Transgrancanaria: Et blodslit på 269 kilometer og 12.000 høydemeter
Opprinnelig publisert på fvn.no (Fædrelandsvennen)
Øyunn Bygstad:
- Gleden over å fullføre som nest beste kvinne overskygget alle pinslene underveis.
Ikke alle kan ta seg råd til å stå på toppen av Mount Everest og rope på mamma.
Andre foretrekker å oppleve verden med joggeskoene på. Å løpe i ett døgn eller tre over fjell med fantastisk natur, gir meg noe helt spesielt, et minne og en erfaring jeg kan lagre på min livskonto til jeg blir gammel og grå. Mine barnebarn kan sitte på fanget mitt og høre på den gang da bestemor løp 400 kilometer i ett strekk. Enten vil de mistenke at jeg har blitt dement, eller at jeg har smugdrikket fra sherryflaska. Det er morsomme minner, disse løpene. De er bare mine, som jeg kan bla frem og mimre over en gang i blant.
- Enten vil de mistenke at jeg har blitt dement,
eller at jeg har smugdrikket fra sherryflaska.
Rastløs
I kjølvannet av Gaea Norvegica 400, kom rastløsheten akutt tilbake. Hva er mitt nye mål? Høsten 2017 skrev jeg en ny søknad og sendte min løps-CV til et nytt potensielt eventyr. Da svaret fra den spanske løpskomitè tikket inn på min e-postkonto i oktober, gliste jeg bredt. Jeg fikk innvilget deltagelse på Transgrancanaria 360. En 269 km lang rundløype over de kanariske fjellene. Totalt 12.000 høydemeter.
Like før start. Racephotos.se)
Startet i sakte tempo
21. februar 2018 stod jeg klar i Maspalomas. Du vet du skal løpe langt når du pakker med deg tannbørste, sovepose og et halvt kg batterier til GPS og lykt. Kl 09.00 smalt startpistolen og vi løp gjennom et regn av konfetti.
Dragsuget tok meg. Er det èn ting jeg har lært her i livet mitt som ultraløper, så er det at en bør starte tregt. Så tregt at det er direkte pinlig å bli heiet på. Jeg minnet meg selv på dette og slakket ned farten betraktelig etter 1 km. De andre løperne rundt meg flakset forbi etter følgebilen som gav paralleller til barn som løper etter isbilen.
- Du vet du skal løpe langt når du pakker med deg tannbørste, sovepose
og et halvt kg batterier til GPS og lykt.
Det er klart verdenseliten av løpere som Luca Papi og Peter Kienzl (som deltok her) har noe i teten å gjøre, men jeg er hellig overbevist om at over halvparten av oss andre bør holde klokelig tilbake på begynnelsen. Jeg var desidert bakerst og tillot meg å være der. Jeg pleier å være det de første 10-20 km. Jeg mener: Vi skal alle løpe 269 km og forsere tusenvis av høydemeter. Det blir lite gjennomtenkt å forsøke å ta igjen andre deltakere før vi har nådd første fjell.
Det ble fire kilometer på asfalt før vi ankom roten av fjellet og første klatreetappe på 2200 høydemeter startet. Allerede da hadde noen få deltakerne slakket akterut. En av damene, som aggressivt ba meg «løpe til siden» på begynnelsen, passerte jeg etter 25 kilometer.
«Trekkspilløp» med italiener
Jeg hadde løpt i solsteiken i ti timer og mørket falt som et teppe over landskapet helt ut av ingenting. Det finnes ingen langsom solnedgang på Gran Canaria. Jeg kjente meg i tillegg en smule irritert. Jeg har nemlig i flere timer løpt «trekkspilløp» med en italiener som tydeligvis ikke greier å bestemme seg for hvilket tempo han skal ligge i.
Han tok meg igjen, jeg tok ham igjen. Han tok meg igjen en gang til, jeg tok ham igjen en gang til. Det bare fortsatte slik. Da jeg nærmet meg toppen, hørte jeg den plagsomme prustingen hans bak meg atter en gang. Han kom opp på siden av meg. Vi fikk blikkontakt. Jeg, lettere oppgitt, han smilende. Han blunket til meg og nikket, jeg nikket tilbake. Vi sluttet fred og løp sammen.
Det er her historien for min del starter. Klokka 21.00 onsdag kveld, da Massimo ble min følgesvenn.
Denne mannen var en stereotyp fra en annen verden. Han hadde den nøyaktig samme hese stemmen som Gudfaren, Don Vito Corleone. Og joda: selvfølgelig kom han fra Sicilia.
Sicilianeren er i femtiårene og er en ringrev innen ultra, der han trives best i distanser mellom 200 og 600 km. Han så på meg og smilte. «Lets have it nice and peaceful from now on, yeah? You and I; Ok?” «Ok» svarte jeg.
- Han hadde den nøyaktig samme hese stemmen som Gudfaren,
Don Vito Corleone.
Kaktusskog
Det var bekmørkt ute og vi forserte sammen den siste brutale stigningen mot checkpoint 1 (CP1) Det var så bratt at vi måtte bruke hendene til hjelp hele tiden. Det var mye kluss med navigering, fordi vi begge ikke stolte på løypen. Arrangøren kunne ikke være så skada at de sender oss gjennom kaktusskogen bare sånn for gøy. Men jo, det stemte. Vi skulle gjennom kaktusskogen. Det var gøy.
Han tapet sårene mine, jeg tapet hans. Vi løp med lue og votter relatert til et akutt temperaturomslag. Nå var vi virkelig i høyden og vi skimtet CP 1 få hundre metere fremme. En annen løper satt plutselig foran oss midt i stien og kledde av seg klærne. Han mumlet og var tydeligvis forvirret. Han var nedkjølt. Vi forklarte ham at vi skulle hjelpe og at CP 1 er bare rett der borte, men han forstod ikke. Tankene og sinnet var i Legoland. Null blikkontakt. Vi tok i hver hans arm og støttet ham til paramedic. Løpet var garantert over for hans del.
- Vi skulle gjennom kaktusskogen.
Det var gøy.
Massimo og jeg ramlet inn i det store teltet på CP1 der blide serviceinnstilte funksjonærer stod klar med pasta til oss. Jeg slo meg ned på en benk og spiste med begge hendene. Massimo surmulte fordi spagettien ikke var kokt «al dente». Dessuten hadde de ikke parmesan. For en type.
Litt hvile, ingen søvn
Arrangøren hadde lagt fram et par matter på gulvet. Vi ble enige om å hvile i en time. Det er mye bedre å hvile om natten enn å bli så utmattet at en må ta første hvil ved morgengry, det er nemlig den store skrekken: Vi kan ikke «sløse bort» sollyset med soving når natten på Gran Canaria varer i hele 11 timer. 11 timer i mørket er lenge. Pinefullt lenge, så vi bestemte oss for å slå i hjel en svart time allerede nå.
- Tankene og sinnet var i Legoland.
Null blikkontakt.
På slaget kl 03.00 stod vi opp. Vi hadde ikke sovet en døyt. Det var for mye støy rundt oss, og sidemannen snorket 5,6 på Richters skala. Det hjalp uansett å lukke øynene en liten stund.
Massimo leverte fra seg noen italienske gloser da vi hutret ut teltet. Det var minusgrader og isende vind. Vi skulle forsere enda en topp før vi kunne få lov til å renne nedover igjen. Jeg hadde surret jervenduken rundt meg og holdt varmen.
Morgengry kom snikende og Massimo lirte fra seg flere italienske gloser som var mer positivt ladet denne gangen. Vi var kommet ned på 700 høydemeter og her var det en deilig temperatur på 12 grader.
- Det var for mye støy rundt oss,
og sidemannen snorket 5,6 på Richters skala.
Lumske løsbikkjer
Humøret mugnet kjapt til da vi så neste monsterfjell rett fremfor oss. Vi var slitne nå. Det var gått 24 timer. Om ikke så alt for lenge skulle vi nå CP2. Vi måtte bare klatre en del timer til. En av flere fine ting med å løpe med Massimo var at det var trygt. Gran Canaria er fullpakket med løsbikkjer som er alt annet enn hyggelige. Vi har opplevd flere ubehageligheter med dem, der en av dem var klar til angrep. Vi hadde heldigvis stavene våre som avverging, men situasjonene var ekle. Det første døgnet jeg løp hadde jeg kronisk vondt i magen fordi jeg kviet meg til neste møte med en slik bikkje. Gårdshundene er de verste. Nei, vi skal ikke stjele sauene, men det spiller ingen rolle. De er trent opp gjennom hardt og dårlig eierskap til å være aggressive.
Angående bikkjene lærte vi oss på veien å bli mer og mer hardfør for hvert døgn. Dere vet historien om Ronja Røverdatter som var så livredd for grådvergene? Hun var vettskremt og handlingslammet under sitt første møte med disse skapningene. Pappa Mattis kom ridende på hesten og reddet henne. Seinere i filmen har hun blitt mer varm i trøya. Der ser du henne bane seg gjennom granskogen mens hun spenner grådvergene vegg i mellom fordi de stod i veien. Vel, slik ble det mellom oss og bikkjene også.
- Bikkjene er trent opp gjennom hardt og dårlig eierskap
til å være aggressive.
Krevende fjell
Vi ankom CP 2 klokka15. Vi var søvndrukne, og det var fristende for oss å hvile her, men det måtte vi bare glemme. Det var tross alt daglys. Vi fikk en skål hønsesuppe med brød og var fornøyde. Vi hadde kroppssjekk på oss selv for å se etter mulige vannblemmer eller sår som var betente, men alt var ok. Jeg nasket med meg et brødstykke på veien, så rettet vi snuten mot Las Palmas, CP 3.
Denne distansen var Satans oppkok. Ikke fordi den var så vanskelig, men fordi vi hadde undervurdert den. På kartet så det så flatt ut, men det var det ikke. Det var «flatt» fordi disse fjellene bare var 700-800 høydemeter i forhold til de andre fjellene på 1600-2300 høydemeter vi skulle ta seinere. Et bratt fjell på 700 høydemeter er blytungt! Vi forbannet oss over at vi ikke hadde satt oss bedre inn i kartet vi fikk utlevert en uke før start.
- Denne distansen var Satans oppkok.
Jeg var førstemann av oss som gikk ned i en kjellerperiode. Jeg hadde rikelig med proviant i sekken, men jeg fikk meg ikke til å spise. Massimo forsøkte sitt beste med å friste med alt mulig av det han hadde i sin ryggsekk, men det hjalp ikke. Jeg var klar over at jeg må spise, og gjorde mitt beste, men det var en prøvelse å svelge maten. Vi løp forbi en liten fjellgård som hadde et stort appelsintre. Jeg stoppet opp: «Massimo» sa jeg og pekte på treet. Appelsin! Dèt var tingen. Det ville jeg ha. Massimo så på meg, og jeg på han. Han så seg deretter omhyggelig til høyre og til venstre før han begynte å klatre.
Har du noensinne sett en rimelig nedkjørt italiener med 160 kilometer i lårene klatre opp et appelsintre før?Ikke? Vel, jeg fikk oppleve dette privilegiet denne ettermiddagen. Et dødfødt forsøk og særdeles lite grasiøst. Han sank sammen og mumlet enda flere italienske gloser. Først etterpå fant han ut at det var mulighet for å hoppe tak i ett av de tyngste grenene som bøyde seg ned av vekten av appelsiner. Han fikk nappet til seg grenen på tredje forsøk og rev av tre appelsiner. Det gjorde underverker. Vi fikk applaus fra en annen løper som travet forbi. Vi glodde etter løperen og hevet på hvert vårt øyenbryn: Det var den nedkjølte løperen som var kommet tilbake fra Legoland.
- Har du noensinne sett en rimelig nedkjørt italiener
med 160 kilometer i lårene klatre opp et appelsintre før?
Hallusinasjoner
Vi hadde vært våkne i 30 timer nå, og begynte å se ting som ikke eksisterte. Las Palmas var rundt neste sving, og vi avtalte at vi måtte utvide vår planlagte hviletid der på en time til minst to og en halv.
Vi sjanglet inn CP3 klokka 04.00 og ville legge oss på gulvet med en eneste gang. Men det kunne vi ikke. Først skulle paramedic undersøke oss og sjekke om vi var ved våre fulle fem. Vi bestod testen, og gav hverandre en visuell high-five. Så skulle vi selvfølgelig spise mat, igjen saumfare føttene for mulige blemmer, og deretter sove.
Jeg holdt på å gli inn i søvn da en representant fra arrangøren rørte meg forsiktig på skulderen. Han forklarte kort at det var et ekstremvær på vei inn og at vi måtte være innforstått med dette før vi valgte å fortsette. Massimo var søvnig og irritabel og spurte mannen om hva han mente med ekstremvær. I ørska hørte vi mannen bable om kraftig regnvær, snø, og stiv kulig.
- Det var den nedkjølte løperen
som var kommet tilbake fra Legoland.
Stavene var gode å ha.
Både som hjelp i bakkene og til å jage bort løsbikkjer.
(Racephotos.se)
Massimo nikket på hodet og viftet ham bort: «I`ve heard enough». Massimo snudde seg til meg: «You have enough clothes to go through the next 48 hours?” Jeg nikket på hodet. Selvfølgelig hadde jeg det.
Vi forlot Las Palmas tre timer seinere med en svart vegg av skyer foran oss. Det blåste sterkt. Vi skulle over et nytt fjell på 1900 høydemeter, og der var det meldt snø og kuling. Vi løp time etter time, og begynte å få en rutine på våre «arbeidsoppgaver». I intervaller på to timer byttet vi på navigeringsansvaret. De første to timene var det jeg som ledet an med GPS og kart, mens Massimo diltet etter.
Penger overalt
Da timene var gått, var det han som ledet an med å finne veien, mens jeg diltet bak. Og slik fortsatte det gjennom hele dagen. Veldig grei ordning. Det var blitt bekmørkt og vinden blåste isende. Det ble minusgrader. Noe nedbør var det òg, men den berømte snøstormen glimret med sitt fravær. Heldigvis. Det var tungt nok som det var. Massimo travet foran meg mens han plukket etter ting på bakken.
«What are you doing?» ropte jeg gjennom vinden. «Money! Its money everywhere!» svarte Vito Corleone-kopien hest tilbake. Jeg himlet med øynene. «What you see is not real Massimo!” “Yes I know” parerte han. “But It cant hurt to try pick`em up in case one of them are real.” Mannen var helt klart på nippet til å bikke. Jeg tok over navigeringen slik at han kunne hvile hodet litt og bare konsentrere seg om å følge føttene mine.
«Money! Its money everywhere!»
svarte Vito Corleone-kopien hest tilbake.
CP4 sa vi bare hallo/ha det bra til. Vi skulle løpe direkte til CP5, Santa Lucia, og det siste høye fjellet før CP5, tårnet seg opp foran oss. Et stupbratt koloss av et fjell uten ende i nattemørket. Vi stålsatte oss og stoppet opp for å ta en liten brief: Nå måtte vi være klokkeklare og ærlige med hverandre: Hvis den ene begynner å få «tøysetanker» eller hallusinasjoner, skulle det sies i fra. Hvis en fryser/er over snittet sliten/har mørke tanker, måtte det også komme på bordet med en gang, slik at vi fikk gjort noe med det.
Det var for mørkt, bratt, kaldt og farlig til å ignorere plager som kunne gi fatale følger. Massimo kunne ikke lete etter penger oppe i skråningen, og jeg kunne ikke klatre opp mens jeg kjempet for å ikke sovne. Da må vi stoppe og ta timeout. Da kjørereglene var satt, startet vi klatreetappen. Vinden rev i oss, det var glatt med mye rullestein. Vi beveget oss oppover dypt konsentrert.
Steinras
Det kom et kraftig drønn under oss. Steinras. Det raste steiner over løypa vi løp i for 20 minutter siden. Jeg fikk ikke frem et ord. En varselsfløyte gikk av langt langt der nede og jeg var umiddelbart på gråten. Skulle vi rope ned? Er det trygt? Kan vi utløse et nytt ras? Der nede i dypet, ved roten av fjellet skimtet vi flere hodelykter fra andre løpere. Om det var en hardt skadet der nede, så var ikke vedkommende alene. En mannsstemme trosset alle advarsler hva rasrisiko angår, og ropte opp til oss: «Its okayyy!»
- En varselsfløyte gikk av langt langt der nede
og jeg var umiddelbart på gråten.
Vi pustet ut og beveget oss fortere mot toppen. Massimo var fortvilet. Han har løpt alt mulig av ultraløp her i verden, men denne løypen her? Han kunne ikke skjønne hva arrangøren tenkte på.
Vi ankom toppen. Jeg kjente meg kvalm og dårlig, men var klar nok i hodet og holdt heldigvis varmen. Her oppe var det kuling. Vi fulgte ruta etter beste evne. Den ledet oss til en skråning som var så bratt at den teknisk sett kan kalles for et stup. Massimo hadde konklusjonen klar: «Its official: They have the intention to kill us».
Stor omvei
Nåja. Enten hadde arrangøren til hensikt å myrde oss, eller så hadde vi løpt feil. Etter rekognosering, og iherdig kartlesing, konkluderte vi med at siste alternativ var det riktige. Vi vaset bekymret rundt en liten stund før vi så de magiske linjene på GPSen. Vi ble synkronisert med løypa og snudde nesen mot en skråning vi kunne overleve så lenge vi hadde knyttet skolissene riktig.
- Enten hadde arrangøren til hensikt å myrde oss,
eller så hadde vi løpt feil.
Etter 11 timer med blodslit og høye skuldre, nærmet vi oss CP5. Ingen skade skjedd. Det gikk bra, dette kom vi jaggu helskinnet fra.
Tilstandsrapport på video
De svarte prikkene foran øynene mine kom uten forvarsel. Verden begynte å bølge. Jeg forstod med en gang at jeg holdt på å besvime og ropte til Massimo at han måtte hjelpe meg ned på bakken før det smeller. «Its only 700 meters to checkpoint. Can you hold on a bit longer??” Spurte han. Idiot altså. Utsette besvimelsen til vi har ankommet campen. At jeg ikke har tenkt på det før…
Segneferdig
Han tok seg i det håpløse forslaget, og hjalp meg ned på ryggen. Jeg lå der og vaket mens han holdt beina mine høyt. Å ligge stille slik i kulden gjør en nedkjølt på rekordtid. De svarte prikkene trakk seg tilbake, men jeg ville ligge litt til. Det fant han seg ikke i. Han hjalp meg forsiktig opp og støttet meg ned til CP5. Med en gang vi kom inn var det av med klær og på med ullpledd. Arrangøren hadde gjort klar feltsenger til oss løpere, som en slags ekstraservice. Det var en overraskelse. Senger! Jeg skal få hvile i en seng i natt.
Etter flere kopper buljong kom varmen i kroppen og jeg åpnet øynene mine for omgivelsene rundt. Jeg fikk plutselig øye på Dora Lajos og samtlige løpere som satt godt til rette og småpratet med hverandre. Jeg ble akutt forvirret. Dora er den kvinnelige løperen jeg løp ifra for mangfoldige timer siden. Og nå var hun her på CP5. Hun hadde til og med ankommet campen før meg. Jeg fikk det ikke til å stemme.
- Jeg ble akutt forvirret.
Jeg fikk høre forklaringen som selvfølgelig var logisk og helt opplagt: For 12 timer siden, da steinraset ble utløst, fikk ikke de andre løperne tillatelse til å løpe over fjellet. Dora og flere andre ble kjørt med en jeep rundt fjellet og ble direkte transportert opp til CP5. De slapp å løpe de 20 km og samlede 2500 høydemeter. Jeg tenkte at det var dumt for dem, og lurte på hvilken løsning arrangøren hadde for den floken de hadde havnet i.
På gråten
Det viste seg at arrangøren bestemte seg for å gi Dora og de andre grønt lys til å konkurrerer på lik linje med oss fra CP5 til mål uten tidsstraff. Jeg kjente tårene presse frem og syntes det var pinlig at jeg følte det slik. Jeg har vært så bevisst på å ikke være konkurranseorientert, men akkurat denne her var vanskelig å svelge. I over 20 timer hadde jeg ligget stabilt på 2.plass. Massimo og jeg hadde hatt en vanvittig påkjenning i 12 timer oppe på det helsikkes fjellet som de andre ikke var med på å erfare. De hadde sittet her og har hvilt, sovet og spist mens vi hadde kjempet der oppe alene.
Den eneste «tidsstraffen» de fikk, var at de måtte vente på at vi ankom CP5 før de, uthvilt, fikk lov til å løpe videre. Jeg følte meg resignert og matt. Massimo så på meg, og jeg så på han. «We must rest». Sa han. Jeg nikket. Han tullet meg inn i flere ulltepper og så til at jeg hadde det bra før han gikk å la seg i sengen bortenfor. Jeg var så glad jeg hadde ham som min følgesvenn. Trygge, gode Massimo.
- De hadde sittet her og har hvilt, sovet og spist
mens vi hadde kjempet der oppe alene.
Med unntak av å fullføre et løp som dette, var den nest største bragden å ha selvdisiplin til å stå opp fra en deilig seng med 228 km på løpskontoen og 1,5 timers søvn på øyet. Det var en hard kamp mot dørstokkmila, men vi greide det: Vi stod søvndrukne opp og tok på oss ekle iskalde, gjørmete joggesko og gjennomvått tøy. Siste etappe. Dora satt der på en klappstol. Hun hadde ikke begynt å løpe ennå. Hun var nedbrutt psykisk. Hun gikk bort til meg: «I couldnt start running before you. It just wouldnt feel right, you know?»
Væromslag
Jeg ga henne en klem og spurte om hun ville henge seg på Massimo og jeg, og det ville hun gjerne. Det var morgensol da vi løp ut mot fjellene som skulle føre oss tilbake til Maspalomas. For første gang på tre dager kjentes det ut som om vi faktisk var på Gran Canaria. Det var karrig jord, varmt og solskinn. En total omveltning fra i går og forgårs hva angår vær og fauna. Denne temperaturen var ganske sikkert avgjørende for utfallet av dette løpet for mitt vedkommende. Kroppen min var i sparemodus, jeg tror ikke jeg hadde greid en hel dag til med kulde.
- Kroppen min var i sparemodus,
jeg tror ikke jeg hadde greid en hel dag til med kulde.
Det var 30 km til mål da Dora slapp taket. Hun var utslitt. Vi spurte henne om hun følte det var ok å løpe alene med tanke på helsa, hun sa det gikk fint. Hun kjente bare at hun måtte gå resten av stykket. Som vanlig så Massimo på meg, og jeg på ham: Vi tok beina fatt. Det var tydelig vi hadde ankommet sørsiden av øya. Det var drepende varmt her oppe. Jeg var tørst og nedbrutt. Vi fant noen kulper her og der som vi drakk fra. Vi hadde rett og slett for lite vann med oss.
Zombietilstand
Jeg trasket videre i en zombietilstand og Massimo gjorde sitt beste for å hjelpe meg til å holde meg klar i hodet. Jeg våknet litt da nok en aggressiv gårdsbikkje kom løpende mot oss. Jammen for svarten da! Det er jo ingen sauer her du skal passe på! «WACK!» Jeg ga den en smekk med staven min. Den rygget tilbake. Massimo løp ropende etter den, og bikkjen forsvant ned bakken.
En funksjonær kom oss i møte og gav oss nye koordinater til løypa. Et stort jordras fra i går hadde ødelagt opprinnelig rute, vi måtte ta en skarp sving til høyre og klyve ned en 600 meter lang skråning som inneholdt 100 prosent rullestein. Flere italienske gloser rant ut fra Massimo. Jeg bare lo. Jeg vet ikke hva som var så morsomt, kanskje fordi jeg var så latterlig sliten kombinert med dette løpsopplegget som bare kan beskrives med ett ord: Galematias.
- Jeg våknet litt da nok en aggressiv gårdsbikkje
kom løpende mot oss.
Nå nærmet det seg slutten, og jeg ville bare hjem. Hjem til en myk seng der jeg kunne sove helt til jeg våknet av meg selv. Smertene rev i beina og ryggen, det svartnet nesten for meg, anstrengelsene og smertene var så vidt overkommelig. Jeg så på hælene til Massimo og fulgte dem steg for steg. Ikke tenk, bare løp etter hælene hans.
Absurd og behagelig
Føttene våre traff sanden.
Vi var ankommet den milelange stranden som førte oss til målgang i Maspalomas. Det var et absurd, men samtidig behagelig scenario vi hadde ramlet inn i: Bølgeskvulp og barnelatter. En mann snøt seg i solstolen til høyre. En kvinne til venstre sprayet solkrem på låret sitt. En gjeng med ungdommer drakk øl i skyggen av tre store parasoller samlet i en klynge.
- Jeg var så latterlig sliten kombinert med dette løpsopplegget
som bare kan beskrives med ett ord: Galematias.
Det var som om vi ble dratt ut av vakuumet vi hadde befunnet oss i de siste fire dagene. All pustingen, smertene, stresset, utmattelsen, kranglingen, diskusjonene, galgenhumoren, bekymringene, ble på et øyeblikk slettet. Som om det aldri hadde hendt.
Bildet:
Jublende i mål etter det som inkludert omvei ble godt mye lenger enn 269 kilometer. (Racephotos.se)
Sluttspurt
Landsbyens fyrtårn kom til syne, og sandstranden ble steg for steg byttet ut med asfalt. Vi nærmet oss sentrum. Langt der fremme hørte vi speakeren rope, mennesker som applauderte, støyende musikk. Det var noe sivilpoliti og flere uniformerte målvakter som vinket oss frem og dirigerte oss ned til hovedgata som vi skulle følge frem til mål.
- All pustingen, smertene, stresset, utmattelsen, kranglingen, diskusjonene, galgenhumoren, bekymringene,
ble på et øyeblikk slettet.
For en siste gang så Massimo på meg, og jeg så på ham. Så satte vi i gang med sluttspurten mot et høylytt folkehav.
Med medaljen etter endt blodslit. Bare det 400 kilometer lange Gaea Norvegica 400 har krevd mer av meg enn Transgrancanaria. (Racephotos.se)
Les også av/om Øyunn Bygstad:
Jeg husker ikke så mye fra den dagen, annet enn smerte-massasje-smerte-massasje. Jeg nektet å bryte.
Tobarnsmor Øyunn (33) skal løpe 400 kilometer på fem døgn
