Da Stine Helena Bang Svendsen ble ultraløper 

Denne saken stod også på trykk i Kondis nr 7/2025

Det hele skjedde i de dager, nærmere bestemt for tre år siden, at en kvinne med navn Stine strakk seg over bordet under avslutningsmiddagen på en Kondistur til Portugal, tok kameraten Kenneth i hånda og sverget på at hun skulle løpe Oslo Bergen Trail.

Fram til da hadde hun aldri løpt verken ultra eller maraton, men beina hennes likte å røre på seg. Det visste hun, og det var dem hun satte sin lit til denne kvelden.

Beina er ikke av de lengste, men de vet å sette pris på lange turer enten det er gående eller løpende i fjellet og skogen, ja de trives også på langrennsski og kan tilbringe timevis på glassfiberplanker gjennom marka.

Hvordan gikk det så med kvinnen? Hadde hun likevel tatt for store ord i sin munn?

Engasjerte trener samme kveld

Vi kan vel røpe at Stine Helena Bang Svendsen, som hun heter, til vanlig er nøyaktigheten selv. Hun slår ikke rundt seg med overdrivelser, men akkurat denne kvelden gikk hun til bords med et euforisk smil og strålende brune øyne. Hun hadde vært på løpetur med kameraten Kenneth Fagerheim og hans trener Hilde Johansen, begge ultraløpere som visste å kose seg på tur. Det ble langt, og lenger enn Stine visste hun kunne klare. Mestringsfølelsen og endorfinrusen ga henne en følelse av udødelighet. Hennes mentale indre lå høyt opp mot taket under denne festmiddagen. Hun var ovenpå. Kroppen hennes var ovenpå, og hun elsket det.

Likevel var det noe som dempet henne. Noe som holdt henne nede på stolen og hindret at hun svevde av gårde som en flyktig dagdrøm.

Stine er utstyrt med et sindig sinn fra naturens side, nøyaktig og grundig som hun er i sin væremåte. Det må være denne nådegaven som har brakt henne inn i forskerstaben ved NTNU, og kanskje var det også denne nådegaven som la en hånd av fornuft over skuldrene hennes da hun henvendte seg til sin borddame, Hilde Johansen, og engasjerte ultraløperen som sin trener mot OBT. Nok et håndtrykk, og avtalen ble forseglet med seks vitner rundt bordet. Frøet var sådd. Nå var det bare å få det til å vokse godt slik at avlingen ble stor og kunne høstes på vei til Bergen tre år seinere.

Fra Soria Moria til Verdens ende

Ett år etter avtalen i Portugal stilte Stine til start i ultraløpet «Fra Soria Moria til Verdens ende». Hun gledet seg og regnet med at det ble en stor opplevelse. Slik ble det ikke.

Den flammende ultraløperen som ble født året før, var i ferd med å slukne langs veien til Tønsberg. Det med lange løp kjentes ikke ut som hennes greie lenger.

Samtidig var det noe fristende med terrengultra. Hun hadde fulgt nøye med da OBT ble arrangert ett år tidligere. Det var noe ved det å løpe i terrenget fra A til B som tiltok henne.

– Jeg har alltid hatt et driv etter å bevege meg langt i fjellet på beina, enten det har vært på gåturer, løpeturer eller lange skiturer. Helt fra jeg hørte om OBT første gangen, har jeg kjent på en indre driv, sier Stine som omtaler løpet som en blanding av ekspedisjon og løpetur.

Hun berømmer arrangøren og er svært takknemlig overfor dem som la alt til rette for dem.

– Det å være med i OBT var en fantastisk opplevelse. Vi var i en turboble i åtte dager, sier Stine som kom seg til mål i Bergen.

På forhånd var det usikkert om hun i hele tatt skulle klare å stille til start.

Glemte å løpe

Stine elsker å gå på ski. Hun elsker det så høyt at da april kom, hadde hun ikke løpt i det hele tatt gjennom vinteren. Den 25. april skulle hun løpe 100 miles i Sandnes Ultra Trail. Løpet er ikke bare langt, det har også 8000 høydemeter. Nå fikk hun det travelt.

– Sandnes Ultra Trail gikk overraskende bra, ler Stine og roser arrangementet.

– Det var en svært positiv opplevelse. Et godt organisert løp med mange flotte naturopplevelser, sier hun.

Høyt oppe og langt nede

Også denne gangen svevde den nybakte ultraløperen. Det var gått to år siden avtalene ble forseglet under festmiddagen, og hun ble født på ny til det nye livet som ultraløper. Nå kjente hun på tilfredsheten og gleden av å være på rett sted i livet. Hun var i sin ultraløperungdom og klar for den lange turen over fjellet fra Oslo til Bergen. Beina gledet seg. Hun gledet seg. Så sviktet kneet.

Det var kun to og en halv måned til hun skulle løpe fra Soria Moria Hotell i Holmenkollen, gjennom Nordmarka til Sundvollen og videre mot Bergen, og nå fikk hun altså påvist løperkne.

Hun hadde planlagt å løpe 100 kilometer i uka gjennom Bymarka i Trondheim eller på fjellet. Nå måtte hun tilbringe tida på ellipsemaskin, sykkel og rulleski isteden. Noe løping ble det, men på ingen måte så mye som ønsket.

– Det var først i juni at jeg fikk faset inn lengre løpeturer i terrenget. Da klarte jeg å få til 100 kilometer i uka. Før den tid ble det maks 60, sier hun.

Kneet ble bra

Da hun stod på startstreken utenfor hotellet i Holmenkollen med en sekk på seks kilo inneholdende både sovepose, liggeunderlag, mat, drikke og klesskift på ryggen, visste hun at kneet var blitt bra, men hun var svært usikker på om treningsmengden hadde vært tilstrekkelig.

– Kroppen kjentes utrolig bra underveis. Jeg følte meg fysisk sterk det meste av turen, hadde med meg akkurat det jeg trengte, og jeg fikk fylt på det jeg hadde behov for av næring og drikke, sier Stine som beskriver seg selv som en helt middels løper.

– Jeg løper ikke fort, men å spise og sove, det har jeg virkelig talent for. For å sette det i perspektiv klarte jeg å spise like mye som Børge Ousland gjør på sydpolekspedisjon hver dag. Jeg gikk ikke ned i vekt på turen, for å si det sånn, ler hun.

I sekken hadde hun proviant for to dager.

– Hver andre dag fikk vi tilgang til droppbagen vår og kunne bytte ut og fylle på i sekken. Vi trengte derfor ikke å ha med så mye underveis, sier hun.

Deltakerne har også lov til å benytte tjenester som er tilgjengelig for alle, og de kunne løpe innom butikker og handle underveis. Privat support er imidlertid forbudt.

Stor interesse

Det var 119 påmeldte på den lengste distansen i Oslo Ultra Trail. Av disse var det 68 som kom i mål i Bergen. De var påmeldt i den individuelle klassen. I tillegg var 16 lag med fra to til tre deltakere påmeldt.

Totalt skal de innom åtte sjekkpunkter underveis. Her får de tilgang til droppbagen sin, dusjet og sovet noen timer.

– Senga på sjekkpunktet har vi i fire timer fra vi ankommer. Ettersom vi da starter med en dusj, ble det sjelden mer enn tre og en halv time med søvn, men det var nok. Iallfall for det meste, sier Stine som innrømmer at de også la seg inn på en DNT-hytte underveis og tok noen timer på hotell i Voss.

Det ble bare fire til fem timer med søvn der også.

– DNT-hytta lå ikke så langt unna det siste sjekkpunktet. Vi fikk noen timer søvn der i tillegg, så alt i alt ble det bra, sier hun.

Dette er Oslo Bergen Trail

Oslo Bergen Trail arrangeres av den frivillige organisasjonen «Langt og Lenge» som består av ultraløpsinteresserte mennesker.

I forbindelse med arrangementene og prosjektene har «Langt og Lenge» utviklet digitale kartløsninger, som kan benyttes fritt av allmenheten. Kart i utskriftsvennlig format og løypefiler med GPS-koordinater kan fritt lastes ned.

«Langt og Lenge» arrangerer seminarer og løpene Oslo Bergen Trail, Fra Soria Moria til Verdens ende, Blefjells Beste og Oslo Trail Challenge. Arrangementene drives etter ikke-profitt-prinsippet.

Oslo Bergen Trail ble arrangert for første gang i 2021 og har følgende distanser:

• Oslo-Bergen 500 km
• Vasstulan-Bergen 300 km
• Voss-Bergen 130 km
• Gullbotn-Bergen 37 km

Hjernetåke

Det er ikke bare beina som blir slitne under et så langt løp. Allerede etter tre dager oppdager de at de fleste deltakerne blir en tanke forvirret, og at korttidsminnet blir enda kortere enn til vanlig.

– Noen tok med seg feil klokke, og flere glemte hvor de hadde lagt fra seg ting. Selv sprang jeg rundt og lette etter toalettmappa mi. Vi fant fort ut at det hastet med å merke det av utstyret som vi ennå ikke hadde satt navn på, ler Stine.

Ny definisjon på kvalitetsøkter

Stine har få, og vanligvis ingen, intervalløkter i treningsplanen sin.

– Det maratonløpere kaller kvalitetsøkter, er ikke kvalitet for meg, sier hun og legger til at om hun trener på høy intensitet, går det utover mengden. For henne er det viktig å få mange timer ute for kunne løpe så langt i løp. Da kan hun ikke løpe intervaller hver uke.

Treningsfilosofien hennes handler ikke om målstyring.

– Mange har hørt om «SMART» trening, og er opptatt av systematikk, målbarhet, oppnåelighet og så videre. Det fungerer sikkert for en del, men mange får også bare dårlig selvfølelse og skader av det. En annen SMART treningsfilosofi er å trene Syklisk, med årstidene, søke Magi i naturen, oppsøke Attraktive økter, Reflektere over egne opplevelser og Tilpasse aktiviteten sin til andre mennesker og dyr, sier Stine som har oversatt SMART-begrepet til å passe egen motivasjon.

For henne ligger kvaliteten i naturopplevelsen. Det fikk hun igjen for underveis i Oslo Bergen Trail. Sammen med turkamerat Øyvind Nilsen koste hun seg gjennom terrenget. Det gjorde de også da de dro ut fra Kvitingen gjennom et svært ulendt og bratt terreng i retning Gullbotn, verstingsstrekningen og den mest fryktede delen av turen, mot reisens siste sjekkpunkt. Her skal det være svært vanskelig framkommelig.

Øyvind og Stine må ha vært i en slags rus. De svevde gjennom terrenget. Alt stemte.

– Vi syntes dette forferdelige partiet var det fineste på turen og følte oss skikkelig ovenpå, ler Stine.

Da de nærmest svevde inn på sjekkpunktet Gullbotn, hvilte de altfor lite og smalt på videre.

– Vi følte vi var rett før mål, og kroppen kjentes frisk ut med masse overskudd, sier Stine som innrømmer at det siste strekket mot mål ble langt og tungt da de fikk merke den kroppslige reaksjonen på den korte hvilen.

– Men vi klarte oss. Vi kom til mål, ler hun.

Frister til gjentakelse

Stine ble fjerde beste kvinne i løpet og kom i mål på tida sju dager, tjue timer, åtte minutter og seks sekunder.

Etter målgang hadde hun to netter på hotell i Bergen. Da gikk hun til sengs og ble der fram til avslutningsseremonien. De eneste gangene Stine forlot senga, var da hun måtte ut for å få seg mat.

– Jeg spiste og sov i to døgn, ler hun.

Kroppen kjentes sliten og støl. Hun fikk også en strekk i hamstringen halvveis i løpet uten at hun tok nevneverdig hensyn til den. Etter en stund begynte den likevel å kjennes bedre, men da hun nærmet seg mål, blusset den opp.

Blemmer og ømme føtter, som mange ultraløpere plages med, kjente hun lite til. Hun hadde romslige sko, var nøye med å lufte og smøre føttene hver fjerde time og berget bra.

– Jeg var glad over å være i mål da vi kom til Bergen, men det tok ikke lange stunda før jeg kunne se for meg å gjøre det igjen. Det var en fantastisk tur, sier Stine som planlegger å løpe NUTS Trail Running på 300 km i Finland til neste år.

Fra fjellet til asfalt i Valencia

I mellomtida blir det noen andre lange løp – for eksempel Valencia Marathon i desember hvor hun deltar for tredje gang.

– Når høsten kommer, skal jeg bevege meg ut på asfalten. Da blir det nok også noen intervalløkter i oppkjøringen mot løpet, sier hun.

I tillegg vet vi at hun vil bevilge seg mange flotte skiturer i Bymarka i Trondheim der turen fra eneboligen i Ila er kort til både Skistua, Geitfjellet og Gråkallen. Hun trenger ikke ta oss i hånda på det. Det vet vi.

Dette er Stine Helena Bang Svendsen

Alder: 42 år

Bosted: Trondheim

Idrett: Ultraløping

Klubb: Trondheim og Omegn Sportsklubb (TOSK)

Trener: Hilde Johansen

Yrke: Professor i pedagogikk og nestleder for utdanning ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

Sivilstatus: Gift med Elisabeth Stubberud

Perser: Maraton på 3.19.43

Meritter: Oslo Bergen Trail på 7.23.08.06