Anette Johnsen Hundere foran Jessica Gunnarsson i 10 for Grete i Oslo Maraton i fjor sommer. Foto: Runar Gilberg
Anette Johnsen Hundere foran Jessica Gunnarsson i 10 for Grete i Oslo Maraton i fjor sommer. Foto: Runar Gilberg

Anette Johnsen Hundere løper mot sykdommen

I 2016 var det dobbelt så mye brystkreft blant norske kvinner som i 1957 (Kilde:Kreftregisteret).80 % av de som rammes er over 50 år. Anette Hundere Johnsen var 39 år da hun ble rammet. Men hun hadde ikke tenkt til å la kreften ta over livet hennes.

Publisert Sist oppdatert

dir="ltr">I 2017 toppet Anette Johnsen Hundere veteranstatistikken på 10 km i klasse 45-49 år med 36.06 i Hytteplanmila. Hun var foran kjente navn som Gunhild Halle Haugen, Siri Størmer og Hilde Hovdenak på statistikken. Men i motsetning til de disse tidligere storløperne satte Anette pers i dette løpet. Det samme gjorde hun på 5 km, der hun var enda mer suveren i veteranklassen med 17.42. Med den tiden var hun nr.13. i Norge uansett alder.

dir="ltr">I 2017 toppet Anette Johnsen Hundere veteranstatistikken på 10 km i klasse 45-49 år med 36.06 i Hytteplanmila. Hun var foran kjente navn som Gunhild Halle Haugen, Siri Størmer og Hilde Hovdenak på statistikken. Men i motsetning til de disse tidligere storløperne satte Anette pers i dette løpet. Det samme gjorde hun på 5 km, der hun var enda mer suveren i veteranklassen med 17.42. Med den tiden var hun nr.13. i Norge uansett alder.

Når løpere setter sine perser i godt voksen alder skyldes det ofte at de har begynt sent i livet. Så er ikke tilfelle med Anette. Som de nevnte løperne har hun vært god før. Ja, på høyt nasjonalt nivå både som tenåring og som tredveåring.

Allerede her er hun noe utenom det vanlige, men historien til Anette blir enda mer imponerende når vi får høre hva hun har vært igjennom.



- Anette, du startet opp med friidrett før du var tenåring og ble fort veldig god.

- Som mange andre barn prøvde jeg ut en del idretter, men ble ikke fornøyd før jeg skjønte at man faktisk kunne drive med en idrett og bare løpe, ikke gjøre noe annet!


En ung Anette på Bislett Stadion med Vibeke Tegneby foran og Brynhild Syntsnes bak.
Bildet er fra Bislett Games 2.juli 1988
Foto: Privat

dir="ltr">
Min første konkurranse var Tyrvinglekene som 9-åring på Kadettangen. Husker det var veldig moro å konkurrere og det førte til at jeg begynte med friidrettstrening den høsten. Friidrettsmiljøet på 80-tallet i Asker Skiklubb, ledet av Runar Framnes, var et svært sosialt og godt treningsmiljø. Jeg begynte tidlig med egentrening (intervaller) på grusbanen på Føyka sammen med en veldig engasjert far som var med på stevner nesten hver helg i sommersesongen. I vintersesongen var det skirenn til jeg var 17 år. Jeg løp vel nesten ikke en tur vinterstid, og tror vekslingen mellom ski og løping holdt skadene unna og motivasjonen oppe.

Resultatene på friidrettsbanen kom den sommeren jeg var 14 år. Da ble jeg nr. 2 på 800 i Tyrvinglekene på 2.14.2 bak Rikke Valen fra Herkules. Mange av jentene i 1972-kullet ble «plukket» ut til å være med i Grete Waitz-prosjektet etter denne sesongen. Vi møttes på treningssamlinger rundt om i landet, der vi trente to økter om dagen i tillegg til faglig og sosialt innhold. Disse samlingene bidro til et sterkt samhold oss jentene imellom, og vi var venner i mange år etter.

dir="ltr" style="line-height:1.3800000000000001;margin-top:0pt;margin-bottom:0pt;">Beinhinnebetennelse setter en stopper

- Som 16-åring tok løpskarrieren foreløpig slutt, fortell hva som skjedde.

- Sommeren etter fylte 16 år ble jeg operert for beinhinnebetennelse i den ene leggen. Jeg haltet rundt på krykker hele den sommeren og det tok lang tid før jeg kunne ta opp igjen løpingen. I den alderen forandrer jo kroppen seg for mange jenter og man kan lett få fokus på andre ting i livet enn akkurat å trene og konkurrere. Jeg husker at jeg var veldig frustret over at jeg ikke kunne drive med yndlingshobbyen min. Å løpe var det beste på denne jord! I denne perioden gikk det mye i aerobic, spinning og styrketrening. Trente jevnlig, men husker godt frustrasjonen over savnet av løpingen.


- Du fortsatte altså å trene, men trodde du at du igjen skulle bli aktiv? Hva fikk deg tilbake til løpinga igjen?

- Jeg hadde ingen tro på at jeg skulle kunne begynne å løpe igjen, da jeg ikke hadde noe tilknytning til et løpsmiljø da jeg flyttet til Oslo for å studere fysioterapi. Men så ble jeg med en klassevenninne på en trening i friidrettsgruppa i OSI. Jeg løp bare sporadisk på denne tida, men de faste intervalltreningene på tirsdager og torsdager i Frognerparken og omegn ga resultater. Det startet med stafetter og etter hvert med baneløp. Så ble jeg med i SK Vidar.

- Det beste resultatet kom i terreng-NM i 2006. Etter løpet hadde jeg imidlertid så store akillessmerter at jeg ble operert uka etter.


Akillesproblemer


- Du er akiilles-operert hele fire ganger. Du måtte igjen gi deg med løpinga, men ut i skog og mark måtte du.

Ja, i løpet av en femårsperiode ble jeg operert fire ganger. Jeg var nok litt utålmodig etter et par av operasjonene og ville litt for fort tilbake i joggeskoene, så smertene kom igjen og igjen. Men det var først da jeg ble operert for Haglunds hæl på Legevakta på Ullevål sykehus at smertene ga seg.

I disse årene var det sykling og ski i Vestmarka som ble redningen treningsmessig. Jeg hadde en sesong eller to hvor jeg var fast oppe i marka på ski nesten hver morgen før jobb. Jeg følte meg privilegert som kunne ta meg friheten til å gå så mye på ski, men visste samtidig at om hadde akillessen vært ok så hadde løpingen vunnet. Det var året 2011 jeg hadde en fin sesong i skisporet og vant klassen min i Birken.

Brystkreft
- Etter disse sterke prestasjonen i Birken skulle livet ta en ny vending og nå langt alvorligere enn en løpsskade. Du fikk diagnosen brystkreft. En kreftform hvor 80 % av de som rammes er over 50 år. Du var bare 39 år.

Det var uken før jeg skulle gå Birken i 2011 at jeg merket at det var noe i veien under stroppen til sekken jeg skulle bruke. Jeg fant en liten kul og fikk sjokkbeskjeden at jeg hadde brystkreft. Og jeg som hadde trent og spist sunt hele livet! Nå fikk jeg en diagnose som snudde opp-ned på alt i livet.

Takket være gode tilbakemeldinger fra leger og fantastisk støtte av alle rundt meg, klarte jeg å komme meg igjennom den tøffe perioden med cellegift og strålebehandling. Treningen denne perioden «bar» meg gjennom dagene.

Jeg har et treningsrom i garasjen der jeg hver morgen (bortsett fra de to første dagenen etter hver kur) ruslet ned og enten jogget på tredemølla eller satte meg på sykkelsetet. Treningen ga meg vissheten om at det ikke var ikke sykdommen som gjorde meg uvel og slapp, men bivirkningene av behandlingen. Og gang på gang slapp kvalmen taket etter en treningsøkt. Dette fungerte fantastisk bra for meg. Jeg fikk meg en «boost» gjennom dagen. Endorfinene ble min lykkepille.Treningen gjorde med meg som med mange andre, man føler seg sterkere og friskere selv med en alvorlig diagnose i bakhodet.

Kreften kommer tilbake, men Anette perser
- Men så opplever du under en mølleøkt at du fikk vondt i ryggen.

dir="ltr">Det var noen uker etter hyttplanmila i 2015 at jeg fikk en akutt smerte nederst i ryggen under en mølleøkt. Jeg hadde løpt mila på 36.24 noen uker i forveien og det var ikke i mine tanker at dette skulle ha noen sammenheng med brystkreften. Jeg var blitt friskmeldt av legen! Men det som mange trodde var et tretthetsbrudd, viste seg å være en metastase i bekkenet.

Sjokket var nesten større denne gangen. Men hormonbehandlingen hadde meget god effekt og etter 5 måneder uten løping husker jeg veldig godt den første turen i skogen uten ryggsmerter. Jeg begynte mine vanlige turer opp og rundt Semsvannet i Asker igjen og gråt av glede da jeg kom inn på 37-tallet på Hytteplanmila den høsten. Det var en enorm seier. Hormonbehandlingen fungerte, metastasen holdt seg i ro helt frem til sommeren og Fornebuløpet der jeg løp 5 km på 17,42, og flere løp som gikk bra den høsten. Intervalltreningen med gode naboer ga resultater.



Anette Johnson Hundere under Hytteplanmila i 2017. Foto: Kjell Vigestad

---Etter at du har blitt rammet av kreft, født tre barn og hatt dine skadeproblemer, så reiser du deg altså igjen og noterer deg for perser i en alder av 45 år med tider som bringer deg helt opp i toppen i Norge. Hvordan kan du forklare det?

- Jeg tror forklaringen på at jeg perset i høst er et resultat av trening over mange år og at jeg har holdt treningen oppe på et høyt nivå tross sykdom. Jeg har alltid likt å presse meg og har aldri fått noen restriksjoner fra helsevesenet på trening under sykdommen. I fjor fikk jeg trent regelmessige intervaller med gutta i gata i en lang skadefri periode og tror at det grunnlaget jeg har hatt fra før sammen med intervalltreningen, har ført til resultater. Det hjelper vel også litt at konkurranseinstinktet er til stede.

--Hvordan fortoner hverdagen seg i dag med behandling, familie, jobb og trening?

Som sagt, treningen er en livsstil. Jeg, som mange andre som er glad i løping, blir eksperter på å finne lommer i hverdagen til å trene. Jeg løper som regel på morgenen før jobb for å ha tid til jentene på ettermiddagen og kveldstid. Har tre jenter som holder på med fotball og friidrett og kunne nok hatt husvogn nede på fotballbanen☺ Jeg liker å ha kveldene fri til å følge opp trening og lekser for barna.

dir="ltr">- Statistikken tilsier at det er mange av de som leser dette som sjøl kan komme til å få kreft. Er det noe man kan gjøre som voksen for å minske sjansen for å få kreft, og hvis man først har fått det, hva er dine råd for å møte sykdommen?

- I mitt tilfelle tror jeg ikke det er noe jeg kunne gjort annerledes inår det gjelder brystkreften. Jeg har fått vite at jeg ikke har arvelig brystkreft, men det er mye forskningen fremdeles ikke vet. Genetikken lever sitt eget liv. Når først sykdommen rammer en, tror jeg det er veldig viktig å tenke at behandlinegn er en prosess. Ta en dag av gangen og følg legenes råd. Ta imot all den behandlingen du kan få, og søk faglig hjelp for å få all den støtten som er mulig.

I mitt tilfelle hjalp det å være åpen overfor familie, venner og kolleger. Jo mer åpen man er, desto mer støtte får man. Treningen hjalp meg også i å redusere bivirkningene av behandlingen. Løpingen har fått en ny dimensjon for meg: Den får meg til å leve i nuet og gir meg vissheten om at kroppen fungerer tross alvorlig sykdom.


Anette Johnsen Hundere vinner 10 km i Drammensmaraton 2017. Foto: Heming Leira

Litt om Anette Hundere Johnsen

Alder: 46
Bosted: Asker
Sivilstatus: I et forhold og har 3 jenter på 10 , 13 og 16 år
Trener: Meg selv
Yrke: Fysioterapeut
Klubber: Asker, OSI, Vidar, Asker

Slik trener Anette Hundere Johnsen - sommer og vinter

Typisk treningsuke om sommeren:
Mandag: langtur 75 min,
Tirsdag: intervaller på bane 6-8x1000 m,
Onsdag: 70 min. langtur,
Torsdag: 60 min løp + styrketrening,
Fredag: intervaller på grus: 1, 2, 3, 4, 5, 4, 3, 2, 1 min,.
Lørdag: langtur 15-25 km,
Søndag: FRI.

Typisk treningsuke vinter:
Mandag: 75 min. langtur,
Tirsdag: intervaller: 3-4 min x 6-8 g,
Onsdag: 60 min. løp + styrketrening,
Torsdag: 75 min. langtur,
Fredag: progressiv langtur 55-65 min,
Lørdag: ski 2 t,
Søndag: FRI.

Anette er gruppeinstruktør i styrke-og balansetrening for eldre året rundt i FysioAktiv og har skadeforebyggende trening for Holmen fotball en gang i uken. Får helt klart litt gratis trening her:)

Personlige rekorder:
800 m 2.14.2,
1500 m 4.34.8,
3000 m 9.45,
5 km 17.41 ( Fornebuløpet 2017)
10 km 36.06 ( Hytteplanmila 2017)

Anettes beste resultater:
Junior-NM på ski: 5. plass,
NM terrengløp 2 km 2006: 5. plass,
Birkebeinerrennet 2011, klassevinner
Birkebeinerrittet 2010, 3.plass i klassen
Birkebeinerløpet, 2. plass
Drammens maratons 10 km 2017: 1. plass ,
10 for Grete: klassevinner to ganger,
Hytteplanmila 2015 og 2017: klassevinner.

Bislett.jpg
8-5km_Anette_Hundere_Emma_Moerk2_A20G6718.jpg
10KM_Anette_Hundere_9177.jpg
Powered by Labrador CMS