Finnes det en «kvikkfiks» for mitt prosjekt?

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 7 – 2021

Les del 1: Mål om sub 2.50 på maraton som 60-åring

«Kom i form med fire-ukers treningsprogram … Kom i form med denne to-ukers treningsplanen … Finn formen på stuegulvet …»

Listen med «kvikkfikslovnader» for hvordan komme i form kunne vært mye lengre. Men jeg stopper her, for livet har vist meg at dersom noe er for godt til å være sant, er det sannsynligvis det!

Derfor har jeg også alltid sverget til hardt arbeid over tid. «Formelen» har ført frem i livet, også som veteranløper. Men, tenk om det finnes en «kvikkfiksoppskrift» for hvordan komme i super form i 60-årsklassen? Det kan jo hende, for det er jo mer mellom himmel og jord enn andre steder. Kanskje er det «noe» der ute, som jeg med min konservative innstilling rett og slett har gått glipp av?

Kroppen responderer

Det er tidlig i oktober, og jeg har trent systematisk i noen måneder nå. Jeg har både hatt energi og kontinuitet i treningsarbeidet, og den verste stølheten har gitt seg. Kroppen responderer meget godt på øktene Sindre Buraas setter opp for meg uke for uke. Med fokus på riktig intensitetsstyring og noe redusert volum totalt sett konstaterer jeg at farta øker og vekta minker. Alt er altså helt etter boka! Fortsetter det slik, er jeg snart tilbake der jeg var før bekkenbruddet i 2016.

I alle fall når det gjelder vekta. Forleden registrerte jeg med glede at min favorittløpesinglet ikke lenger strammet rundt midjen, og at splitt-shortsen ikke forsvant til et sted den ikke skulle være. Om formutviklingen forsetter slik, bør det være mulig å få til noen gode løp før «pandemi-sesongen» 2021 er historie. Jeg har i alle fall ett løp i kikkerten!

Den første testen

Den første virkelige testen på om treningsregimet til Mr. Buraas fungerte, skulle jeg få under Oslo Maraton den 18. september. Distansen på 21,1 km hadde jeg ikke løpt med nummer på brystet siden 2016, så spenningen var stor. Ville jeg klare å komme meg i mål på sub 1.30?

På løpsdagen sto jeg opp og kjørte min faste drill. Den besto som vanlig av en kopp kaffe og fire loffskiver med brunost og syltetøy til frokost. Med et spent blikk på Garmin Forerunner 645, konstaterte jeg at det nå var 6 timer og 45 minutter til start. Sammen med min kone Wenche og barnebarnet Hedda tok jeg bussen til jernbanestasjonen i Drammen, for så å ta toget inn til Oslo. Magen rumlet lett, så jeg svingte derfor innom bakeren og kjøpte med meg fire store nybakte rosinboller. Det ble to til meg og en til både Hedda og Wenche. Bollene spiste vi i tunellen på vei inn til Nasjonalteateret. På veien bort til rulletrappa som skulle ta oss opp til dagslyset og ut i bybildet, kjente jeg at det var på tide å gå en tur på do.

Vi fant derfor en cafe i en sidegate rett ved start, kjøpte noe å drikke på og plasserte oss strategisk ved vinduet med utsikt mot gata. Der hadde vi orkesterplass til små og store, unge og eldre som hadde vært så heldige å få startnummer til Oslo Maraton 2021.

Selv om været var fint, bar vinden et drag av den kjølige høsten med seg. Utenfor vinduet småtrippet folk frem og tilbake i gatene med treningsklærne tilknept og løpeskoa godt knytt. Det var som om lyden av nyinnkjøpte løpesko med karbonsåle målbar den enkeltes løpsplaner for dagen. Noen hadde dårlig tid, andre litt bedre. En og annen slentret i vei, andre satte forfoten kontant i asfalten med et smell. Enkelt ville sikkert være fornøyd med å løpe distansen på drøye to timer, andre jaktet en tid ned mot timen. Men likt for dem alle var at de bar med seg lyden av bevegelse.

Et livstema

Jeg satte fra meg kaffekoppen, fant frem mobiltelefonen og tastet meg frem til appen for notater. Det som utspilte seg i bybildet, speilet et livstema som måtte skrives ned. Det handlet om bevegelse. Så dukket sitatet opp for mitt indre:

«Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den».

Selv om jeg kjenner meg igjen i det Søren Kirkegaard skriver om til sin syke svigerinne, tror jeg ikke at det å gå eller løpe er livets «kvikkfiks». På internett tok det nøyaktig 0,39 sekunder å få 10 500 treff på ordspillet. Dersom det er en måned til 17. mai og bunaden ikke lenger passer, eller om diagnosen du aldri så for deg skulle komme, truer livet, er det lett å bite på løftet om en «kvikkfiks». Ordet selger!

Min kreftsyke kompis hadde gått jorden rundt, om det var det som skulle til for å få «dritten» ut av kroppen. Men noe er det rett og slett ikke mulig å gå fra! «Resepten» er derfor ikke å gå fra sin sykdom, men å gå med den. Sammen med venner og familie løp ALS-syke Glenn Råna ti kilometer under Oslo Maraton for å sette fokus på psykisk helse blant folk med alvorlige og dødelige sykdommer (Dagbladet, 19. september).

«Kom deg ut og tenn et bål», sa legen til Une Cecilie Oksvold. Hun hadde slitt med angst i årevis og ble sint av det tåpelige forslaget. Hun hatet friluftsliv. Men så ga hun det en sjanse (Fjell og Vidde, 2019). Mange erfarer som Une Cesilie at livet blir litt bedre av å gå en tur.

Min kreftsyke kompis likte å sykle før han ble syk, og han syklet til det siste. Hvorfor? Jo, fordi dagen hans ble bedre av å bevege seg. Om jeg blir alvorlig syk, håper jeg å få hjelp til å komme meg opp av sengen og ut av døren. På en god dag orker jeg kanskje å ta noen skritt bort til fluktstolen under det blomstrende treet i hagen. Noen forsiktige skritt i bevegelse må ikke undervurderes! For bevegelsen er vår «venn» – den vil oss vel. Det å være i bevegelse må likevel forstås som langt mer enn kun å forflytte seg fra ett sted til et annet med startnummer på brystet gjennom bybildet i Oslo.

Test i Oslo: 59 år gamle Cato Thunes klarte målet om å løpe under 1.30 på halvmaraton i Oslo med god margin. 1.26.35 viste klokka da de 21,1 kilometerne var tilbakelagt. (Foto: Oslo Maraton)

«Heia bestefar!»

Mitt startnummer var 409, og det var 60 sekunder til start. Startskuddet gikk og jeg løp ut i puljen for sub 1.30-løpere. Ved passering en runde ble jeg heiet frem av Wenche og Hedda som ropte: «Heia bestefar, heia bestefar». Jeg løp i en gruppe med yngre menn.

En av dem så bort på meg og sa: «Jeg skal i hvert fall ikke ble slått av en bestefar». Vi får se, tenkte jeg. Bybildet bølget av løpere i gatene, og jeg følte meg beriket.

Den berikelse jeg kjenner på når jeg er i bevegelse, skjer også når jeg leser, arbeider med en tekst eller lytter til vakker musikk. Det er som om tilværelsen transenderes. Min situasjon overskrides, og jeg beveger meg inn i et nytt landskap. «Brudeferden i Hardanger» er derfor mer enn bare et maleri av Adolph Tidemand og Hans Gude! Kunstverket bærer i seg kraften til å sette betrakteren i bevegelse. Vi blir betatt eller indignert av det vi ser, leser eller hører. Noe i oss blir beveget. I ett perspektiv handler derfor bevegelse i større grad om det som skjer i vårt indre menneske, enn om tilbakelagt distanse i våre nyinnkjøpte sko med energirespons. Den livsfremmende bevegelsen er enhver aktivitet som åpner vårt mulighetsrom i livet.

Når Magnus Carlsen sitter ved sjakkbrettet i et avgjørende VM-parti, beveger han seg langt. Han forflytter seg ikke så mye som en centimeter rent fysisk, men hans indre menneske beveger seg inn i en verden bare han kjenner. I det øyeblikket alt er fastlåst, og alle ekspertene rister på hodet fordi partiet ser ut til å være tapt, overskrider Magnus situasjonen. Mulighetsrommet ekspanderer fordi han i sitt indre er i bevegelse, og han settes ikke sjakkmatt.

Med en bok i hånden under et blomstrende tre kan vi derfor bevege oss dit vi vil fordi vi tenker. «Cogito, ergo sum» er ikke bare et sitat av René Descartes vi pugget til eksamen philosophicum. Det er virkelig sant: «Jeg tenker, altså er jeg». Tankens kraft setter oss i en bevegelse som kan overskride vår fastlåste situasjon. På en stol i dyp konsentrasjon går pulsen opp, og svetten renner. Magnus Carlsen er som urørlig, men han beveger seg! Det er ikke så mange som er smarte nok til å bli svett på ryggen av å spille sjakk, men vi kan gå eller løpe.

Når jeg løper skjer det samme i min kropp som i kroppen til en stormester i sjakk. Vi blir begge slitne, og det er godt. Aktiviteten påvirker vår situasjon på en god måte. For meg handler bevegelse først og fremst om det jeg gjør som forhindrer at jeg blir sittende fast i det som kan oppleves som ei «hengemyr» i hverdagen.

Hvordan vi beveger oss, avhenger av våre preferanser i livet. Jeg er en dedikert løper, men det har du sikkert forstått for lenge siden. Men slapp av, du behøver ikke som meg, å jakte sub 2.50 på maraton for å få utbytte av å bevege deg. Du kan begynne med dørstokkmila. Etter noen økter over dørstokken kommer du deg ned til postkassen, og da er du i gang. Jeg er helt sikker på at den aktiviteten vil gi deg livsglede og overskudd om du gir distansen en sjanse. Fastlegen min vil nok forklare den gode følelsen jeg kjenner, med at bevegelse frigjør belønningshormonene endorfin og dopamin, og at serotoninnivået i hjernen øker. For meg holder det å erfare at livsrommet mitt ekspanderer når jeg løper, og at livet alltid blir litt bedre i bevegelse.

Tiger på jakt

Jeg løp inn til siste drikkestasjon samtidig med han som ikke skulle bli slått av en bestefar. Vi så hverandre i øynene, og de var smale som hos en tiger på jakt. I svingen ved Festningen hørte jeg Kondisgeneral Tim Bennett heie meg frem. Det ga energi til litt fart inn de siste kilometerne. Om det er av interesse, så ble tiden min på distansen 21,1 km under Oslo Maraton 1.26.35. Og han som ikke skulle bli slått av en bestefar, ble nok det denne gangen. Drømmen om sub 2.50 på maraton i 60-årsklassen anser jeg som Mission Possible.

Men det finnes ingen «kvikkfiks» for å nå det målet. Jeg må derfor grave dypt hver eneste dag! Ukentlig mottar jeg treningsprogram og personlig oppfølging av Sindre Buraas, og kroppen responderer. Første mulighet til å se hvor fort det kan gå på maratondistansen, vil være i Valencia 5. desember 2021.

To Be Continued!

Veteranutøver Cato

Navn: Cato Thunes
Født: 2. juni 1962, i Drammen
Sivilstatus: Gift med Wenche Thunes, fire barn
Arbeid: Sogneprest
Høyde: 181,5 cm
Vekt: 74 kg
CV i kortform: Dørvakt på Dickens pub i Drammen, minedykker fra Forsvaret, sogneprest, veteranløper
Perser: Berlin Marathon på 2.57.06 (2016), Hytteplan 10 km på 37.35 (2016), Midnight Sun Marathon (halvmaraton) på 1.23.10 (2016), 50 km på Bislett på 3.32.54 (2017)
Skadehistorikk: I 2017 løp jeg på meg et tretthetsbrudd i bekkenet og måtte legge skoa på hylla.
NPL i 2019: I tidsrommet 1. juni til 1. oktober i 2019 gikk jeg Norge på langs for å restituere meg.
(Foto: Ola Døhl)

Trener Sindre

Navn: Sindre Buraas
Født: 8. mai 1989
Sivilstatus: Samboer
Arbeid: Student, løpetrener, designer
Høyde: 183 cm
Vekt: 65 kg
CV i kortform: Butikkmedarbeider Löplabbet, ekspertkommentator løping NRK +, løpetrener i Breaking Marathon Limits AS, designer i AD Como AS
Perser: 3.42,20 på 1500 m (2011), 7.50,72 på 3000 m (2015), 13.11,96 på 5000 m (2015), 28.41 på 10 km (2011)
(Foto: Lars Anton Hermansen)

Om utstyr og litt til

Sko
Før skaden i 2017 løp jeg for det meste med Adidas og var superfornøyd. Da karbonskoa kom på markedet, testet jeg ut de fleste kjente merkene. Nå løper jeg mest med Nike Vaporfly, Alphafly og New Balance FuelCell TC.

Passformen på Nike Vaporfly er utmerket. Jeg får følelsen av at føttene mine har «kommet hjem» når jeg tar dem på meg. Skoa gir også gode svar når det tråkkes på litt.

Alphafly er romsligere enn Vaporfly, og må derfor snøres litt strammere på. Jeg synes også at jeg står litt tiltet bakover med «skotuppen oppover» i Alphafly. I disse skoa tvinges jeg i større grad til å lande mot forfot.

New Balance FuelCell TC opplevdes umiddelbart som veldig myke, men er fantastiske i fart. Absolutt en sko å teste ut.

Samlet sett synes jeg det går raskere i de nye karbonskoa, og restitusjonstiden har definitivt blitt kortere. På ønskelista mi nå står Adidas Adios Pro 1 eller 2.

Asics Metaspeed Sky ble også testet, men passformen rundt hæl, akilles og forfot ble for «romslig». Skoen opplevde jeg på sett og vis som litt «vinglete». Men de var artige å løpe med. Jeg sto flatere i dem og kom raskt over mot tuppen når jeg løp. Det skyldes nok at de er relativt avrundet mot tuppen. Saucony Endorphin Speed opplevdes litt på samme måte som Asic Metaspeed Sky.

Bekledning
Jeg synes det er forfriskende å kle meg opp med noe fancy løpsklær. Jeg er glad i farger, men det viktigste er likevel at klærne kjennes behagelig på kroppen. Jeg kjøper sjelden noe selv. Det meste av mine løpeklær er «ekspropriert» fra sønner og svigersønn. Derfor løper jeg med det som havner i skuffen. Men favorittsokkene mine kjøper jeg selv. De er enkle ankelhøye sokker fra Löplabbet. Har også testet ut kompresjonsstrømper, men bruker de bare av og til.

Energidrikk og gel
Maurten er et produkt jeg har testet det siste året. På søndagens langtur tilvenner jeg magen til å tåle inntak av gel og energidrikk. Gelen er meget lett å ta inn, og drikken ganske så nøytral på smak. Prisen synes jeg er i overkant, men jeg unner meg det.

Løpemølle
Da Covid19-pandemien stengte våre treningssentre, gikk jeg til innkjøp av tredemølle. Merket jeg landet på, etter å ha testet nesten alt som var på markedet, var Sole TT8. Den var litt i det dyreste laget for min lommebok, men har i tillegg alt det en løpemølle trenger.

Jeg er den typen som liker å løpe på mølle. Etter noen ekle opplevelser på glatta med glipptak og det som følger med av utfordringer for hamstringen, løper jeg konsekvent på mølle om vinteren. På mølla er det lett å ha kontroll både på intervaller og langturer. Med god lyd og en TV går tiden fort på mølla.

Tilrettelagt for trening:Cato Thunes mangler verken sko å løpe i eller møller å løpe på. (Foto: privat)