https://overterskel.wordpress.com

Jon Ilseng

Hytteplanmila 2019 - Smertehelvete på Hole

Det gjør vondt å løpe ti kilometer gateløp. Men så vondt som det gjorde under 2019 utgaven av Hytteplanmila, håper jeg det aldri gjør igjen.

Tekst: Jon Ilseng 
skrevet 25. oktober

Og bare for å ta det med en gang – den voldsomme overskriften er en overdrivelse. Den kontrollerte smerten vi påfører oss selv på et slikt løp er ingenting sammenlignet med hva andre folk opplever. Og da tenker jeg ikke først og fremst på smerte knyttet til løping. Alt er relativt. La oss huske det.

Vel, tilbake til helvete på Hole:

Hole er et øde lite sted like utenfor Hønefoss. Hele kommunen samlet huser ikke mer enn drøyt 6000 innbyggere. En idrettshall, noen hus og en rekke jorder er Hole oppsummert fra en som ikke vet bedre. I tillegg kan internett fortelle at dersom man skal nevne kjente holeværinger må man ty til halvkjente folk som eventyrsamler Jørgen Moe og syklist Gabriel Racsh. At Norges raskeste og mest prestisjefulle gateløp skal foregå nettopp her, er derfor ikke åpenbar. Det er helt usannsynlig.

Regnet pisker mot bilvinduet da vi parkerer på en av de tidligere omtalte jordene noen hundre meter fra start. 5-6 grader med kjølig luft møter oss da vi sniker oss ut av bilen og setter våre forsiktige skritt ned i gjørma. Det har regnet i ukesvis men er meldt opphold akkurat i tide til start. Det er lov å håpe at Hytteplanmila atter en gang byr på perfekte forhold.

Jeg har vært her før og vet at på Hole er det alvor. Her er det flate asfaltstrekker og raske felt man drømmer om å slå følge med. Her settes det pers. Her løpes det raskt. Her blir drømmer til virkelighet. Og sånn var det også før Hytteplanmila ble mainstream og omtalt på nyhetene.

I dag er det 17. mai og julaften på en og samme dag her på Hole. To blad Ingebrigtsen stiller til start og det ryktes om både løyperekord og norsk rekord på 10km gateløp. Derfor har TV2 rigget seg opp og streamer hele løpet live. Det er med ander ord her det skjer denne lørdagen i oktober.

Ut av bilene tyter 3800 deltagere. Alle like klar over at setter du ikke pers her, så er du ikke god nok. Løypa er rask nok. Bedre felt finner du ikke. Temperaturen er perfekt og logistikken tipp topp. Drar du herfra med uforrettet sak kan du bare skylde på deg selv. Det er dette som surrer gjennom hodene våre mens vi subber mot Holehallen for å hente startnummer.

Vanligvis føler jeg meg spesiell når jeg ankommer et løp. Jeg har valgt å tenke at jeg er bedre forberedt enn andre. Det gir meg en selvsikkerhet og ingenting å klage over. Og noen ganger er det faktisk også litt sannhet i denne fantasien. Men ikke i dag. Jeg er så usikker at jeg nesten pisser i buksa. Akkurat som alle andre, altså. So much for å være spesiell.

For to år siden var jeg her med samme mål om i dag. Sub 34. Jeg er altså to år mer erfaren, men føler meg som en pjokk. Eller en gammel mann. Det føles ikke helt bra det siste der, så det er bare å levere.

I hallen er det flere folk enn vanlig, men ikke kaos som jeg fryktet. Regnet høljer fremdeles ned utenfor. Folk stirrer tomt ut i luften og venter på at starten skal nærme seg. Det er halvannen time igjen. Jeg starter alltid med å feste startnummeret. Så spiser jeg en banan. Også skifter jeg bukse. Andres Gossner roper noen meldinger der jeg står kun iført håndkle og skifter til kort shorts. Jeg smiler, men bryr meg ikke. Jeg er på vei inn i bobla.  

Her og der ser jeg noen kjente. Noen prater jeg med. Andre lar jeg passere uten å rope. Man må finne en balanse. Ikke slite seg ut av innrykk. Ikke stenge seg helt inn i seg selv, men heller ikke by for mye på seg selv. Ingrid Kristiansen kommer forbi. Vi har en felles venn i Heidi Pharo, så vi prater litt om det.

Mitt reisefølge for anledningen er Marius «Captare» Hauge. Som mange løpere kjenner jeg han egentlig ikke. Likevel kjenner vi hverandre godt nok til å henge ut på en dag som denne.  Slik er det gjerne når man har noe felles. Det var jeg som tipset han om dette løpet siste gang vi traff hverandre. Så da fulgte han opp – et halvt år senere ved å ringe og spørre om han kunne sitte på. Og lage en liten videopodcast på veien. Jeg liker det, at folk er på. Du får ikke til noe dersom du sitter med henda i kors. Det gjør ikke Marius.

Kona er med, som i fjor. Sissel, naboen, debuterer. Begge har fått innspill fra meg ang treningen i forkant, men vil nok sikkert hevde at de tar det hele litt mer på hælen enn visse andre. Marius er et sted midt imellom. Ivrig, men ikke manisk som meg. Vel, vi gjør alle så godt vi kan.

En time til start nå og det er på tide å gjøre det viktigste: gå på do. Jeg har sjelden mageproblemer før et løp, ei heller i dag. Men på do går jeg. Alltid. Vissheten om at dette er tatt hånd om er godt å ha med seg de litt nervepirrende siste minuttene før start. Og vet jeg at noe er lurt, så gjør jeg det gjerne.

Tre kvarter før løpet starter jeg å varme opp. Rolig jogg. Deretter noe raske, ganske lange drag. Så jogger jeg tilbake til hallen. Skifter. Pisser en siste gang. Og varmer opp litt til. Åtte minutter før start står jeg klar i startfeltet. Da er jeg ikke så nervøs lenger. Da er jeg klar. I startfeltet spør jeg gjerne de nærmeste hva de skal løpe på. Litt fordi jeg liker å prate, men også fordi det er greit å få bekreftet om man har stilt seg riktig.

Det er god stemning før et slikt løp. Man står ikke sammen med konkurrenter. Vi er medløpere.  Og Pang – så er vi i gang. Løp nå!

Første km på Hytteplan er rask. Jeg har kalkulert med 10 sekunders forsprang på 3.24 skjema. For å klare det må jeg nesten holde igjen i nedoverbakken. For folk løper som om det gjaldt livet. 3.16 og spot on på første passering. Neste går på 3.25 som er like perfekt. Og sånn forsetter det. 5k passeres på 16.54 og jeg er seks sekunder foran skjema til sub 34. Jeg føler jeg flyr og suser forbi folk bortover Steinsletta. Dette ser meget lovende ut. – Bra løpt hører jeg fra en medløper bak meg. Ja, visst faen er dette bra tenker jeg og suser bortover gangveien. Men så: 6. km går på 3.20, og rett etter vi runder ut fra Steinsletta kjennes det som var lett, plutselig tungt ut.

Min ukjente medløper går foran for å dra. Jeg orker ikke følge. Lar han få noen meter. Håper at det skal bli lettere om litt. Men det gjør ikke det. Tiden viser 3.29 på sist km. Ikke helt krise bare jeg kommer meg til hektene igjen. Det skal bli lettere på den 9ende km. 3.32 på 8ende km. Au da. Nå er det krise på gang. Og krisa fortsetter. Den 9 ende går på 3.30. Her løp jeg på 3.20 for to år siden og løpet er i ferd meg å bli en liten katastrofe. Som regel samler jeg meg og får ut det siste mot slutten. Men ikke denne gangen. Eller, jeg får ut det siste, men jeg samler meg ikke. Det er helt slutt. Det er over. Det føles som om jeg kan spasere raskere. 7-9 hundre meter fra mål får jeg til alt overmål en smerte i magen. Er det sting, eller hold eller hva man kaller det? Eller det innvollene som holder på å tyte ut? Jeg holder meg til magen som for å passe på at ikke akkurat det skjer, og tilpasser farten deretter. Stilen min ser neppe bra ut og jeg kan banne på at en gammel dame med rullator passerte meg langs veien.

Siste nitti graders sving. Inn 200 meters motbakke. Smerten slipper utrolig nok og jeg kan løpe normalt igjen. En liten spurt om siste kneika. 34.22 på klokka. Ok, greit. Godkjent. Og djevelsk sliten.

Bak meg stormer resten av reisefølge i mål på tre ganger pers. Det er high fives og svette klemmer. Lite tårer, men mye sliten glede. En avmålt euforia. Det er synd det er så kaldt, for her i målområdet er det en herlig stemning. Her er mitt lykkeland.

I Holehallen spiser man boller. Og drikker kaffe. Jeg prater med Bjørn Tore Taranger, som en av mange jeg kjenner via sosiale medier. Min stor helt Nina Wavik Ytterstad har levert igjen. Klubbkompis Øyvind Sjursen har løpt et sekund fra pers. Så mange historier. Så mange hyggelig folk. Ingrid K spør meg om hva som er målene mine. Jeg deler gledelig. Herredømme i M50 klassen neste år.

Så går vi. Gjennom veggen hører jeg Nina og legenden Kristen Aaby mottar gullskoen som årets beste veteran. Den skjærende lyden fra premieutdelingen forsvinner i det fjerne. Jeg er fornøyd, men har ikke engang sjekket hvilken plass jeg kom på i klassen.

I det vi krysser veien kommer de siste løperne opp bakken. Det har gått nesten to timer siden starten. Vi heier høylytt og ser på hverandre. Også tenker jeg at det kanskje ikke var så vondt dette her like vel. Smertehelvete på Hole er jo et vits. En boble. En drøm, mer enn ett mareritt. Så setter vi oss smilende inn i en varm SUV og registrerer at det ikke er så gjørmete like vel.

Har er lenken til praten Marius og jeg hadde i bilen til og fra. Damene slipper også til. Såvidt.
https://vimeo.com/367595283

Har er lenke til podcasten Marius gjorde med meg i vinter. Den er hans nest mest hørte, kun slått av allerede omtalte Ingrid Kristiansen. https://www.kondis.no/podcast-jon-ilseng-paa-terskel.6203521-404122.html