Høydetreningseffekt på prestasjon i lavlandet

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1 - 2021

Høydetrening foregår i et miljø med lavere atmosfæretrykk og redusert partialtrykk av oksygen (hypoksi), og kroppen vil over tid tilpasse seg denne endringen. Høydeopphold i forkant av utholdenhetskonkurranser i høyden vil derfor være avgjørende for å prestere maksimalt. Samtidig benytter mange utholdenhetsutøvere lengre opphold i høyden til å forbedre aerob utholdenhetskapasitet og prestasjonen i lavlandet, hovedsakelig med mål om å øke antallet røde blodceller.

I senere tid er det imidlertid blitt stilt spørsmål ved om høydetrening virkelig har en bedre effekt på prestasjonsevnen enn tilsvarende trening gjennomført i lavlandet. Vi vil i denne artikkelen gi en oversikt over den vitenskapelige dokumentasjonen på høydetrening og diskutere dette i lys av erfaringer fra «beste praksis» i typiske utholdenhetsidretter.

Sommer OL i Mexico i 1968 ble gjennomført 2300 meter over havet (moh), og resultatene i dette mesterskapet skapte stor oppmerksomhet om betydningen av høyde for prestasjonsevnene i utholdenhetsidretter. I motsetning til øvelser som sprint, spydkast og lengdehopp der det ble satt mange rekorder grunnet redusert luftmotstand og mindre gravitasjon, var tidene middelmådige på utholdenhetsdistansene i friidrett. Flere av favorittene ble distansert av afrikanske konkurrenter som var født og oppvokst i høyden. De høydevante og akklimatiserte afrikanske løperne hadde et klart konkurransefortrinn. Dette førte til nysgjerrighet både hos trenere og forskere, og mer enn 50 år senere har vi langt større kunnskap om hvordan opphold i høyde påvirker fysiologi og prestasjonsevne hos utholdenhetsutøvere, både på kort og lang sikt (1).

Det er i dag enighet om at lengre høydeopphold i forkant av utholdenhetskonkurranser som gjennomføres i høyden er prestasjonsfremmende (1). Videre benyttes høydetrening av flere suksessrike utholdenhetsutøvere som et tiltak for å videreutvikle aerob utholdenhetskapasitet med mål om en prestasjonsfremmende effekt ved konkurranser i lavlandet (ofte omtalt som en «høydeeffekt») (2, 3). Dette innebærer at utholdenhetsutøvere står ovenfor valget om å utelukkende prioritere trening i lavlandet eller om de ønsker å kombinere dette med systematiske høydetreningsopphold.

Hva skjer ved høydeopphold?

Opphold i høyden medfører en rekke fysiologiske reaksjoner og tilpasningsmekanismer grunnet et redusert atmosfæretrykk som igjen fører til redusert partialtrykk av oksygen (4). Det reduserte partialtrykket av oksygen medfører en lavere oksygentilgjengelighet for kroppen (såkalt hypoksi) og en reduksjon av oksygenmetningen i arterielt blod. Dette vil ha en direkte negativ konsekvens for den aerobe utholdenhetskapasiteten. Forskning har vist at kroppens maksimale oksygenopptak (VO_2maks) reduseres lineært med økende høyde over havet, med en gjennomsnittlig reduksjon på 6,3 % (4,5-7,5 %) per 1000 m (5). Her er det viktig å også være oppmerksom på betydningen av høytrykk og lavtrykk, siden dårlig vær med lavtrykk medfører redusert partialtrykk av oksygen på samme måte som ved en økning i høyde.

Ved langvarige opphold i høyden vil kroppen til en viss grad tilpasse seg denne endringen i miljø (6). Den første tilpasningen som skjer, er høyere lungeventilasjon, som igjen medfører en økning i blodets pH, en reduksjon i kroppens væskebalanse og dermed økning i blodets hematokritverdi (den relative andelen av røde blodceller) og hemoglobinkonsentrasjon (Hb). Disse tilpasningene har som formål å opprettholde partialtrykket av oksygen i lungene og blodet.

Den mest kjente langtidseffekten som kan oppstå, er en erytropoietin-drevet (EPO) økning i produksjonen av røde blodceller (erytrocytter) og dermed økning i kroppens totale hemoglobinmasse. Denne økningen i hemoglobinmasse er regnet som den viktigste forklaringen på hvorfor høydetrening skal kunne gi en positiv effekt (høydeeffekt) på utholdenhetskapasiteten (7, 8). Teoretisk sett vil en forbedring i blodets oksygentransport gi økt VO_2maks og prestasjonsevne i lavlandet i etterkant av et vellykket høydeopphold, gitt at de andre prestasjonsbestemmende faktorene er uendret.

Måling av hemoglobinmasse er derfor en viktig markør for å avgjøre om et høydeopphold har bidratt til å øke antallet røde blodceller. En økning i hemoglobinmasse på 5-10 % som følge av et 3-4 ukers høydeopphold er regnet som en god blodrespons (8). Samtidig skal man ikke utelukke at andre tilpasningsmekanismer også kan skje under høydetrening. Enkelte studier har foreslått økt bufferkapasitet og bedre arbeidsøkonomi som følge av høydetrening, men dokumentasjonen er i dag svært begrenset (8, 9).

Høydetrening

Høydetrening består av to komponenter, «høyde» og «trening», og er trening i et miljø hvor kroppen i tillegg til treningsbelastningen utsettes for en høydeeksponering i håp om samtidig å oppnå en høydeeffekt (blodrespons). Teorien er at dette kan gi bedre utholdenhetstilpasninger og økt prestasjonsevne sammenlignet med om treningen gjennomføres alene uten høydeeksponeringen (8). Høydeeffekten påvirkes av høydedosen, som er en funksjon av oppholdets varighet og høyde over havet. Denne dosen må være stor nok for å kunne gi tilstrekkelig overbelastning og tilpasning. For å oppnå en signifikant blodrespons er det anbefalt at utøvere må bo høyt nok over havet (>2000 moh), tilbringe mange nok timer per døgn (>16 timer) i denne høyden og gjennomføre et opphold med lang nok varighet (minst 3-4 uker) (8, 10). I tillegg er det i praksis anbefalt å gjennomføre repeterte høydeopphold for å oppnå størst mulig effekt, selv om dette ikke har vitenskapelig dokumentert effekt. Vi antar imidlertid at repeterte opphold bidrar til at utøvere optimaliserer sin trening, restitusjon og livsstil i høyden. Uavhengig av metode er det sentralt å individuelt tilpasse treningsbelastningen og sikre at treningskvaliteten er tilstrekkelig god.

I høyden er den indre intensiteten (puls, laktat, opplevd anstrengelse) forhøyet på samme ytre intensitet (fart, watt) sammenlignet med trening i lavlandet. Dette medfører at den ytre treningsintensitet må reduseres for å opprettholde samme indre intensitet og riktig treningsbelastning. For å opprettholde tilstrekkelig ytre belastning i treningen og dermed optimalisere både høyde- og treningseffekten er det utviklet ulike høydetreningsstrategier som vi i dag kan oppsummere i tre ulike modeller:

1. «Live high – train high»: Her både bor og trener utøveren relativt høyt (>2000 moh) for å maksimere blodresponsen. Ulempen med denne modellen vil være en reduksjon i den absolutte ytre treningsintensiteten sammenlignet med trening i lavlandet.
2. «Live high – train low»: Her bor utøveren relativt høyt (>2000 moh) for å oppnå størst mulig blodrespons kombinert med at treningen gjennomføres lavere (500-1200 moh) for å forhindre en reduksjon i den absolutte ytre treningsintensiteten. Ulempen er ofte mye reisevirksomhet og dermed redusert tid per døgn i stor nok høyde.
3. «Live high – train high – train low»: Her bor utøveren relativt høyt (>2000 moh) kombinert med at det meste av trening på lav intensitet gjennomføres høyt (1800-3000 moh) for å maksimere høydedosen og blodresponsen. Samtidig gjennomføres moderat- og høyintensiv trening i lavere høyder (500-1200 moh) for å optimalisere treningskvaliteten og forhindre en reduksjon i den absolutte ytre treningsintensiteten.

Høydeeffekt i lavlandet?

I senere tid har både forskere og enkelte praksismiljøer stilt spørsmål ved hvorvidt høydetrening har en positiv effekt på utholdenhetskapasiteten og prestasjonen i lavlandet sammenlignet med tilsvarende trening gjennomført i lavlandet (2, 3, 11). Her er dokumentasjonen begrenset, og ulike forskningsmiljøer tolker de tilgjengelige vitenskapelige data på ulike måter. Noe av årsaken til dette er at forskning på høydetrening er metodisk svært krevende siden det er vanskelig å standardisere intervensjonen, inkludere kontrollgrupper og fordi flere faktorer enn høyden i seg selv vil påvirke høydetreningens resultat. For eksempel vil høydetrening ofte bli brukt som et ledd i en periodiseringsmodell der treningen endres i høyden, og det er både positive og negative effekter av å være lenge på samling. I tillegg vil troen på høydetreningen sin effekt kunne gi en mulig placeboeffekt. Det er med andre ord vanskelig å vite om suksessfull høydetrening ville gitt samme resultat om treningsoppholdet hadde blitt gjennomført på samme måte og under samme vilkår i lavlandet (3).

En viktig erkjennelse er at de studiene som har prøvd å kontrollere for de overnevnte faktorene ikke har klart å påvise en positiv effekt av høydetrening på prestasjonsevnen i lavlandet (3). Den eneste studien som har benyttet «gullstandarden» innenfor vitenskapelige kontrollerte studier, ved å samtidig å blinde deltakerne for høydeeksponeringen (forhindre mulig placeboeffekt) ved bruk av simulert høyde og «live high – train low», klarte ikke å påvise noen positiv effekt av høydeeksponering sammenlignet med en kontrollgruppe (12).

Dette strider tilsynelatende mot konklusjonene i pionerstudiene på høydetrening som ble gjennomført på slutten av 1990-tallet og som har hatt stor innflytelse på høydetreningens praksis i ettertid (7, 13). I den mest kjente studien (13) undersøkte forfatterne effekten av «live high – train high» og «live high – train low» sammenlignet med en kontrollgruppe («low – low»). Hele 39 godt trente langdistanseløpere ble rekruttert til intervensjonen hvor begge høydegruppene bodde på 2500 moh i 4 uker. «Live high – train high»-gruppen gjennomførte sin trening 2500 moh og «live high – train low»-gruppen på 1250 moh. Begge høydegruppene økte volumet av røde blodceller (9 %) og VO_2maks (5 %) sammenlignet med kontrollgruppen, men bare for «live high – train low»-gruppen resulterte dette i forbedret prestasjon i 5000 meter løping (gjennomsnittlig 13 sekunder bedring) i lavlandet 14 dager etter høydeoppholdet. Det ble derfor konkludert med at høydetrening som benytter «live high – train low»-modellen, hvor utøvere bor høyt for å maksimere blodresponsen kombinert med trening som gjennomføres lavt for å forhindre en reduksjon i den ytre treningsintensiteten, er den sikreste metoden for å oppnå en prestasjonsfremmende effekt i lavlandet.

Ser man nærmere på denne studien viser det seg imidlertid at «live high – train low»-gruppen hadde 50 % høyere treningsbelastning sammenlignet med de to andre gruppene (Figur 1). Derfor kan deler av den forbedrede prestasjonsevnen i denne gruppen muligens tilskrives denne forskjellen i treningsbelastning. Samtidig fikk også den andre høydetreningsgruppen tilsvarende effekter på røde blodceller og VO_2max. Videre viste det seg i en analyse av individuelle responser på høydeintervensjonen (7) at kun 17 av 39 deltakere i studien forbedret prestasjonen på 5000 m løping, noe som er et overraskende lavt antall tatt studiens omfang i betraktning.

Figur 1.Sammenligning av treningsbelastningen (TRIMP-score) mellom 3 ulike grupper i en 4-ukers høydetreningsintervensjon som konkluderte med størst forbedring i prestasjonsevnen som følge av høydetreningsmodellen «live high – train low». Modifisert fra Levine og Stray-Gundersen(13).

En annen studie av Hauser og medarbeidere (14) undersøkte effekten av «live high – train low» både ved bruk av simulert og naturlig høyde hos godt trente triatleter sammenlignet med en kontrollgruppe. Her økte begge høydegruppene sin hemoglobinmasse (4-5 %) som følge av 18 dagers høydetrening, mens både høydegruppene og kontrollgruppen forbedret prestasjonsevnen på 3000 m meter løping i etterkant av oppholdet (4 %). Her var det omtrent 30 % større treningsbelastning i de to høydegruppene sammenlignet med kontrollgruppen, og det blir derfor vanskelig å vurdere om den kombinerte økningen i hemoglobinmasse for høydegruppene hadde vært den samme med lik treningsbelastning som kontrollgruppen. Oppsummert er det vanskelig å konkludere om høydetrening har en mer prestasjonsfremmende effekt på lavlandsprestasjonen sammenlignet med tilsvarende trening gjennomført i lavlandet.

Selv om forskning gir begrenset støtte for en positiv effekt av høydetrening på lavlandsprestasjoner i utholdenhetsidretter, er det verdt å merke seg at forskningen er begrenset og i liten grad designet for å kunne detektere de små forskjeller som kan være av stor betydning i toppidretten. Dette illustreres også gjennom de store individuelle forskjellene som er dokumentert i forbindelse med forskning på høydetrening (7, 15). Det er med andre ord viktig å ha et nyansert forhold til høydetrening, og det er viktig å merke seg at det er mye vi i dag fortsatt ikke vet.

Det vi vet, er at flere av verdens beste utholdenhetsutøvere systematisk bruker høydetrening og bygger sine anbefalinger i hovedsak på praktiske erfaringer fra andre suksessfulle utøvere (8). Samtidig ser vi utøvere som har stor suksess uten å benytte høydetrening, og andre utøvere som oppnår suksess både med og uten bruk av høydetrening i oppkjøringen til mesterskap.

Her er det viktig å poengtere at mange benytter høydetrening av flere grunner enn utelukkende å oppnå en blodrespons. For eksempel kan høydetrening brukes som et effektivt tiltak for å gjennomføre store treningsmengder på snø gjennom sommerhalvåret (for skiløpere) og dermed inkludere metoden i en intensitets-periodisering av utholdenhetstreningen.

Andre idretter kan trene med redusert muskulært stress i høyden, siden den reduserte ytre intensiteten (watt, fart) er lavere på samme indre intensitet (puls, laktat) sammenlignet med trening i lavlandet. Teoretisk sett kan man derfor øke treningsbelastningen noe i høyden da det muskulære stresset er lavere, men dette er omdiskutert da det ser ut til å være en betydningsfull balanse mellom treningsbelastning og blodrespons i forbindelse med høydetrening. Økt treningsbelastning kan i seg selv være positivt for å øke hemoglobinmassen, men blir treningsbelastningen for stor kan det se ut til at produksjonen av røde blodceller blir nedprioritert. Et anekdotisk kjennetegn på utøvere som lykkes med høydetrening er derfor at de finner den optimale balansen som resulterer i både god høyde- og treningseffekt.

Oppsummert kan vi konkludere med at det i dag finnes gode argumenter som både taler for og imot bruk av systematisk høydetrening. Skal utholdenhetsutøvere prestere i høyden, er svaret at høydetrening mest trolig er avgjørende for å lykkes, men først og fremst for å lære seg å akklimatisere, trene, restituere og leve optimalt i konkurransehøyden.

Er målet å bruke høydetrening for å forbedre utholdenhetskapasiteten og prestasjonsevnen i lavlandet, må man gjøre grundige vurderinger: Er fordelene ved utelukkende å trene i lavlandet med høyere ytre treningsbelastning i hjemlige omgivelser mer effektivt enn å prioritere lange høydeopphold? En kost-nytte-analyse, hvor argumenter både for og imot høydetrening vurderes grundig, må derfor gjennomføres av hver enkelt utøver eller lag før en slik beslutning tas. Dersom høydetrening skal benyttes til å forbedre den aerobe utholdenhetskapasiteten og virke prestasjonsfremmende i lavlandet, må høydedosen være stor nok og høydetreningen optimaliseres, individualiseres og integreres i en helhetlig treningsplan. Ellers må man være bevisst på at høydetreningen benyttes til andre formål enn å oppnå en slik effekt.

Optimalisering av høydetreningen

Om trenere og utøvere ønsker å benytte seg av høydetrening, er det sentralt at alle faktorer som påvirker utøverens høydeeksponering, samt trenings- og restitusjonsprosess i forkant, underveis og i etterkant av høydeopphold er individualisert og optimalisert. Utøvere må samtidig lære seg å trives i høyden over tid for å oppnå ønsket utbytte av høydetreningen. Det ser derfor ut som utøvere som er oppvokst eller bor i høyden, samt de utøvere som har lang erfaring med systematisk bruk av høydetrening, kan ha et fortrinn i denne sammenhengen.

I høyden er det viktig med gode restitusjonstiltak, gjennom tilstrekkelig med søvn og hvile samt optimalisering av ernæringsmessige faktorer (1). Økt lungeventilasjon og urinutskillelse i høyden medfører et større væskebehov og særlig i første del av høydeoppholdet. Det anbefales derfor å innta 2-4 liter mer væske per dag i høyden sammenlignet med i lavlandet (1, 16). Det er videre viktig å være bevisst på et økt energibehov som må dekkes i høyden grunnet en liten, men signifikant økning av hvilestoffskiftet (16). Et tilstrekkelig inntak av proteiner og økt inntak av karbohydrater for å forhindre tap av muskelmasse og opprettholde energitilgjengeligheten er også sentralt. Sistnevnte kan være vanskelig å regulere og man må her være spesielt oppmerksom siden appetitten ofte er noe redusert i høyden.

Den mest avgjørende ernæringsmessige faktoren i høyden er imidlertid utøverens jernlagre som må være tilstrekkelige før avreise til høyden (ferritinverdier > 30 ng/mL) kombinert med individualisert og adekvat bruk av jerntilskudd under høydeoppholdet (~100-200 mg elementært jern daglig i enkeltdose). Dette har vist seg avgjørende for å oppnå en positiv blodrespons som følge av utholdenhetstrening generelt og høydetrening spesielt (16-18). Ved særlig interesse for optimalisering av ernæringsmessige faktorer knyttet til høydetrening henvises leseren til følgende litteratur (16).

Det er også viktig at utøvere har god helsestatus og er friske før avreise til høyden, og det anbefales at utøvere med utilstrekkelige jernlagre eller utøvere som har utfordringer med ulike betennelsesreaksjoner ikke reiser til høyden. Sykdom eller skade som medfører en systemisk inflammasjon under et høydeopphold, vil som regel ha en negativ innvirkning på blodresponsen. I denne sammenhengen er det også viktig å merke seg en økt risiko for sykdom ved opphold i høyden, grunnet et kombinert stress av både trening og hypoksi som igjen fører til endringer i kroppens stresshormoner knyttet til trening (8, 19). Risikoen for dette kan minimaliseres ved gode forberedelser og oppfølging av utøvernes belastning og stress (20).

Videre er det vist at trening og opphold i høyden kan ha en negativ innvirkning både på søvnkvaliteten og de ulike søvnstadiene hos utøvere, noe som kan ha negativ innvirkning på restitusjonsevnen ved høydetrening (21, 22). Utøvere med utfordringer knyttet til relativ energimangel, stress, søvnproblemer og mangelfull belastningsstyring i lavlandet, anbefales derfor ikke å benytte seg av høydetrening.

Oppsummering

Det er lange tradisjoner for bruk av høydetrening innen typiske utholdenhetsidretter, og metoden har fått stor oppmerksomhet i Norge. Det er i dag stor enighet om viktigheten av å gjennomføre lengre opphold i høyden for å være optimalt akklimatisert og forberedt til konkurranser som gjennomføres i høyden.

Høydetrening som et tiltak for å videreutvikle utholdenhetskapasiteten og prestasjonsevnen i lavlandet er imidlertid mer omdiskutert og den vitenskapelige dokumentasjonen på dette området er uklar. Samtidig vet vi at flere av verdens beste utholdenhetsutøvere systematisk benytter høydetrening i sin treningsprosess. Det finnes gode argumenter både for og imot bruk av denne type høydetrening, og det er viktig at trenere og utøvere vurderer alle disse argumentene i en kost-nytte-analyse om hvorvidt høydetrening skal prioriteres som et tiltak for å videreutvikle aerob utholdenhet og prestasjonsevne i lavlandet. Dersom høydetrening benyttes, er det imidlertid svært viktig at høydetreningen gjennomføres riktig, og det stilles høye krav til utøvere, trenere og annet støtteapparat for å oppnå ønsket effekt. Dette inkluderer tilstrekkelig høydeeksponering med en optimalisering av trenings- og restitusjonsprosessen. I tillegg må høydetreningen individualiseres og integreres i en helhetlig treningsplan, samt at hver enkelt utøvers høyde- og treningsrespons systematisk monitoreres og evalueres både i underkant og etterkant av høydeopphold.

Referanser

1. Burtscher M, Niedermeier M, Burtscher J, Pesta D, Suchy J, Strasser B. Preparation for Endurance Competitions at Altitude: Physiological, Psychological, Dietary and Coaching Aspects. A Narrative Review. Frontiers in physiology. 2018;9:1504.
2. Millet GP, Brocherie F. Hypoxic Training Is Beneficial in Elite Athletes. Medicine and science in sports and exercise. 2020;52(2):515-8.
3. Siebenmann C, Dempsey JA. Hypoxic Training Is Not Beneficial in Elite Athletes. Medicine and science in sports and exercise. 2020;52(2):519-22.
4. Chapman RF, Stickford JL, Levine BD. Altitude training considerations for the winter sport athlete. Experimental physiology. 2010;95(3):411-21.
5. Wehrlin JP, Hallen J. Linear decrease in .VO2max and performance with increasing altitude in endurance athletes. European journal of applied physiology. 2006;96(4):404-12.
6. Chapman RF, Laymon AS, Levine BD. Timing of arrival and pre-acclimatization strategies for the endurance athlete competing at moderate to high altitudes. High altitude medicine & biology. 2013;14(4):319-24.
7. Chapman RF, Stray-Gundersen J, Levine BD. Individual variation in response to altitude training. Journal of applied physiology (Bethesda, Md : 1985). 1998;85(4):1448-56.
8. Mujika I, Sharma AP, Stellingwerff T. Contemporary Periodization of Altitude Training for Elite Endurance Athletes: A Narrative Review. Sports medicine (Auckland, NZ). 2019;49(11):1651-69.
9. Gore CJ, Clark SA, Saunders PU. Nonhematological mechanisms of improved sea-level performance after hypoxic exposure. Medicine and science in sports and exercise. 2007;39(9):1600-9.
10. Chapman RF, Karlsen T, Resaland GK, Ge RL, Harber MP, Witkowski S, et al. Defining the "dose" of altitude training: how high to live for optimal sea level performance enhancement. Journal of applied physiology (Bethesda, Md : 1985). 2014;116(6):595-603.
11. Lundby C, Robach P. Does 'altitude training' increase exercise performance in elite athletes? Experimental physiology. 2016;101(7):783-8.
12. Siebenmann C, Robach P, Jacobs RA, Rasmussen P, Nordsborg N, Diaz V, et al. "Live high-train low" using normobaric hypoxia: a double-blinded, placebo-controlled study. Journal of applied physiology (Bethesda, Md : 1985). 2012;112(1):106-17.
13. Levine BD, Stray-Gundersen J. "Living high-training low": effect of moderate-altitude acclimatization with low-altitude training on performance. Journal of applied physiology (Bethesda, Md : 1985). 1997;83(1):102-12.
14. Hauser A, Schmitt L, Troesch S, Saugy JJ, Cejuela-Anta R, Faiss R, et al. Similar Hemoglobin Mass Response in Hypobaric and Normobaric Hypoxia in Athletes. Medicine and science in sports and exercise. 2016;48(4):734-41.
15. Chapman RF. The individual response to training and competition at altitude. British journal of sports medicine. 2013;47 Suppl 1:i40-4.
16. Stellingwerff T, Peeling P, Garvican-Lewis LA, Hall R, Koivisto AE, Heikura IA, et al. Nutrition and Altitude: Strategies to Enhance Adaptation, Improve Performance and Maintain Health: A Narrative Review. Sports medicine (Auckland, NZ). 2019;49(Suppl 2):169-84.
17. Bergeron MF, Bahr R, Bartsch P, Bourdon L, Calbet JA, Carlsen KH, et al. International Olympic Committee consensus statement on thermoregulatory and altitude challenges for high-level athletes. British journal of sports medicine. 2012;46(11):770-9.
18. Hall R, Peeling P, Nemeth E, Bergland D, McCluskey WTP, Stellingwerff T. Single versus Split Dose of Iron Optimizes Hemoglobin Mass Gains at 2106 m Altitude. Medicine and science in sports and exercise. 2019;51(4):751-9.
19. Svendsen IS, Hem E, Gleeson M. Effect of acute exercise and hypoxia on markers of systemic and mucosal immunity. European journal of applied physiology. 2016;116(6):1219-29.
20. Svendsen IS, Taylor IM, Tonnessen E, Bahr R, Gleeson M. Training-related and competition-related risk factors for respiratory tract and gastrointestinal infections in elite cross-country skiers. British journal of sports medicine. 2016;50(13):809-15.
21. Hoshikawa M, Uchida S, Sugo T, Kumai Y, Hanai Y, Kawahara T. Changes in sleep quality of athletes under normobaric hypoxia equivalent to 2,000-m altitude: a polysomnographic study. Journal of applied physiology (Bethesda, Md : 1985). 2007;103(6):2005-11.
22. Sargent C, Schmidt WF, Aughey RJ, Bourdon PC, Soria R, Claros JC, et al. The impact of altitude on the sleep of young elite soccer players (ISA3600). British journal of sports medicine. 2013;47 Suppl 1:i86-92.

Høyt nivå: De fleste som konkurrer på mellom- og langdistanse i VM eller i OL, bruker høydetrening som et virkemiddel. (Foto: Bjørn Johannessen)

Om artikkelforfatterne

• Rune Kjøsen Talsnes. Doktorgradsstudent ved Nord Universitet/Meråker Videregående Skole
  
• Øyvind Sandbakk. Professor ved NTNU Senter for Toppidrettsforskning