Comrades Marathon – en feiring av menneskets vilje til å overvinne motgang

Reportasjen har stått på trykk i Kondis nr. 6-2025

Comrades Marathon har røtter helt tilbake til 1921 da 34 løpere stilte til start utenfor rådhuset i Pietermaritzburg i Sør-Afrika. Løpet, som strekker seg rundt 87-89 km til – eller fra – Durban, ble anlagt som en hyllest til sørafrikanske soldater fra første verdenskrig. Vic Clapham, veteran fra første verdenskrig, ønsket å hedre soldatene med et løp i stedet for et monument.

Den første vinneren, Bill Rowan, brukte 8 timer og 59 minutter. Ingen har vunnet løpet på dårligere tid gjennom løpets historie. Bare 16 løpere kom til mål.

Løpet har siden blitt arrangert nesten hvert år, med unntak av krigsårene og under Covid-19-pandemien. I dag har over 300 000 fullført denne ikoniske ultradistansen.

Mot og kameratskap

Løpet som har fasinert mange, og flere løpere enn jeg har naturlig nok Comrades på sin bucket-liste. Comrades Marathon er det eldste og største ultraløpet i verden. Løpet beskrives ikke bare som et løp, men som et symbol på kameratskap og mot, og for å bringe løpere sammen tross utfordringer underveis. Comrades handler ikke først og fremst om å vinne, men å mestre distansen. For mange er selve gjennomføringen og følelsen når du krysser målstreken, den største premien.

Det tok lang tid før jeg fikk startet på mitt første forsøk, men da det ble lagt ut en invitasjon til felles tur til Comrades Marathon på Løpetrening.no, gikk det bare minutter før jeg hadde sendt beskjed til reiseleder for turen, Andreas Gossner. Jeg hadde et sterkt ønske om å løpe ultraløpet Comrades Marathon.

Det endte dessverre med forsøket – jeg kom ikke i mål. Men, jeg hadde mot til å stå på startstreken, og jeg fikk oppleve en stor dose kameratskap. Jeg ser absolutt ikke bort fra at det kan bli nytt forsøk. Andreas og Løpetrening.no arrangerer i samarbeid med reisebyrået Travelbakery ny tur i 2026, og det er ikke for sent å melde seg på. Det er selvfølgelig også fint mulig å organisere tur på egen hånd.

Hva er de lagd av?

En løper på startlisten ble særskilt lagt merke til fra arrangørens side. Det er uhøflig å nevne alder, med her kommer vi ikke utenom det.

«Oldest female starter» er en av overskriftene i løpsmagasinet arrangøren sendte ut før løpet. I teksten stod det (oversatt til norsk): «Det er svært få kvinner som har gjennomført Comrades som 70-åringer eller eldre, og i år består feltet for 70+ bare av 12 løpere. To av disse løper for første gang – Wenche Dørum fra Norge og Antira Ramamoorthy fra USA. En spesiell omtale må gå til australske Jennifer Kellett, som har jobbet med Fodyce Fusion-laget. Hun var førstegangsløper i 2024 og løp på fenomenale 9 timer og 8 minutter som 69-åring. Hun kommer tilbake som 70-åring og vil sikte mot kvinnerekorden for 70+ som er på10 timer og 29 minutter og innehas av amerikaneren Suzanne Koonce fra sist år.»

Wenche, ble vurdert som en utfordrer, og det med rette. Hun løp i mål på fantastiske 10 timer og 39 minutter og kunne kassere inn sølvplass i aldersklassen. Hun måtte se seg slått av australske Kellett, som løp inn til ny aldersrekord på 9 timer og 29 minutter. Av 11 startende i klassen, kom under halvparten til mål. I ettertid innrømmer Wenche at det å bli nevnt av arrangøren på forhånd gav henne ekstra motivasjon.

Lars løp i mål på imponerende 9 timer og 45 minutter. I likhet med Wenche kom Lars på andreplass i aldersklassen. Her kom drøye 70 prosent av de startende i klassen til mål.

Løperparet

Jeg tok turen til Ski og besøkte løperparet, for å få vite mer om hva som ligger bak en så stor prestasjon. De forteller meg at begge har nesten alltid løpt. Wenche startet noen år før Lars, på slutten av 80-tallet. Lars forteller at da han begynte å løpe, løp han ikke like raskt som Wenche, men det ville han gjøre noe med, men han begynte som så mange andre litt for fort og litt for mye, og det endte med en skade. Lars understreker at opptrening over tid er viktig om man ønsker å løpe langt.

Mange i løpsmiljøet kjenner Wenche og Lars. De har begge løpt en rekke halvmaraton-, maraton- og ultraløp. Wenche forteller at det startet med Follotrimmen og etter hvert ble det trening med Skimilajoggen for Skimila. Hun startet med korte turer på 20 minutter eller en halvtime. Senere ble det fellestreninger for Skimila, og Wenche ler litt når hun forteller om sitt aller første løp i Skimila. Da gikk hun tom etter 7 km og måtte gå i 2 km.

– Jeg hadde ikke peiling på disponering av kreftene i løpet, sier Wenche.

Skimila var første løpet for Lars også. Begge trener fortsatt sammen med en kjekk gjeng i Skimilajoggen, og begge har gått gradene via en rekke halvmaratonløp før maratondistansen. Ultraløp startet de med da de første 6-timersløpene i Norge ble arrangert. Lars ble med på det aller første, Eidsvoll 6-timers i 2005, og Wenche et par år senere. Deretter har det blitt veldig mange konkurranser, noe hjemmet deres også vitner om. Flere flotte utmerkelser, premier og gode minner henger på veggene.

Stor opplevelse

Minner fra Comrades er de lagt til i minneboken, og medaljene har fått en plass i godt selskap med veldig mange andre medaljer. Comrades-medaljene synes begge er små i størrelse, men opplevelsen var stor.

I de fleste løp deles det ut en medalje, gjerne en deltakermedalje eller en presentasjonsmedalje. I Comrades er dette litt mer vidløftig. Det er hele ni ulike medaljer å jakte på. Ganske riktig er de mindre i størrelse enn hva vi er vant med, snaue 3 cm i diameter, men høyt henger de. Du får en medalje alt etter hvor fort du løper. The Vic Clapham Medal får alle som fullfører på mellom 11 og 12 timer, og det gjør de aller fleste som kommer i mål. Bronsemedalje går til de som fullfører på mellom 10 og 11 timer. Robert Mtshali-medaljen går til de som løper mellom 9 og 10 timer, for å nevne noen av variantene. De som kommer i mål og er en av de 10 beste, får nok den gjeveste, en medalje i ekte gull! Er du god nok, kan du stikke av med en anselig pengesum.

Det var publikum langs nesten hele løypa. Voksne, barn og hele familier heiet frem løperne med sang og rop. Rett etter starten kunne du se et stort utvalg av slåbroker, så mange hadde nok stått opp veldig tidlig for å se starten. Det var grupper som sang, og andre spilte musikk. Publikum stod helt inntil løypa, også på steder hvor det åpenbart ikke var bebyggelse helt inntil veien.

Lars berømmer arrangøren for det gode tilbudet av mat og drikke underveis. Rundt 5000 frivillige delte ut ulike typer kjeks, bananer, kokte poteter, vingummi, saft-is, Coca-Cola, Fanta, to typer sportsdrikke og sikkert enda mer. Sportsdrikke og vann ble servert i små hendige poser. Løperne slapp å fikle med å skru av korker; de måtte bare bite hull på posen. Arrangøren opplyste at de hadde laget 2,2 millioner(!) poser med vann.

Ikke nok med at det var stort utvalg, det var også kort mellom hver matstasjon. Det var ikke langt unna at det dukket opp en drikkestasjon hver 2. km.

Har du lyst til å delta?

Alle som ønsker å delta, må gjennomføre en kvalifisering, og den må du ha gjennomført innenfor en gitt tidsperiode, typisk mellom begynnelsen av september året før og begynnelsen av mai. Kravet for å kvalifisere seg er gjennomført maraton på under 5 timer. Alternativt å ha gjennomført lengre løp under gitte tider.

Neste år arrangeres løpet mest trolig den 14. juni, og påmeldingen åpner i starten av november. Det er mulig å melde seg på før du har klart å kvalifisere deg. Lurer du på noe om dette løpet, finner du masse informasjon på løpets hjemmeside. Her finner du planer for god trening tilpasset ditt nivå. Gjør et Google-søk, og du vil finne en rekke spennende og informative podcaster og webinarer om løpet. Martin Callanan som er Comrades-ambassadør for Norge, svarer gjerne på spørsmål du måtte ha om løpet. Send e-post til martin@comrades.com

Både Wenche og Lars kvalifiserte seg langt innenfor tidskravet. Begge hadde også resultater som gjorde det mulig å søke om å få delta som eliteutøvere. Den store fordelen er at eliten i aldersklasser starter foran den øvrige eliten. Riktignok skjønte de fort at det kom til å bli et stort trykk fra de hurtigere løperne rett bak, så de valgte å stille opp litt ut på siden før startskuddet gikk, men de var likevel raskt i gang med løpet.

Når løpet starter, begynner klokken å gå for alle i startfeltet. Det var derfor en stor fordel å kvalifisere seg til et tidlig startfelt sammenlignet med de som starter lengre bak i feltet. Startfeltet var delt opp i puljer alt etter hvilken tid du hadde kvalifisert deg på. Starter du lengre bak, kan det gå opptil flere minutter før man passerer startstreken. Selv passerte jeg startstreken 5-6 minutter etter startskuddet hadde gått av. Sånn er dette løpet. Tiden går fra startskuddet smeller.

Siden starten i 1921 har maksimaltiden variert mellom 11 og 12 timer, og den er nå på 12 timer selv om løpet annet hvert år arrangeres med start fra Pietermaritzburg (Downrun) eller Durban (Uprun).

Som i de fleste lange løp er det Cutoff-tider underveis. Tidligere var disse passeringstidene relativt strenge. Dette året var tidene for første gang mye romsligere, i alle fall helt frem til den siste cutoff-en. Kom du ikke i god tid før den siste cutoff-en, men akkurat i tide, ble du stoppet, for tiden derfra til mål var så knapp at du måtte være supereliteløper om du skulle rekke målgang før det hadde gått 12 timer. Tanken var at flere skulle få muligheten være lengre i løpet selv om man ikke ville kunne komme helt til mål.

Forberedelse til løpet

Gode resultater kommer ikke av seg selv, og jeg ville høre litt om hvordan Wenche og Lars forberedte seg til løpet.

– Vi har ingen plan vi trener etter, sier de begge. – Det viktigste vi gjør er at vi løper nesten hver dag. Kontinuitet gir resultater.

Wenche beskriver at hun løper 10-12 km nesten hver dag. Lars løper noe lengre. De legger inn økter på bane for å trene fart. I en typisk treningsuke løper de 60-70 km med noen lengre løpeturer innimellom. Styrketrening er de enige om at de burde ha gjort mer av, men én og annen styrkeøkt blir det.

Jeg spør om det blir flere løp på dem i Sør- Afrika og legger til at om det blir en neste gang for min del, så vil jeg trene mer og være godt innenfor kvalifiseringstiden. Jeg ville trent mye i lange seige bakker, både opp og ned.

Lars avbryter meg og legger til noe viktig:

– Alle må huske på at ultraløpere må være bevisst på at gjennomføringsevnen er knyttet til mental styrke, psyken din og styrken i beina.

Om det blir ny tur til Durban, er de ikke sikker på, men de utelukker det heller ikke.

Slit og moro

Wenche og Lars summerer opp løpet slik:

– Lange – og noen veldig lange – motbakker. De to siste milene er ekstra lange. Det var et slit, kanskje det tyngste løpet vi har gjort til nå, men det var moro og absolutt en opplevelse av de sjeldne. En skikkelig utfordring.

Wenche og Lars hadde som alle andre fått med seg at hvis man bare kom seg godt over halvveis, så skulle alt deretter gå så mye bedre. Lars som kanskje hadde tatt i litt mye i starten, fordi det skulle gå «litt av seg selv» på slutten, er ikke helt enig i den beskrivelsen. I stedet referer han til et råd fra samtaler med erfarne løpere: «Start forsiktig, det du gjør de første 30 kilometerne, får du enten glede av eller straff for i de siste 30.»

I ultraløp må man være forberedt på at noe uventet kan skje, som for eksempel at en negl løsner på en tå. Dette skjer nok ikke ofte, men det kan skje. Wenche forteller at da det gjenstod 12 km, kjente hun en økende smerte i den ene stortåen, og det gjorde etter hvert forferdelig vondt. Wenche valgte å løpe yttersvinger for å unngå doseringen i veien. Dette lindret smerten litt.

– Jeg tapte nok litt tid på slutten, men det var ikke tid til å stoppe å få gjort noe med det, sier Wenche og legger til:

– Jeg beit tennene sammen, og fortsatte videre.

Ingen «walk in the park»

13 nordmenn stilte til start i årets utgave, og 9 passerte målstreken før det hadde gått 12 timer.

Faktum er likevel at du ikke trenger å løpe så fryktelig fort. Snittfart under 8 minutter per km og du kommer i mål før det har gått 12 timer. Du må bare aldri stoppe opp, men løpe jevnt og fordele kreftene. Sånn er det mulig å gjennomføre dette mest legendariske og største utlramaratonløpet i verden.

Les mer om løpet og historien

Martin Callanans opplevelse av årets Comrades Marathon

8. juni 2025 står jeg på startlinjen til Comrades Marathon i Sør-Afrika for fjerde gang. Klokken er like før fem om morgenen, og jeg er en av nesten 21 000 løpere som venter på startskuddet. Med musikk i bakgrunnen er stemningen rolig, men forventningsfull.

Jeg kvalifiserte meg for Comrades i Jessheim Vintermaraton i fjor og har trent for Comrades siden januar. Målet var en bronsemedalje, altså en tid under 11 timer. Jeg har 1200 gode kilometer i beina, men noen småskader og flere runder med sykdom gjør meg usikker på hvordan det vil gå. Sannheten er at ingen på startlinjen er sikre på å komme i mål. 90 krevende kilometer og en lang dag med utfordringer venter.

Crescendo

Startsekvensen i Comrades, med nasjonalsangen og musikken, er et følelsesladet crescendo for all treningen og planleggingen. En sterk opplevelse. Plutselig går startskuddet, og man står alene med en nådeløs klokke som tikker ned. Det er bare å komme i gang.

Første del av Comrades, ut fra Pietermaritzburg, går langs rolige landeveier i vakkert afrikansk landskap. Etter 35 kilometer kommer vi til den første alvorlige stigningen, Inchanga. Det er overskyet, men varmt. Turen går fint, og jeg cruiser ned til halvveis der et gigantisk folkehav med musikk og liv venter.

Rett etter festivitasen kommer den tøffeste delen, en 11 kilometer lang serie med stigninger. Her er det ingen rom for avslapning, for det er her medaljene blir bestemt. Jeg lunter meg over Alverstone og Bothas Hill. Det går på ingen måte fort, men over toppen føler jeg meg ganske bra.

Nedoverløpet begynner for alvor når det gjenstår cirka 30 kilometer. Dessverre kommer krampene for meg denne gangen, og fokuset mitt skifter fra bronse til å bare komme i mål. Vi løper gjennom Durbans forsteder, noen ganger med ivrige tilskuere, andre ganger alene. Løypa går nedover, og luften blir varmere og fuktigere.

I Pinetown er det en halvmaraton igjen. Jeg driver med «ultramatte» og finner raskt ut at bronsemedaljen glipper, og at jeg heller må konsentrere meg om finisher-medaljen og den siste tidsgrensen på 12 timer. Krampene kommer hyppigere nå, men jeg jobber på.

Breddeløp

Comrades er et prestisjefylt gateløp for eliten, men samtidig et gigantisk breddeløp for vanlige løpere. Nesten 40 prosent av alle som fullfører, kommer i mål i løpet av den siste timen. Jeg er en del av denne statistikken, og vi sliter oss fremover mot mållinjen. På motorveien med 8 kilometer igjen, innser jeg plutselig at beina holder helt inn. Jeg har kontroll. Følelsen som da kommer, er en ubeskrivelig blanding av lettelse og prestasjonsglede.

Med bare et «parkrun» igjen, kommer vi inn i Durban i mørket. Krampene er borte, og jeg presser på for å komme inn under 11.50. Mållinjen er kaotisk, full av lys og mennesker. Plutselig er det over, og jeg får Finisher-medaljen. Min tredje og helt klart den vanskeligste. Jeg tar den ikke av meg før jeg er tilbake i Trondheim.

Vi blir i Durban et par dager. Jeg hinker rundt med medaljen og utveksler krigshistorier. Noen kom ikke i mål, men fellesskapet er sterkt og følelsen av mestring blant medaljevinnerne er å kjenne på overalt. Det tar flere uker før jeg får alt ut av kroppen. 

Comrades er en utfordring man gir seg selv i gave, en fantastisk opplevelse. Dette var mitt fjerde løp. Den første endte med en sur DNF, men nå har jeg tre Vic Clapham-medaljer.

Bronsemedaljen mangler fortsatt. Kanskje jeg må ta utfordringen igjen i 2026?