Går det an å gå seg i form?

Jeg er akkurat tilbake fra en firedagers vandretur med knappe 3 mils gåing i småkupert og til dels ulendt terreng. Siste dag før jeg bega meg ut på gåturen, løp jeg med en klubbkamerat, og jeg spurte han hva han trodde ville gi best løpsform av å løpe 10 km hver dag eller å gå 3 mil daglig.

Han var ganske sikker på at det ville gi best løpsform å løpe 10 km, men at 3 mil med gåing ville gi best gåform.

Store doser trening

Trolig har han rett, men etter å ha prøvd begge deler, er jeg mindre sikker enn han. Sjøl om gåing er lavintensitetstrening – knapt nok i sone 1 og «ikke produktiv» ifølge GPS-klokka mi – så blir det store doser mosjon om en skal gå 3 mil daglig. På vandreturen jeg gjorde nå i 17. mai- / pinsehelga, holdt bror Terje og jeg på i over 6 timer for å få til de 3 milene. Vi gjorde ikke så mye annet enn å gå, med innlagte spise- og badepauser, de fire dagene. Når kvelden kom og vi var framme ved neste overnattingssted, følte vi at vi hadde trent. Vi kjente det både i kropp og sinn at vi hadde vært i bevegelse i mange timer, og etter middagen var det deilig å bare gå til sengs for å samle krefter til neste lange etappe.

Til vanlig løper jeg en gjennomsnittsdag opp mot 10 km og går gjerne 4-5 km i tillegg. Vitenskap og fysiologisk effekt er helt klart noe annet enn følelse, men jeg føler at jeg utfordrer kroppen mindre på en dag med 10 km i 5.45-fart pluss 5 km veigåing i 11-fart enn på en dag med 30 km gåing i 13-fart i kronglete terreng.

Hadde jeg fortsatt med å gå 3 mil – dag inn og dag ut – ville jeg i større grad kjent meg som en toppidrettsutøver (for ikke å si heltidsutøver) enn om jeg legger inn 10 km løping i lunsjpausen eller etter endt arbeidsdag. Og kanskje ville nettopp denne følelsen av å trene så mye og lenge, også bidratt til at jeg nivåmessig begynte å prestere nærmere den toppidrettsutøveren som jeg da ville ha følt meg som. Det er en del forskning som tyder på at trua på og opplevelsen av den treninga en gjør, har ganske mye å si for resultatet.

Langt bedre enn ingenting

Det som det uansett er liten tvil om, er at hvis alternativet er å ikke trene i det hele tatt, så vil jevnlige doser med gåing gjøre en bedre til å løpe. Her er en anekdote som illustrerer akkurat det:

En klubbkamerat som jeg trente mye med på 1990-tallet, løp mye med god kvalitet om sommeren, men slet med å motivere seg til å løpe når snøen og kulda satte inn. Han jobba imidlertid som postbud, noe som gjorde at han gikk opp mot 10 km hver arbeidsdag, med oppakning og også en god del forsering av trappeoppganger. Når våren kom, brukte han å være i ok form sjøl om han hadde løpt veldig lite gjennom vinteren.

En høst fikk han imidlertid ny jobb i Posten. Han ble satt til å sortere post på kontoret i stedet for å være bud. Gjennom vinteren løp han ca. like lite som tidligere vintre, men den påfølgende våren var han i langt dårligere løpsform, og han trengte en mye lengre periode med god løpetrening for å nå normal sommerform.

Best i verden

For en del år tilbake hadde vi i Kondis et stort intervju med en av Norges og verdens beste veteranløpere, Synøve Brox. Der fortalte hun at en stor del av treninga hennes var gåing:

– Jeg går til og fra jobb hver dag. På turen hjem ser jeg sikkert litt smågal ut, for da går jeg skikkelig på oppover bakkene, fortalte Synøve om transportgåinga mellom Slottsparken og Ekebergåsen i Oslo.

– Jeg tror de gåturene mine hver dag betyr veldig mye, understreket hun i intervjuet.

Norge på langs

For enda lengre tid tilbake skrev maratonløper og tidligere president i Kondis, Ketil Moen, i bladet om sine vandringer Norge på langs. Fordelt på åtte somre gikk han fra Lindesnes til Nordkapp, stort sett i terrenget, med en snittlengde på 35 km på de 78 dagsverkene. Ketil som til vanlig løp en halvhard langtur annenhver dag, la merke til at løpsformen var minst like god som normalen i etterkant av vandringene.

Det fortelles om japanske elitemaratonløpene at hvis de er skadet på en måte som gjør at de ikke kan løpe, men likevel gå, så går de gjerne like mange kilometer som det de ellers ville ha løpt. Japanske maratonløpere er kjent for å løpe mye, og i praksis betyr det at de må være ute å gå storparten av dagen.

Skogsåser og svaberg

I dag – dagen etter at den fire dager lange vandreturen ble avslutta – løp jeg den vanlige 10 km-ruta mi til jobb. Jeg antok at beina ville være tunge etter klyvinga opp og ned av svenske skogsåser og svaberg, men jeg ble positivt overraska – det gikk verken tyngre eller seinere enn det bruker å gjøre.

Dermed ikke sagt at jeg har gått meg i form. Men nå i forkant av sommeren med ferie og tid til å utforske stier både til fjells og langs kysten, så forteller det meg at vi som løpere ikke trenger å være veldig redde for formfall dersom vi skulle finne på å bytte ut de faste løpeturene med en lengre vandring. Kanskje gjelder det særlig oss som begynner å dra litt på åra, der forskjellen mellom løpe- og gåfart blir gradvis mindre, sjøl om også gåfarten i noen grad avtar.

Men kunsten å gå, som de fleste av oss lærte allerede etter om lag et år på kloden, er det likevel fint å holde ved like i både ung og godt voksen alder. Det er mulig gå seg i god form – og få mange fine opplevelser på kjøpet.

Ved foten av Fredriksten festning i Halden 17. mai starta en fin firedagers vandring, rundt Iddefjorden og langs kysten av Bohuslän i Sverige. Løpeformen ble nok verken så mye bedre eller dårligere, men opplevelsene var mange og fine. (Foto: Terje Gilberg)