Har du noen forbilder?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Kor e alle helter hen» spurte Jan Eggum i sin velkjente sang fra 1993. Helter og forbilder er noe vi alltid har hatt, dyrket og sett opp til. Noen prøver bevisst å leve av å være forbilder for andre, men de fleste blir forbilder ufrivillig gjennom sin personlighet eller ting de har oppnådd. 

Instinkt
De store verdensreligionene gir oss forbilder og vi finner oss også helter og forbilder i form av både virkelig personer og fantasifigurer. Noen har helt konkrete forbilder, mens andre kan etterligne personer uten selv å være klar over det. Forbildene kan være oppdiktede «superhelter», kjente personer og kjendiser. 

Det kan virke som vi alltid har hatt et behov for å ha forbilder. Og mulig er dette behovet medfødt. Når vi blir født er vi fullstendig avhengige av å ha noen som tar seg av oss og lærer oss alt vi har behov for å vite. Som barn har vi derfor foreldre eller andre voksne som forbilder. Barn er svært følsomme for de voksnes meninger og holdninger og vil instinktivt gjøre som de voksne gjør.

Etter hvert blir barn til voksne, «utlært» og klarer seg selv. Men mulig ligger dette «forbilde-instinktet» der fremdeles og er årsaken til at mange av oss også i voksen alder har et behov for å ha forbilder? 

Mitt forbilde
I min jobb som sportsjournalist har jeg i intervjusammenheng mange ganger stilt spørsmålet: 
– Har du noen forbilder? 

For noen få år siden stilte jeg meg selv også dette spørsmålet. Det resulterte i at jeg først måtte reflektere over hva et forbilde egentlig er og hva jeg selv «krever» av et forbilde. 

I en periode på 1990-tallet hadde jeg Bjørn Dæhlie som mitt store forbilde. Han var verdens beste utøver i vår nasjonalidrett langrenn – og han gikk «i kjeller’n» og ga absolutt alt hver gang. Gjennom blant annet tv-serien «Gutta på tur» fikk vi inntrykk av at han var en trivelig kar også utenom skisporet. Alt dette var ting jeg ønsket å finne hos et forbilde. At han i tillegg hadde et, for meg, tiltalende fornavn, var selvfølgelig heller ingen ulempe. 

Men jeg kjente ham jo ikke, så hvordan han var når kameraet og rampelyset var skrudd av, aner jeg selvfølgelig ikke. 

Nettopp dette er det viktig å være klar over om man som forbilde har personer man gjerne aldri har møtt og egentlig ikke kjenner. Gjennom media får vi små innblikk i livene deres, men disse innblikkene viser selvfølgelig ikke hele virkeligheten. Og for alt vi vet kan disse små innblikkene være både redigerte, sponsede og oppstilte. 

Fantasi eller virkelighet?
Skal et forbilde være en fantasifigur og superhelt uten feil – og som det dermed er fullstendig umulig å nå opp til? Eller skal det være en virkelig person? I så fall må vi akseptere at dette forbildet har feil og mangler, for ingen av oss er perfekte. Og hva er egentlig perfekt? Ditt syn på hva som er perfekt er sannsynligvis annerledes enn mitt. 

Men tilbake til spørsmålet om jeg har noen forbilder i dag. 

Man kunne for eksempel sett for seg at man hadde Dalai Lama eller Mahatma Gandhi som forbilde når det gjaldt livsfilosofi. Men disse er nødvendigvis ikke store forbilder innen idrett. Dette blir på samme måte som idrettsstjerner nødvendigvis ikke er store forbilder utenom idretten sin. Så derfor ønsker man som idrettsinteressert kanskje også å ha idrettsforbilder. Og er man slik som meg, som holder på med 5-6 ulike idretter, så blir det raskt en del ulike idrettslige forbilder å notere på lista. 

Dersom jeg videre la til forbilder innen alle ulike former for kunst, kultur og andre interesser jeg har, så kom jeg raskt opp i 15-20 forbilder på lista mi. 

Inspirasjonskilder
Men såpass mange som 15-20 forbilder - ville ikke det vært en slags «devaluering» av begrepet forbilde? For et forbilde skal vel være noe litt "eksklusivt"?

For egen del var konklusjonen at jeg ikke har noen forbilder, men derimot en rekke inspirasjonskilder innen mine mange ulike interesseområder. Derfor har jeg de siste årene også endret det tidligere nevnte spørsmålet til:

– Har du noen forbilder eller inspirasjonskilder? 

Det er klart - det å ha forbilder gir oss noe å strekke oss etter, men det å prøve å bli som andre blir uansett sjelden noe annet enn en dårlig kopi.

Jeg har alltid hatt sansen for person som tør å være seg selv og står for det han eller hun sier og gjør. Dette er noe jeg også forsøker å bli flinkere til selv. Og på min vei dit har jeg en rekke inspirasjonskilder. Dette kan være personer jeg møter i dagliglivet og som ikke engang er klar over selv at de er til inspirasjon for andre.