Race report fra Isabel Aarnes

Så var dagen her hvor jeg skulle debutere på Bislett 24 timers, min største utfordring så langt. Jeg har vært tilskuer og heiet iherdig med min kubjelle de 2 siste årene og begge gangene har jeg sagt at det der er galskap, det skal jeg aldri gjøre. Men i år stod jeg altså på startstreken likevel, som den siste påmeldte i den opprinnelige påmeldingen. 

Forberedelser
Jeg hadde ikke forberedt meg på annet enn at det kom til å bli vondt, at jeg kom til å bli skadet i kneet (knærne, mitt problemområde) og kom til å få problemer med ernæring, da det er dette som pleier å skje meg på lange løp. Min taktikk er å løpe lengst mulig i starten, så jeg har tid til å gå på slutten, altså omvendt av anbefalinger... 

Jeg pakket sekken kl.22.00 på fredag, hvor jeg fant frem noen gels, nøtter, barer og mitt ”hemmelige” våpen; Doc halslinser. Litt dumt å avsløre det, men smatter på det i konkurranser, så jeg ikke blir så tørr i munnen og så mye som jeg skulle synge inne på Bislett så viste det seg å være et smart trekk. Jeg tok ikke med meg noe soveutstyr, jeg var jo der for å løpe/gå, ikke for å sove. Og skulle jeg klare medaljekravet, så måtte jeg holde det gående hele veien. Vurderte å ta med tannbørste, men tenkte at jeg skulle vel ikke kline med noen likevel, så det fikk gå. Da jeg hadde lagt meg sånn kl.23.30 kom jeg på at jeg måtte jo skrive et dikt til alle løperne som skulle leses opp på speakeren under løpet.

Til ultraløperne
Så er vi samlet her til årets lengst julebord.
Og i den anledning vil jeg komme med noen gode ord.
Det er min første Bislett 24
og håper jeg ikke får lår dirrè.

Rundt og rundt vi løper som hamstre i bur.
Håper arrangøren har noe godt på lur.
Lars sikret seg startnr 1 og jeg holdt på å bli for sen.
Men med et tastetrykk som en av massen,
sikret jeg meg den siste plassen.

Olav lokker med stor medalje og skjorte,
men den er ganske langt borte.
150 km for menn og 130 for damer
det er mye lenger enn du aner.

Vi ultrafolk er fine og kanskje litt rare
og noen vil også påstå at vi er gale,
men herregud, vi er da bare sosiale.

En heftig prøvelse vi har foran oss,
men vi kan ikke kaste loss.
Takk for at dere er så fine 
og at dere er venna mine.

Jeg vet ikke hvordan dette skal gå,
men alt jeg kan love nå,
er at jeg skal gjøre alt jeg kan,
for å dra den medaljen i havn.

 
Løpsdagen
Ankom Bislet kl.08.00, pleier aldri å være så tidlig ute, men jeg hadde fått forespørsel om å legge ut historier på Instagram kontoen til Runners world Norge dagen før, så da trengte jeg litt tid til å forberede det. Målet mitt var å løpe 130 km og få den medaljen. De som kjenner meg vet at jeg ELSKER medaljer og ja, jeg har et eget medaljeoppheng i STUA. Vi har alle vårt…

Isabel_Lars_Andrea.jpg
Meg, Lars og Andrea før start.

Lars_Isabel_KaiGlenn.jpg
Lars, meg og Kai Glenn

Kl.10.00 var løpet i gang. Diktet ble lest opp ganske tidlig og det viste seg også at arrangøren Olav Engen hadde en overraskelse på lur til meg. Han hadde nemlig fått trykt opp egen Bislett24 t-skjorte til meg i min yndlingsfarge lilla, siden jeg ikke liker gult. Følte meg meget spesiell og verdsatt da altså. 

Isabel_Aarnes_ Olav.jpg

Jeg holdt et bra tempo og passerte 65 km på under 8 timer og følte meg i fin form. Jeg sang for fulle mugger på de sangene som speaker Henning spilte og håpte på allsang, men det var stort sett bare meg som sang. Så tror de fleste fikk høre den ”fine” sangstemmen min i løpet av 24 timer. Etter hvert var det er del som tok på seg headset, håper ikke min synging var den eneste grunnen… Jeg hadde det egentlig helt strålende jeg, smilte og koste meg, syns det er viktig å smile til og se andre mennesker og gi positiv energi. 

Jeg begynte etter hvert å kjenne at beina ble tyngre og det ble en del gåing, jeg var rimelig sikker på at jeg kom til å klare målet om 130 km, 238 runder, så det var jo i grunnen ikke noe stress. Men så begynte jeg å lure på om jeg skulle gå for 150 km i solidaritet for mannfolka som hadde det som medaljekrav. Neste tanke var om jeg skulle gå for 161 km = 295 runder, som tilsvarer 100 miles. Ble noen runder i hodet og jeg konkluderte med at det ikke var mulig med så mye gåing. Etter en peptalk med Olav, tok jeg en ny ”rask” utregning i hodet som sikkert tok ett par runder, tenker ikke helt klart etter 100 km. Så bestemte jeg meg, jeg skulle gå for det. Og det var bokstavelig talt å gå for det, jeg satte i gang med marsjfarten min og når jeg har bestemt meg, da kan (nesten) ingenting stoppe meg. Jeg kan holde et rimelig raskt gåtempo over lang tid, men jeg visste jo ikke om det kom til å holde i 60 km. Måtte ta av knestøttene som knaggde og følte som om rustningen ble tatt av, men det var også en befrielse. Hadde nå problemer med å få i meg næring, fikk ned gels, men fryktet å bli dårlig i magen om jeg bare tok det, men fikk ikke ned fast føde, bortsett fra banan. Var 100 miles mulig?

isabel_25P9942_960.jpg
Her er jeg i gang. (Foto: Per Inge Østmoen)

Ble også litt bekymret for at jeg ikke hadde tatt med meg tannbørste når speaker Henning begynte å snakke om sjekking på banen og spille ABBA låten ”Give me a man after midnight”, men det var ingen som sjekket meg opp, så fremdeles singel altså.

Flere og flere kastet etter hvert inn håndkleet, noen forlot Bislett på krykker og to på båre. Det var mange som haltet seg av gårde, mens jeg bare gikk og gikk og gikk og sang og sang og smilte og lo av Henning sine vittigheter over speakeren. Men når jeg hadde passert 265 runder fikk jeg en psykisk knekk, 30 runder igjen og var rimelig sikker på at jeg skulle klare det, hadde ca 4 timer igjen, men det var vondt og tungt og jeg trengte litt medlidenhet fra sidelinjen. Og jeg var skikkelig nødt på do, men turte ikke å gå i redsel for å få kramper av å sette meg ned, det hadde jeg tendenser til på forrige dobesøk. Men når det var igjen 10 runder, så måtte jeg bare gå på do likevel. Det gikk bra og det var en befrielse og gleden og smilet var på plass igjen. De 10 siste rundene gikk veldig bra. Og jeg måtte selvfølgelig ta på meg Rudolf ørene med bjeller på de siste 5 sjarmør rundene.

Da jeg kom i mål etter 295 runder var jeg så glad at jeg gråt av glede, det har jeg aldri gjort før. Så har jeg aldri løpt/gått 161 km sammenhengende før heller da. Det var 1 time og 10 min igjen og etter oppfordring fra sidelinjen så gikk jeg 5 runder til for å runde 300 runder og 163,8 km. Jeg tror faktisk jeg skulle klart 169 km som tilsvarer 4 maraton, men akkurat da var jeg superfornøyd med mine 163,8 km, så da gav jeg meg.   

Til ettertanke
Dette er min beste løpsopplevelse noensinne og jeg har hatt mange av dem de siste årene. Jeg sprengte mine grenser til det ytterste i håp om å klare noe jeg ikke trodde var mulig for meg. Fikk nok en gang bekreftet at selv om jeg er rimelig treig, så er jeg super seig. Jeg har det ikke i hodet når det gjelder å presse meg til å løpe raskt på de korte løpene, men jeg skal love at jeg har det i hodet på de lange distansene, kommer langt med en vilje av stål. En stor bonus at jeg slo Frank Løke på distanse, trodde i hvert fall ikke at det var mulig.

Frank_løke_Isabel.jpg
Jeg slo selvsagt Action-Frank! 

Vil takke arrangør Olav for et fantastisk bra arrangement og klubben i mitt hjerte, Romerike ultraløperklubb for god bevertning, oppfølging og støtte underveis. Og alle mine medløpere, selv om dere ikke var så gira på å synge allsang med meg, så var det tipp topp stemning hele veien. Jeg vet jeg har sagt at dette var et engangstilfelle, men mulig jeg må gå bort i fra det. Jeg kommer uansette neste år, som deltager eller supporter!

Så vil jeg avslutte med et nytt dikt:
Bislett24 ble en perfekt dag
og kanskje med litt ubehag.
Flotte mennesker jeg fikk møte
og alle var så søte.

Ingen sjekket meg opp, 
men jeg hadde i grunn nok,
med å snakke med meg sjæl,
med andre løpere hak i hæl.

Men når musklene brenner,
og ultrahodet tenner.
Da er det ikke annet å gjøre enn å hoppe, 
for man kan ikke stoppe.

Det ble lengre enn jeg hadde tenkt,
og mine grenser ble sprengt.
Når det gjelder fart er jeg treig,
men herregud så seig. 

Tusen takk til Olav og de andre,
dere trenger ingenting å forandre.
Uten tannbørste ble det kanskje noen hull,
men samma det, løpemiljøet er gull!


Takk for meg! Klem fra Isabel