Den viktige og vanskelige restitusjonen

Jeg har denne senhøsten fulgt Marius Bakkens 100-Day Marathon Plan fram mot Valencia Marathon. Som en typisk “lapskaustrener” har jeg hatt stor glede av å gå til de fire ukentlige øktene med bevissthet om hva som er hensikten med treninga.

Helårsmosjonistens dilemma

Maratonløpet ble gjennomført for 14 dager siden, og jeg skulle etter planen vært ferdig med to av de tre restitusjonsukene hver bestående av tre lette økter. Praksisen min etter konkurranser har aldri fulgt noen plan eller lærebok, snarere tvert i mot. Jeg har alltid latt lysten bestemme aktivitetene i restitusjonsfasen (jfr. 8 under), og på tampen av en sesong har jeg alltid hoppet rett over på en ny. I dette tilfelle hvor skisesongen ble bevisst satt på vent for å få fullbyrdet løpssesongen med en maraton under varmere strøk, var lysten til å komme i gang med neste sesong større enn noen gang.

Ikke lett å trene kort og rolig når dette er er kulissene i restitusjonsukene av treningsprogrammet. PS! Bildet er tatt på Kroksjøbrua innenfor Sjusjøen i -27 grader. (Foto: Rolf Bakken)

Digital helsestatus

Å gjøre noe annet i “sesongpausen” er jo fornuftig. Så lenge jeg muskulært føler at kroppen er klar for andre bevegelsesformer, har jeg ikke sett noe galt i det. Forskjellen fra forrige maraton for to år siden, er at nå har jeg en treningsklokke som overvåker parametere som stress, pusting, sovepoengsum og “body battery”. I den grad jeg tok hensyn tidligere, var det puls/hvilepuls jeg styrte etter sammen med følelsen.

Jeg har paradoksalt nok fleipet med at den store fordelen med ikke å greie å disponere en maraton, er at da er man jo ferdig med nedjoggen før du passerer målstreken (jfr. pkt 3)…. Jeg har noen skrekkeksempler fra “yngre år”, hvor jeg løp maraton med klar positiv splitt på søndag og stilte opp og ga jernet i ukas karuselløp på mandag. Ikke så lurt ut fra det jeg i dag vet om restitusjon, men så lenge ledd, sener eller muskler ikke ba om det, var det ingen grunn til å hvile.

Hadde artikkelforfatteren allerede startet restitusjonen før målgangen i Valencia Marathon? (Foto: Rolf Bakken)

En uke på sparebluss

Også i Valencia var jeg muskulært fullt løpbar dagen etter og kombinerte derfor sight-seeing i byen med en times joggetur. Selv om det ikke var noen vondter som tok fra meg lysten til å løpe “dagen derpå”, sa imidlertid Garmin i fra. Kombinert med en lett forkjølelse etter returen til kjølig vintervær, gikk det akkurat en uke til body battery-verdien var over 50 igjen. Det samme gjaldt sovepoengsum og hvilepuls som lå ca. fem slag over normalen.

Body battery-verdier de siste to ukene før og etter maratonløpet 3. desember. (Skjermbilde fra Garmin Connect)

Ferskvare

Det logiske er at jeg ved å holde meg til planen også for resitusjonsukene av treningsprogrammet med lette økter annen hver dag, ville vært tidligere klar for en produktiv økt igjen. Men så var det det med lysten da…. Etter at jeg har sluppet opp på trening i forkant av sesongmålet, vil jeg jo få tatt ut det jeg har “satt i banken”. Sikkert kombinert med at jeg sjelden evner å gå helt i kjelleren på konkurransen, føler jeg ofte at jeg vil “bruke” den gode formen til noe mer. Typisk for mange birkebeinere er å avslutte konkurransesesongen med årets viktigste og kanskje eneste skirenn midt i mars. For meg må masse påskeskirenn til for “å bruke opp formen”. Det er jo som kjent "ferskvare som ikke må kastes"!

Med bruk av en moderne treningsklokke burde jeg nå ha større mulighet også til å “bruke hodet”. Jeg kan innrømme at jeg til en viss grad blitt en slave av alle tallene jeg får servert på håndleddet hver morgen, og har etter halvannet års bruk konkludert med at dataene i hovedsak bekrefter den følelsen man selv har.

Det gjelder å bruke både hodet og Garmin… (Skjermbilde fra Garmin Connect)

Utladning eller oppladning?

Noe som jeg imidlertid ikke fikk til å stemme med den subjektive følelsen ved gjennomføring av sesongmålet, var de utslag jeg fikk på klokka de tre siste dagene før løpet. I følge klokka var jeg langt fra oppladet og klar søndag morgen i Valencia. Jeg sov lite og dårlig, var stresset og hadde forhøyet hvilepuls alle de tre dagene fra jeg dro hjemmefra.

Sovepoengsum og hvilepuls de siste to ukene før og etter maratonløpet 3. desember. (Skjermbilde fra Garmin Connect)

Om verdiene på klokka er riktig, har jeg som person mye å gå på i forhold til å akklimatisere meg , alternativt å holde med til konkurranser i kjente omgivelser. En annen teoretisk mulighet som jeg ikke har tro på i dette tilfelle, er at jeg hadde sykdom i kroppen som ikke slo ut før jeg var hjemme igjen.

Jeg vet jo at jeg lett blir stresset når jeg må bryte opp rutiner, så det er mest nærliggende å tro at klokka i (for) stor grad tar hensyn til stress når det gir et tall på søvnkvaliteten og kroppsbatteriets tilstand. Jeg har vært godt vant til stress i hverdagen, og dagene før løpet skilte seg ikke vesentlig ut fra mange andre større arrangement jeg har tatt del i gjennom tretti år.