Cristina Pulido Ulvang: Utfordringer med vintertrening

Om artikkelforfatteren


​Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3–2024

For en lang vinter vi har vært gjennom! Den føltes uendelig til tider, og da jeg hørte noen si nylig at vinteren i Norge er seks måneder lang, fnøs jeg. Så husket jeg at den første snøen kom i oktober, og den la seg i november.

I høst søkte jeg om garderobe på jobben. Jeg var ambisiøs og mente at jeg skulle klare å løpe minst én vei til eller fra jobb om vinteren. Jeg skjønte fort at dette ikke kom til å være like enkelt som jeg hadde tenkt. Planen ble derfor endret til sykling til jobb.

Det gikk en liten stund. Så kom vinteren, og det var vanskelig å få time til å få montert vinterdekk på sykkelen. Ukene gikk, og jeg fikk dårlig samvittighet for garderobeskapet jeg opptok og brukte stadig mindre.

Sprengkulde og snø

Men stopp nå, sier dere nok, var det ikke du som sa at det var så greit å løpe om vinteren? Ja, og jeg står ved det. Jeg løp til og med i sprengkulden i januar. Det var snøen som var så vanskelig mesteparten av vinteren. Jeg synes det er veldig vanskelig å løpe på snø, og det var veldig mye av det på fortauene. Det ble stort sett med én løpetur i uka, og fotturer de fleste andre dagene, samt et par skiturer.

Det hjalp heller ikke at arbeidsmengden årets første måneder er stabilt høy, så dørstokkmila vokste seg stor. Jeg bakte inn en fottur på 30-45 minutter på vei hjem fra jobb. Jeg skjønner at dette ikke er en stor treningsmengde, men det var noe, slik at jeg ikke ble helt passiv.

I midten av mars var jeg ferdig med det store prosjektet på jobben. Plutselig var det lysere ute, og drømmen om våren ble påtrengende. En tur til England ga et fint avbrekk fra vinteren, og jeg fikk flere dager til å kose meg med lange fotturer. Første løpetur i solskinn fikk jeg også til. Så deilig det var å løpe uten å ta på flere lag – for ikke å snakke om å bruke solbriller! Jeg var ganske fornøyd med tiden jeg oppnådde på turene. Det så ut som om vinterens lave, men kontinuerlige innsats hadde holdt maskineriet i gang.

Påske på fjellet

Så bar det hjem til kjølige Oslo, og snart den største utfordringen av dem alle. For første gang skulle jeg prøve meg på den norske fjellpåsken. For et vær vi hadde! Det var både tåke og varmegrader – ikke akkurat det man ønsker seg på debuten. Spesielt ikke hvis man er meg.

Jeg ønsket å gå på langrenn på høyfjellet, mens familien hadde store drømmer om slalåm. Jeg var litt skeptisk. Jeg hadde ikke stått slalåm på et par år, og sist jeg var på dette skianlegget, fikk jeg problemer med stolheisen og endte opp med forstuet fot. Jeg har fått ganske mye mer erfaring siden da, men allikevel … Når man står på toppen av fjellet i tett tåke, med neste null sikt synes i hvert fall ikke jeg at det er gøy.

Heldigvis tok ting seg opp om ettermiddagen, Jeg var litt nervøs, slik jeg pleier. Jeg hadde ikke gått så mange skiturer i vinter. Men det var ingenting å bekymre seg for – annet enn smøringen. Med rødvoks under skiene dro vi av gårde på flata i nærområdet, og selv om jeg syntes det glapp litt, ble det en fin tur.

Dagen etter hadde tåken forsvunnet, men etter en kald natt var snøen for isete. Som jeg har skrevet før, trenger jeg å vite at det er nok myk snø rundt meg i tilfelle jeg skulle ramle, og slike forhold var det ikke. Jeg følte meg som en skikkelig pyse og taper som beveget seg nedover bakken i sneglefart. Var jeg helt mislykket når det gjaldt norsk påskeferie?

I nærområdet

Jeg bestemte meg derfor for at jeg nå skulle gjøre det jeg hadde mest lyst til. Jeg skulle satse på langrenn i nærområdet. Det var ikke akkurat høyfjell der vi hadde leid hytte, men skisporene så fine ut. Vi fant en forholdsvis bred og fin løype, og selv om det bare var kjørt opp spor på den ene siden følte jeg meg trygg, og skigleden kom tilbake. Været bidro, og solen kom attpåtil frem en liten stund. Dette var mer slik jeg hadde forestilt meg skiferie.

Neste dag hadde det snødd tett gjennom natta, og tåken kom tilbake. Med nysnø regnet jeg med at jeg nå hadde mulighet til å oppleve de beste forholdene på turen. Jeg fikk med meg mannen og tenåringsdatteren, om enn ganske så motvillig fra hennes side. Problemet var bare at sporene var nedsnødde – preppemaskinene hadde ikke vært i området vårt. Så jeg fikk jobben med å lage spor. Det var gøy, men jeg var ikke forberedt på hvor tungt det ville være. Det kan trygt sies at jeg fikk trent en del muskler jeg ikke hadde brukt på en stund.

Siste dag på fjellet var det endelig full sol, og igjen litt vanskelig å finne ut av smøringen, men nå var løypene preppet, så selv uten optimal smøring fikk jeg tatt meg en liten tur. Med knallblå himmel og sol var dette noe helt annet enn det været vi hadde hatt hittil. Jeg kunne plutselig gå på tur uten å bruke jakke. Men idet jeg hadde begynt å få kontroll på skigåingen, var det på tide å reise hjem igjen – sikkert som en helt vanlig skiferie.

Våren i anmarsj

Etter påskeeventyret mitt kom jeg tilbake på jobb med støle armer og fornøyd med en ganske aktiv ferie. Med lysere dager og isfrie gater har det vært lettere å sykle til jobb og finne tid til løpeturer. Jeg merker noen plager i lårene som reagerer på den plutselige økningen i treningsmengden, men det er bare å forvente. Jeg har også fått til litt styrketrening sammen med yngstebarnet.

Fremover gjelder det derfor for meg å lage en realistisk plan for en god og ny treningshverdag. Da treningsnivået var på det laveste i den dypeste vinteren, slet jeg med nedstemthet. Det er godt kjent at trening er viktig for humøret, og jeg ønsker å få humøret tilbake der det pleier å være. Det alene er en god grunn for meg til å lære av de mange flinke som lenge har klart å kombinere vanlig jobb og trening. Jeg må finne bedre løsninger, og heldigvis så har jeg en god idé om hvordan jeg skal få det til. Jeg holder dere oppdatert!

Idyll:Påskeferien bød på varierende føreforhold, men på sitt beste så det slik ut. (Foto: Cristina Pulido Ulvang)