennsløpere går på bekostning av helsen. Anikken bryter ned kroppen til den er ute av kontroll. Selv rolige treningsøkter er plutselig nok til at hun må hvile mye og lenge.

– Antibiotikaene og stresset gjorde at jeg begynt å slite med magen også. Det hendte at jeg brukte to timer om morgen for å roe ned kroppen før jeg i det hele tatt klarte å dra ut på trening. Alt føltes bare som en ond spiral som trakk nedover. Ingenting funket, ikke hadde jeg energi. Jeg mistet mye glede og motivasjon det siste året jeg gikk på NTG og fant ut at jeg trengte et friår. Det handlet om at hele kroppen min var i ubalanse og trengte tid til å komme seg på en måte, forteller hun.

Årsakene til den manglende fremgangen som Gjerde Alnæs opplever som avgangselev er tilsynelatende enkle å identifisere. Overtrening, infeksjonssykdom, mageproblemer. I et mannsdominert treningsmiljø, i en idrett som først og fremst preges av menn, slutter analysen her. Bare at den kommer til kort. Én vesentlig grunn til motgangen blir aldri satt søkelys på, fordi den eksisterer det ingen bevissthet rundt. Fysiologien til kvinnekroppen.

– Borreliosen alene gjorde ikke at jeg slet i så mange år, men prevensjonspreparatene jeg tok, har hatt vel så mye å si for motgangen. Jeg har hatt problemer siden jeg var 17 og derfor vært så ustabil i prestasjonene. Hver gang leger og gynekologer anbefalte meg ett nytt preparat og sa at det ikke ville hemme meg, stolte jeg på det, men faktum er at ulike prevensjonspreparater er årsaken til at kroppen min i lang tid ikke var i vater. Kvinners hormonbalanse er uansett underlagt variasjoner i en menstruasjonssyklus, og prevensjon er med på å påvirke den ytterligere. En jente med normale svingninger i hormonbalansen vil med andre ord rent fysiologisk sett ikke kunne prestere på toppnivå gjennom en fire ukers periode, men treningen vi holdt på med tok ikke hensyn til det. Kroppen min tålte verken hardkjøret eller totalbelastningen, påpeker 30-åringen i dag.

Mangel på kunnskap

Jenta retter seg opp i sofaen og griper tak i høyre leggen for å løfte beinet i en annen posisjon. Bestemt, trygg i seg selv og sin sak, fortsetter hun å skissere langrennssportens paradigmer, som hun i starten av 2010-tallet blir møtt med og som primært handler om en testosterondominert treningsfilosofi og prestasjonskultur, et latent formynderi overfor jenter og kvinner grunnet mangel på kunnskap og kvinnelig utøvers desperate forsøk å tilpasse seg de gitte rammene.

– Ingen sørget for at treningen ble tilpasset meg som kvinne og min hormonbalanse. Ingen fortalte meg at jeg bør notere hvordan jeg føler meg underveis i treningen. Senere tok jeg det opp med treneren min på NTG, og han angret jo på at han ikke hadde kunnskap nok til å kunne hjelpe meg. Han kunne ikke gjøre annet enn bare å observere problemene. Jeg vet om jenter som tynte kroppen og fikk spiseforstyrrelser kun i et forsøk på å bli mer stabil i hormonbalansen. I dag er kjønnstilpasset trening, som trening basert på syklus, et stort diskusjonstema i skimiljøet, men det var det ikke denne gangen. Selv har jeg funnet ut at jeg må justere treningsmengden til tidspunktet i syklusen. Hvis jeg ikke bryr meg om den ene uken hvor jeg vil være sliten og i stedet bare kjører på, vil det kanskje ta tre uker før jeg har overskudd igjen. Samtidig må jeg kunne tåle å trene hardt uavhengig av hvilken dag det er i perioden, siden jeg ikke kan velge når jeg skal gå skirenn. Ellers tilpasser jeg tidspunktet for når jeg trener styrke, fordi det å bygge muskelmasse er også avhengig av hormoner. Så det er mye mer komplisert å trene en kvinne enn det er å trene en mann, slår Anikken fast.

Men alt dette vet hun foreløpig ikke noe om i 2013. Foreløpig kjennes alt bare tungt og meningsløst. Godfølelsen har blitt borte. Det er is i rubben, som de pleier å si i miljøet. 20-åringen begynner å studere Sport Management på Høgskolen i Lillehammer og leter febrilsk etter adspredelse, noe som kan avlede fra de vonde følelsene hun innerst inne kan kjenne. Fra utsiden virker det som om galskapen, den ville og adrenalinsøkende delen av personligheten hennes, tar over jo mer den unge jenta er i ferd med å miste taket – taket på det som så langt har gitt henne balanse i livet.

– Jeg ble så dårlig at jeg ikke gikk skirenn en periode og valgte å kjøre skicross i stedet. Så ble jeg med på noe som het «Redbull NordiX», skikjøring i nedoverbakke med masse hopp, svinger og is. Det var helt vanvittig. Siden jeg gjorde det bra i Norge, fikk jeg lov til å bli med til Tsjekkia. Der møtte jeg den skumleste løypa jeg noen gang har sett i mitt liv. Jeg var livredd og skalv på starten før jeg skulle ut av gaten. Det hele endte selvfølgelig med et fall, heftig hjernerystelse og knekte ski. Verst av alt var at det var skiene til Heidi Weng, så det var ikke så fett å gi de tilbake etterpå. Hun ville ikke være med på det selv, hun syntes det var dritscary, men hun sa «jeg skal på påskeferie, du kan låne skiene mine, men ikke knekk dem». Jeg var jo helt slukøret da jeg måtte si fra til Heidi «nei fader, altså skiene dine, de er knekt». Jeg har gjort mye dumt i livet mitt, som jeg faktisk kunne ha dødd av. Jeg tror det å være langrennsløper holder meg litt nede på jorda, bedyrer 30-åringen.

Seierssmil: Sist vinter gikk Anikken Gjerde Alnæs helt til topps i Holmenkollmarsjen. (Foto: Tom-Arild Hansen)

«Game changeren»

Anikken Gjerde Alnæs kommer fra skicross med livet i behold, men drives stadig fremover. Da hun i sitt andre studieår på Lillehammer får collegetilbud fra Northern Michigan og skal bli med på universitetets skilag «the wildcats», nøler hun ikke et sekund. Hun pakker koffertene og flytter til USA. Her møter langrennsløperen mannen som hun i dag kaller for «game changeren», norskfødte Sten Fjeldheim. En energibunt av en trener, intens, streng til tider, men fremfor alt en genuin menneskekjenner, lidenskapelig opptatt av langrenn.

– Han er den største inspirasjonen i min karriere og grunnen til at jeg fortsatt går på ski i dag. Sten var ekstremt dyktig til å se individer. Han klarte å plassere alle på laget i den situasjonen de var i, enten de hadde vært syke eller hadde hatt andre utfordringer. Selv om vi var et lag og trente sammen hver eneste dag, så hadde vi individuelle tilpasninger og fokusområder, skryter den unge kvinnen.

Fjeldheim observerer, analyserer, trekker konklusjoner. Dersom han skal få den norske jenta tilbake i sporet, må han få henne til selv å eie endringsprosessen og tro på den. Han må få henne til å bryte med inngrodde vaner og granske seg selv. Ikke minst må han legge om treningen hennes radikalt.

– Jeg hadde fortsatt lyst til å utrette noe. Jeg ville ikke være del av statistikken over talenter som ble noe annet. Så derfor var jeg villig til å prøve hva som helst. Frem til jeg møtte Sten, hadde jeg hele tiden levd i troen «mer er bedre». Jeg trente mye til jeg ble sliten og så hvilte jeg. Men Sten var opptatt av å periodisere og skille veldig mellom rolig og hard trening. På den måten lærte jeg meg å trene som jeg kanskje burde ha gjort allerede på videregående, sier hun.

Toppresultater

Fjeldheim lykkes. Langrennstreneren får tilbake gnisten i Gjerde Alnæs. Han får henne til å bli en ekte villkatt som jakter tider, personlige rekorder og toppresultater igjen. Vinteren 2017/2018 vinner 23-åringen flere sprintrenn i USA. På sommerhalvåret, etter at hun har flyttet hjem igjen til Norge, slår treningseffekten gjennom for fullt.

– Jeg kom tilbake fra college, meldte meg inn i Rustad og så bare «boom». Alt bare funket. På langtur sa folk til meg at jeg løp altfor fort. Treneren min stod med klokka og sa at tidene ikke kunne stemme. Jeg perset på alt og har gjort det siden, forteller hun.

Pila peker bare oppover. Anikken Gjerde Alnæs kombinerer nå sprint- og distanserenn med enkelte langløp uten at dette går på bekostning av hennes eksplosivitet. Tvert imot. Allrounderen får flere toppresultater i norgescup sprint og blir belønnet med en plass på regionlaget Team Veidekke Oslofjord, som er et potensielt springbrett videre til rekrutt- og landslaget. For hvert renn Gjerde Alnæs stiller i, tar hun nye steg.

I Skandinavisk Cup, langrennssportens nest øverste divisjon, vinner hun i januar 2020 sprinten på Nes og blir tatt ut til verdenscupen i tyske Dresden. Her markerer en åttendeplass i sprinten hennes definitive gjennombrudd som langrennsløper. Vissheten om å høre til verdenseliten bærer 25-åringen gjennom rennene frem mot sesongavslutningen i Drammen 4. mars.

Åtte dager senere skjer så dette, som ingen kunne forutse. Norge stenger ned på grunn av koronapandemien. Livet settes på pause. Mens samfunnet venner seg til unntakstilstand og restriksjoner idet det blir vår og etter hvert forsommer, modner en tanke i Anikken Gjerde Alnæs. En tanke om en ny kurs, en ny retning. På toppen av sprintsatsningen bestemmer den unge kvinnen seg for å bli langløper og høster mye kritikk for valget. Ekspertene mener det er både urealistisk og feil å satse på langløp istedenfor å spisse sprintferdighetene inn mot et mulig vinter-OL i Beijing.

Utetrening:Å trene utendørs i fine omgivelser har en egenverdi for Anikken Gjerde Alnæs. (Foto: Marcus Liebold)

Selvdefinerte mål

Men 25-åringen lytter til den indre stemmen sin og går sine egne veier. Det ekspertene ikke forstår seg på, er at det for Anikken Gjerde Alnæs ikke handler om det neste resultatet, den neste kommentaren på sosiale medier eller den neste tommelen opp. For henne handler det om å nå et selvdefinert mål og holde fast ved det uansett hvor kronglete veien måtte bli.

– Jeg gjør min greie. Jeg har egentlig aldri brydd meg om hva folk syns er riktig eller feil. Hvis jeg har tro på noe, så gjør jeg det. Å være meg selv er den beste måten å leve mitt liv på, føler jeg. Så har jeg alltid satt meg utviklingsmål fremfor resultatmål. Overgangen til langløp anså jeg først og fremst som en mulighet for læring. Jeg ville finne ut hva som skjer med kroppen min når jeg trener på en annen måte. Blir jeg seig? Blir jeg dårligere i sprint? Å få tilbud om å være på lag med noen av de råeste langløperne gjennom tidene, var en unik sjanse til å få ny kunnskap, et tilbud jeg ikke kunne gjøre annet enn å takke ja til, sier 30-åringen.

I mai 2020 undertegner Anikken Gjerde Alnæs en kontrakt med Team Ragde Eiendom, et fullt satsende langløpslag eid av skilegendene Jørgen og Anders Aukland. Finansieringen fra eiendomskonsernet sikrer 26-åringen for første gang i karrieren en lønnsinntekt, som gjør henne i større grad økonomisk uavhengig. Fremover skal hun konkurrere i «Ski Classics», en langløpsserie bestående av verdens lengste og hardeste skirenn, så som Marcialonga, Vasaloppet og Birkebeinerrennet.

Utøverne går ikke med festesmøring i diagonalgang, men staker mil etter mil på blanke ski. Side om side med Aukland-brødrene, men også tidenes mestvinnende vinterolympier Marit Bjørgen, som trener med laget, skal Anikken tyne kroppen på et ekstremt nivå. Lagets første treningssamling i Tønsberg i juni 2020 blir en ilddåp. På hver eneste økt tøyer Gjerde Alnæs sine grenser og opplever at hennes fysiske evner ikke nødvendigvis er i likevekt med hennes viljestyrke.

– Min største fiende er kanskje meg selv, som alltid på liv og død skal presse meg gjennom ting. Slik gjorde jeg det på samlingen også. Jeg var jo ny på laget og ville ikke vise svakhet. Min mentalitet var å demonstrere at jeg takler dette, at jeg ikke detter av, at dette går bra. Men på de dagene Marit var med, så fikk jeg vite hvor skapet stod. Jeg ble jo knust av verdens beste skiløper gang på gang. Så husker jeg imidlertid én økt hvor selv Marit ble sliten. Da ble vi forespeilet å gå hundre kilometer, omtrent like langt som i Vasaloppet. Marit var gira og var veldig fornøyd når vi hadde gått fem mil, men jeg hadde en anelse om at runden vi hadde lagt ut på var mye lengre. Da vi touchet nitti kilometer, så skjønte også Marit at det var mer enn ti kilometer igjen. «Hæ, tuller dere? Vi har gått ni mil og det er fortsatt tre mil hjem?», hermer trettiåringen etter Bjørgens oppgitte kommentar og humrer.

Knekker koden

Det er på denne turen at Anikken knekker langløpskoden. Til tross for blodige hender, som provisorisk har blitt bandasjert med sports- og gaffateip så hun tåler å være i stroppene, til tross for en følelse av at muskelfibrene i overarmene og magen hennes vil sprekke ved neste stavtak, kriger hun seg gjennom økten. Hun forstår at langløp ikke bare handler om antall mil eller kilometertider, men først og fremst om å overvinne seg selv. Det er på denne turen jenta åpner en ny dør og tar et første skritt inn i sitt nye liv.

– Vi endte opp med å gå 120 kilometer. Det eneste jeg tenkte på de siste tre milene, var å komme meg hjem. Der måtte jeg virkelig grave dypt. Jeg husker at Andreas Nygaard sa til meg «det med albuevondt, det med vondt i armer og vondt generelt, det er noe du bare må komme deg over».

Slik minnes hun den lakoniske replikken til sin daværende lagkamerat.

Anikken kommer seg over det. I etapper. Steg for steg. Mens jenta i den første sesongen 2020/2021 fortsatt havner på topp-tjue plasseringer noen minutter bak vinnerne, klarer hun allerede året etter å stabilisere seg blant de beste ti løperne i «Ski Classics»-rennene. En syvende og en niende plass i sammendraget blir kronet med seier i spurtkonkurransen i 2022/2023-sesongen.

Det neste vinterhalvåret går det enda bedre. 29-åringen presterer jevnt bra i «Ski Classics»-serien og går blant annet inn til to overbevisende andreplasser i svenske Orsa. Samtidig vinner hun den hjemlige Holmenkollmarsjen og to renn på Island på slutten av sesongen.

Anikken presser ikke lenger, det flyter. Men selv om hun stadig tar nye steg og utvikler seg som langløper, sliter hun med å innfri de strenge resultatkravene i Team Ragde Charge. Aukland-brødrenes tidligere skidominans legger lista for en rigid prestasjons- og vinnerkultur i laget. Personlig utvikling er ikke godt nok, så lenge den ikke blir fulgt opp av individuelle seiere.

– Da jeg kom inn i Ragde, så var jeg en utrent og uferdig langløper. Jeg har vokst ekstremt mye på de fire årene jeg var i laget og digget den råe, ja nesten brutale seierskulturen. Men for meg betyr sprinttrøya og lagkonkurransen i «Ski Classics» ganske mye. Da jeg bestemte meg for å bytte beite, handlet det mye om lysten til å bygge et lag. Selv om jeg på papiret er en egoistisk sprinter, så føler jeg meg mer som en lagspiller. Jeg liker å ta vare på de som er rundt meg og spille sammen med de jeg er på lag med. Nå ettersom det blir flere og flere gode damer i langløp, må også damene begynne å tenke lagtaktikk, noe som jeg føler Jenny (Larsson, red. anm.) og jeg gjorde i mange renn i forrige sesong, forteller Gjerde Alnæs.

Fargerik fremtid

Når 30-åringen i starten av juni 2024 melder overgang til Team Engcon, så skjer dette nettopp med en tanke om å bygge lag og det å kunne dra veksler av de to svenske jentene Ida Dahl og Hanna Lodin. Planen er klar. Mens Anikken skal få hjelp i kampen om den grønne poengtrøya, skal hun til gjengjeld støtte lagvenninnene i et forsøk på å vinne både gul og rosa trøye i henholdsvis sammendraget og ungdomskonkurransen. En fargerik fremtid blir dog helsvart, da den norske jenta havner i den omtalte bilulykken i sommer.

– Jeg ønsket meg et sterkt damelag og fikk det i Team Engcon. Målet for den kommende sesong var å hjelpe Ida og Hanna, vinne mitt første renn i «Ski Classics», gå for en topp-tre-plassering i lagkonkurransen og ta tilbake den grønne trøya, som jeg føler er identiteten min. Men nå etter ulykken må jeg omstille meg. Ambisjonen nå er først og fremst å få tilbake den samme funksjonaliteten i kneet som jeg har hatt før. Så handler det om å komme meg til start i skirenn så fort som mulig, men innenfor det som helsemessig er forsvarlig så klart. Selv om jeg ikke skal ha for store forventinger når jeg først står på startstreken igjen, så er jo motivasjonen min ikke bare om å komme tilbake, men å komme tilbake sterkere enn før. Jeg prøver å se muligheter i situasjonen, men jeg er også innstilt på at det kan komme dårlige dager. Da er det viktig å ha i mente at jeg ikke trenger å vinne over verden hver eneste dag, sier 30-åringen.

Innsats:Sjøl om rulleskiulykken har forhindret henne i å trene slik hun aller helst vil, så har Anikken Gjerde Alnæs på ingen måte ligget på latsida denne sommeren. (Foto: Marcus Liebold)

Veien tilbake

Tre måneder har gått siden bilpåkjørselen da Kondis i slutten av september tar kontakt med Anikken Gjerde Alnæs igjen. Bak henne ligger tøffe uker med styrketrening og utallige timer på ski-ergometeret. Langløperen fra Team Engcon har bokstavelig talt reist seg etter ulykken og har begynt å gå uten beinskinne eller krykker. Veien dit har ikke vært enkel. Verken fysisk eller mentalt.

– Jeg har vært positiv helt siden jeg lå i bakken etter påkjørselen og tenkt at alt vil bli bra igjen, men jeg synes det var tøft å se de andre gå rulleskirenn i sommer når jeg ikke kunne være med. Den samme følelsen kommer jeg nok til å få når de første skirennene er i gang igjen også. Jeg måtte ta innover meg at jeg ikke får trent som alle de andre utøverne nå om høsten, fordi jeg rett og slett ikke er i stand til det når jeg er skadet. Det eneste jeg kan gjøre, er å trene så godt jeg klarer og stole på at prosessen vil føre frem, forteller Gjerde Alnæs.

Kneskaden har ristet ved grunnfestene til den norske langløpsprofilen, men den har ikke veltet henne. Tvert imot har skaden gitt 30-åringen nye perspektiver og erkjennelser om hvem hun er. Refleksjoner som har gjort at hun i større grad hviler i seg selv i dag.

– Jeg har alltid tenkt at dersom jeg blir skadet, så legger jeg opp. Jeg har alltid sett for meg at det er spikeren i kista for min del, hvis jeg må sitte på en SkiErg hver dag for å trene meg opp. Men det var det ikke. Det at jeg faktisk gidder å gjøre jobben, vitner om hvor mye jeg elsker ski, og hvor motivert jeg er for å komme tilbake, poengterer hun.

Denne høsten er det småting som en ny bevegelse eller en ny øvelse som hjelper Anikken Gjerde Alnæs å opprettholde motivasjonen, som hjelper henne å holde balansen i livet. Belønningen for den monotone opptreningen innendørs venter ute i naturen.

– Mye av årsaken til at jeg er skiløper, ligger i de opplevelsene jeg har når jeg sanser vakker natur. Jeg får enormt med energi av å være ute. Tidligere i september fikk jeg faktisk gått på rulleski ute. Det var bare tohundre meter frem og tilbake, men følelsen av å ha et par ski under beina, og føle at det flyter, det betydde ekstremt mye for meg. Ikke minst at jeg igjen kunne velge om jeg ville være inne eller ute. Nettopp dette gjør at jeg føler meg fri. Det å ta ansvar for seg selv, ta egne valg og stå inne for det, det er det som til syvende og sist betyr frihet for meg, avslutter 30-åringen.

Anikken Gjerde Alnæs utstråler pågangsmot og besluttsomhet til tross for motgangen hun opplever akkurat nå. Hun har mestret utfordringer i karrieren før og kommer til å gjøre det igjen. I år fem som langløper ser den norske jenta ut til å ha funnet veien til seg selv. Anikken Gjerde Alnæs ser ut til å ha lært seg kunsten å holde den rette balansen.

I orden: Hun vet hvor hun skal finne det hun trenger til treningsturen, og motivasjonen har hun inni seg. (Foto: Marcus Liebold)

Anikken Gjerde Alnæs

Født: 11. april 1994
Bosted: Oppegård i Nordre Follo kommune
Fra: Frogner i Lillestrøm kommune
Idrett: Langrenn/langløp
Klubb: Rustad IL
Trener: Jørgen Ulvang
Utdannelse: Høgskolen i Lillehammer, bachelor i Sport Management / Northern Michigan University Minor i business Administration
Utvalgte meritter: 2. plass i Grönklitt Classic i 2024; 2. plass i Grönklitt ITT i 2024; 1. plass i Holmenkollmarsjen 2024; 2. plass i Marcialonga i 2023; 2. plass i Pustertaler Ski Marathon i 2023; Seier i sprintkonkurransen i Ski Classics 2022/2023; 2. plass i sprint skøyting på Gålå 2021; 1. plass sprint skøyting i Skandinavisk Cup på Nes 2020; 8. plass i sprint skøyting i verdenscup i Dresden 2020; gullmedalje i Junior-NM i Fauske 2012
(Foto: Marcus Liebold)

Tre om Anikken

Stein Arne Alnæs – pappa og tidligere trener for Anikken

– Jeg er mest stolt av Anikkens pågangsmot og motivasjon til å fortsette uansett hva som skjer. Det har til tider vært mye motgang i hennes karriere, men hun har aldri gitt seg. Heller ikke kneskaden vil sette en stopper for henne, men hun vil komme styrket ut av denne vanskelige situasjonen. Jeg tror faktisk at Anikken kan bli en enda bedre skiløper fremover, nettopp fordi hun alltid har blitt motivert av motgang. For Anikken er ingenting umulig. Nå handler det om å være tålmodig, bruke tid og ikke forsere altfor mye. Dersom opptreningen går bra og hun får tilbake den fulle funksjonaliteten i kneet, så tror jeg at det absolutt er mulig at hun går skirenn igjen i januar. Jeg vet at Anikken har den ubetingede viljen til å komme tilbake, og hvis det er noen som får det til, så er det henne som har vært langt nede mange ganger tidligere.
(Foto: privat)

Thea Krokan Murud – venninne og tidligere langrennskonkurrent

– Anikken og jeg konkurrerte mot hverandre allerede i Ungdommens Holmenkollrenn da vi var 13-14 år gamle, men vi ble ikke ordentlig kjent før vi startet sammen på NTG. Jeg husker at jeg tenkte at hun var litt skummel, fordi hun var så seriøs og dedikert. Mens vi andre kanskje syntes at det først og fremst var gøy å gå på skigymnas, så var Anikken en skikkelig idrettsutøver helt fra begynnelsen av. Det er vanskelig å forstå hvor mye det koster å være på hennes nivå hvis man ikke satser selv. Personligheten hennes hjelper Anikken til å legge ned treningen som kreves dag etter dag, samtidig som hun får mye motivasjon av å konkurrere. For Anikken oppleves det å få lov til å konkurrere som en belønning for alt treningsarbeidet. Utenom idretten er Anikken utrolig omtenksom og inkluderende. Hun er støttende og setter av tid, ikke bare til de som er henne nære, men alle.
(Foto: privat)

Sten Fjeldheim – mentor og tidligere trener for Anikken ved Universitetet i Northern Michigan

– I 2016 da Anikken flyttet til USA, følte jeg at ingen av de norske trenerne hadde tatt seg tid til å forstå henne som utøver. Hun var flink i sprint og brukbar på distanse, men manglet utholdenheten. På sprintrenn det året gikk hun bra i kvalifiseringer og kvartfinaler, men i finalene var hun sliten. Det jeg syntes hun hadde gjort feil frem til da, var at hun for tidlig på sommeren hadde begynt med intensitetstreningen. Så vi brukte perioden fra mai til juli på å bygge kapasitet og utholdenhet. Hardtreningen ventet vi med til august. Da vi fikk på plass basen, ble hun mye sterkere og vant renn. Anikken var alltid like blid uansett om hun hadde en god eller dårlig dag. Hun hadde den samme mentale innstillingen som alle de andre utøverne som jeg har trent og som kom seg til junior-VM eller OL. Hun trente og levde helt i tråd med mottoet til laget vårt: «First you form an attitude, then it forms you.»
(Foto: privat)