Alf B. Dahls treningsverden
Livet etter døden (må ikke tas helt bokstavelig)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 6-2026

Oppmuntret av gode resultater i 2022 gikk jeg løs på ny sesong med godt humør og stor innsats. Høydepunkter i 2023 var treningsleir sammen med flotte folk med Kristian Ulriksen i spissen i Kenya i oktober, og på slutten av året Valencia Marathon.

Rastløshet og abstinens

Om artikkelforfatteren

Alf B. Dahl (f. 1955) er en av landets beste veteranløpere med maraton på 2.59.17 og norsk klasserekord som 68-åring som et høydepunkt. Men den spreke pensjonisten gjør mye mer enn å løpe. Han har skrevet bok, «Min Camino», om sin vandring langs pilegrimsleden til Santiago de Compostela, og han har også sin egen blogg kalt «Livet». (Foto: privat)

Etter Valencia-løpet var planen å legge satsingen på hylla. Nedtrappingen fungerte fint i noen måneder, men så meldte rastløshet og abstinens seg. Planmessig og strukturert trening ble gjenopptatt i mars 2024, og alt var bare herlighet og glede gjennom den første delen av sesongen.

Mange før meg har trodd, i hvert fall har det virket slik, at ens eget tre skal kunne vokse inn i himmelen. Man blir lett litt euforisk, tunnelsynet utvikler seg, og troen på egne ferdigheter skygger lett for mulige bivirkninger av ymse slag. Et stykke ut i 2024 fikk jeg den «geniale» ideen at å sette ny verdensrekord i 2025 i min nye aldersklasse (70-74 år) kunne være et passende mål, i hvert fall å komme i mål under 3 timer på maraton en gang til.

Blindet av min egen «genialitet» ble store planer lagt. Grunnlaget skulle legges gjennom hele 2024 og store deler av 2025. Den store finalen skulle finne sted i Berlin søndag 21. september 2025!

Entusiasme og innsatsvilje

Med et slikt perspektiv skortet det hverken på entusiasme eller innsatsvilje, snarere tvert imot. Her skulle det trenes! Det gikk bra i mange måneder, både gjennom vinteren, våren og sommeren, og troen på sub 3 ble ikke noe mindre. Både treningen og resultatene på løp tidlig på høsten styrket troen på at målet var realistisk. Spesielt et milløp jeg var med på i midten av august, ga vind i seilene. Drammen Halvmaraton i begynnelsen av september gikk også bra selv om kroppen på dette tidspunkt begynte å sende noen signaler som ikke var gode.

Kroppens signaler var dessverre ikke falsk alarm. På Hytteplanmila 19. oktober nådde jeg en foreløpig bunn ved at hamstrings låste seg fullstendig, og jeg måtte gå nesten halve løpet. Men, en ulykke kommer som regel ikke alene. Hamstrings var det ene, en vond sene på framsiden av venstre lår ville ikke gi seg, det var det andre, og hjerteflimmer ved flere anledninger toppet elendigheten.

Alternativ trening En konsekvens av problemene med hamstrings var løpestopp og alternativ trening. Min egen holdning til 12-14 timer med alternativ trening hver uke var ikke veldig positiv. Allikevel presset jeg meg gjennom dagene som inneholdt ellipse, stakemaskin, roing, svømming, vannjogg, gåing, øvelser, styrketrening med mer. Uke etter uke. Jeg kjente jo at det gikk på bekostning av både humør og treningsglede, men det store målet et sted der framme holdt meg gående. Helt til det sa stopp, og jeg i realiteten ga opp. Det var en trist dag!

Årsakene til at jeg ga opp var flere. Skadeproblemene, spesielt i hamstrings (bakside av venstre lår) og en sene på framsiden av venstre lår, ville ikke gi seg på tross av ukevis med alternativ trening. Da hjerteflimmer også dukket opp ved flere anledninger, ble det for mye motgang, og jeg mistet troen på at det ville være mulig å gjennomføre den treningen som må til for å løpe maraton under 3 timer. «Never give up», står det på flere T-skjorter folk går rundt med. Det er et godt motto, men i mitt tilfelle holdt det ikke.

«EU-kontroll»

Vel, vel. Dersom du fortsatt henger med, har du nå lest elendighetsbeskrivelsen. Nå følger «Livet etter døden», altså dagens treningsregime innenfor temaet «Min treningsverden».

Fastlegen henviste meg til hjertespesialist der mange undersøkelser ble gjort. Det føltes veldig bra å gå gjennom en slags «EU-kontroll», spesielt av hjertet som jo er kroppens mest sentrale del. Legens oppsummering var oppløftende. «Jeg finner ingen feil ved ditt hjerte, det er stort og godt.»

Det var musikk i mine ører. I tillegg var han veldig løpeinteressert, og vi snakket mye om løping, løp og trening. Han sa videre at det ikke er noe i vegen for å trene videre, men løftet en liten pekefinger i retning satsingen mot sub 3. Det hadde også fastlegen min gjort et par uker tidligere.

Ok, da er toget gått, og stasjonen er lagt ned. Da blir saken framover å komme seg videre på annet vis. Men hvorfor komme seg videre? Er det ikke bare å slutte med løpingen å begynne med noe annet? Det finnes jo et par andre ting her i verden man kan gjøre; jeg er jo ikke «dømt» til å løpe!? Eller er jeg det?

I «Livet etter døden» ligger svaret. Sannheten er, slik jeg opplever det, at kroppen ikke lenger tåler det treningsregimet jeg iverksatte i 2024. Det er en tid for alt, og tiden for knallharde treningsregimer er for min del over. Det ene er det rent fysiske ved å stå i en treningshverdag som krever svært mye. Det andre er den mentale belastningen det er å føle på en usikkerhet rundt kroppens tilstand og tåleevne.

Er «Livet etter døden» slutten på det hele, eller finnes det et nytt og annet liv etter døden? Det lurer jeg på nå!

Snublestein

I mars i år dro jeg på treningsleir i Spania sammen med tolv andre løpere. Vi dro til Santa Pola der treningsmulighetene er veldig varierte, og der klimaet er fint på denne tiden av året. Det gikk ikke mange dagene før alt gikk fra vondt til verre! På en løpeøkt i terrenget snublet jeg i en stein, falt framover og traff en stein så det smalt – i høyre kne! Resultatet ble seks uker med krykker!

De seks ukene ga både tid og anledning til å tenke. Det som skremmer meg mest, er hvor fort man kan venne seg til å ikke gjøre noe som helst! Fra å være en treningsnarkoman som i all våken tilstand tenkte mest på neste treningsøkt, som trente to ganger daglig, som løp 10-12 mil i uka og trente styrkeøvelser to ganger i uka, til å bli en litt likegyldig og passiv sofagris, og som i tillegg la på seg fem kilo (over magen) på kort tid.

Pokker, er det slik det skal være? Er det slik jeg ønsker at hverdagen min skal være framover? Det må jo komme en dag da jeg kan kaste krykkene og løpe igjen?

Ja, selvfølgelig gjør det det; det handler bare om å ta tiden til hjelp, hvor vanskelig kan det være, som Sverre bruker å si.

Det kom en vår i 2025 også. Den lot riktignok vente på seg, men den kom. Snøen forsvant, rulleskiene kunne tas fram. Og treningen ble gjenopptatt. Riktig nok på et annet nivå, men løperen Alf er «på hesten» igjen! I tillegg har jeg syv personer jeg er trener for, og som gir masse glede. Det går likar no. Lev livet i lange steg!