Da løping kun var løping

Et slikt nostalgisk øyeblikk fikk jeg da jeg i siste nummer av Kondis så et nesten 50 år gammelt svart-hvitt-bilde av Henning Høgheim, tidligere formann i Kondis (den gang "Den Norske Maratonklubb"). 

Bildet er fra en tid da løping kun var løping – og ikke så mye annet. 

De korte kortbuksene var korte (og kunne ikke forveksles med fotballshorts), en sliten singlet og ikke minst (og som et apropos til de siste års skoutvikling): enkle, simple løpesko uten karbon. Og det hele fullstendig fritt for reklame på både klær og startnummer. Ikke engang logoen til klesprodusenten er synlig. Vi snakker ren og skjær løping. Nydelig.

Alt dette minner meg om årsaken til at jeg selv en gang i tiden valgte å starte med nettopp løping: Enkelheten. 

(Saken fortsetter nedenfor bildet)

Enkelt: Det var en tid da løping kun var løping og ikke dreide seg om pulsmålinger, GPS, karbonsko og reklame. Her ser vi tidligere Kondis-leder Henning Høgheim under maraton-NM som gikk i Fyresdal i 1973. (Foto: Varden)

Joggesko til 49 kroner
På barneskolen ble all «treningen» min kun sett på som lek - eller som gymtimer på skolen. Men den høsten jeg fylte 15 år startet jeg for første gang med organisert idrett. Valget mitt falt da, noe tilfeldig, på langrennstrening. Nasjonalidretten. Det var fellestrening to ganger i uka. Men høsttreningen bestod, naturlig nok, av barmarkstrening. Som i praksis var løping. 

Den 15-årige versjonen av meg selv stilte opp med en litt slitt, og svært lite teknisk, t-skjorte (hvis beste egenskap var å samle opp mest mulig svette og legge seg klam og tung rundt kroppen), en gammel, grå joggedress i bomull og noen «joggesko» kjøpt hos Eurosko for 49 kroner. Mest sannsynlig så jeg ut som en dårlig parodi på Rocky, men det fungerte likevel. Jeg følte i alle fall at jeg hang sånn nogenlunne med resten av gjengen på løpeturene og intervalløktene. 

Tiltrukket av enkelheten
Og siden jeg klarte å henge med, så oppfattet jeg løpingen som moro og inspirerende. Derfor fortsatte jeg å stille pliktoppfyllende opp på fellestreningene. 

Så kom snøen og langrennsløpere gjør det langrennsløpere ønsker å gjøre. Nemlig å gå langrenn. På føttene ble mine «49-kroners-sko» byttet ut med tilsvarende nivå av langrennsski. Mine gamle, smørefrie ski hadde i mange år fungerte veldig bra når jeg gikk lange turer i scooterspor eller løssnøen i høyfjellet. Men de holdt ikke mål da jeg skulle teste meg i ferdigpreppa skiløyper på intervalltrening i den lokale skiklubben. Allerede på oppvarmingen hadde jeg problemer med å henge med. Og etter første intervalldrag så jeg ikke noe mer til resten av gjengen. 

Og de så heller ikke noe mer til meg, for det ble med den ene langrennsøkta. Jeg mistet motivasjonen. 

Da jeg et par år senere startet med organisert trening igjen, så var det derfor en friidrettsklubb jeg oppsøkte. I løping var det kun meg det stod på - ikke hvor mye penger jeg hadde brukt på utstyr. Løping var både billigere og mindre tidkrevende enn det jeg opplevde langrenn å være. 

Det skal dog tilføyes at jeg skjønner godt at mange kan la seg fascinere av utstyrsidretter, og synes utstyr er en artig del av «gamet», men jeg fant raskt ut at det ikke passet for meg. I alle fall ikke som konkurranseidrett der man skal sammenligne seg mot andre. Å gå lange skiturer alene i fjellet kan derimot gi mange flotte opplevelser.

Tidene endrer seg
Men som kjent: tidene endrer seg. Selv løpingen har de senere årene blitt stadig mer utstyrsbasert og teknisk. GPS-klokker, pulsmålere, karbonsko og laktatmålinger. Til og med de gamle bomullsklærne har blitt «tekniske». 

Det meste av utvikling har vært til det bedre. Den gjennomsvette bomullstrøya er jeg glad for å slippe, og jeg må innrømme jeg har blitt ganske avhengig av GPS-klokka. Skulle gjerne hatt den da jeg var på mitt mest aktive som løper. 

Men noen ganger blir jeg likevel litt nostalgisk og tenker tilbake på min ungdom og savner enkelheten slik løpingen opprinnelig var. 

Mulig er det et tegn på at jeg begynner å bli gammel ... 

Frihet
Men heldigvis har vi frihet til å gjøre hva vi selv ønsker. 

Heldigvis kan vi legge fra oss klokka, pulsmåler og GPS og løpe barbeint rundt i gresset om vi ønsker det. 

Kanskje skal jeg nå i sommer kjenne litt mer på hvor fritt, enkelt og lettvint løping egentlig er ment å være …

Litt befriende er det også å innimellom kunne lese historier som den om langrennstalentet Helene Marie Fossesholm som verken bruker puls- eller wattmåler. 
– Jeg har lært meg å kjenne på kroppen helt siden jeg var ung. Det er derfor jeg ikke går med pulsbelte. Jeg føler ikke at jeg har noe behov for det, uttaler 19-åringen til TV2. 

God sommer!

Les også:
Ta treningsfriheten tilbake

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.