Jeg er en glad livstidsutøver og livsnyter!

Leserinnlegg av Per Gunnar Alfheim

3. Juli var det NM maraton i Jølster. Da jeg så en videosending Kondis sendte direkte fra start, ble jeg fylt av en takknemlighetsfølelse, en glede og av nostalgi. Seksten ganger har jeg stått på startstreken der oppe, og ene gangen var det NM da også. Det var i 2008.

Nå er jeg en glad mosjonist som deltar i mosjonsløp så og si kun som en sosial og morsom måte å trene på.

Når jeg nå spør meg om det har vært verd det, å trene så mye, og å tilpasse livet til aktiv løping, er svaret ubetinget et stort ja! Jeg trente i snitt ca. 10 timer per uke gjennom 25 år frem til 2017. I den mest aktive perioden over 10 år var snittet kanskje oppe i 13 timer per uke, med lange perioder på 16 timer og oppkjøringsperioder der jeg var oppe i rundt 20 timer per uke. Det er nesten 3 timer per dag.

Noen "forsakelser" underveis vil løpingen kreve for mange som satser og trener så mye. Men den har knapt krevd noe for meg. Og den gir så mye at selv betydelige forsakelser trolig uansett ville vært verd det. Men manglende motivasjon og inspirasjon kan likevel «velte lasset» om man ikke klarer å balansere det, og mistrives.

Per Gunnar i godt driv i Rallarvegsløpet i 2008. (Foto: Bjørn Johannessen)

Jeg synes altså at jeg har klart å balansere det hele uten å fire betydelig på noe. Selv i de mest aktive årene, da jeg var på landslaget og deltok i VM og EM i ultraløp, var det både og. Både alvorlig satsing på idrett, og et passe "utsvevende" liv med det jeg ønsket av mat, drikke, fest og moro. Jeg har alltid tenkt at jeg skal være en livstidsutøver. At trening skal være et livslangt prosjekt, og at jeg derfor skal unne meg ganske mye av sånt som er vanlig å forsake, på veien.

Det har gått bra for meg ikke å være asketisk. Det har for eksempel vært rikelig med sene netter i godt lag med god vin. For en sosial livsnyter som meg ville det vært en forsakelse å kutte ut det. Jeg har ikke følt at det har vært nevneverdig tyngre å trene "dagen derpå", for jeg har alltid tålt en fest svært bra. Men ukritisk forhold til «feil» mat og drikke har nok gitt økt kroppsvekt underveis, så jeg har noen ganger følt litt anger for at jeg ikke var mer asketisk de årene jeg satset hardest. Jeg hadde ganske sikkert fått bedre resultater da. Restitusjonen har nok også blitt lenger til tider - men så handler jo ultraløping også om å klare å prestere når man er sliten.

Jeg ønsker å presisere at jeg ikke anbefaler utøvere (eller andre) på noen som helst måte å gjøre usunne valg. Poenget mitt er at man skal ikke la være å satse seriøst på idrett i den tro at man da MÅ utelukke alt som har med "det søte liv" å gjøre, selv om det helt sikkert gir best resultat rent fysisk. Er man komfortabelt med streng avholdenhet mentalt også, er jo det helt supert, og det beste. Jeg vil også understreke at jeg reduserte betydelig på usunne vaner da jeg begynte å løpetrene, og treningen motiverer meg stadig til en viss grad å begrense alt som kan virke negativt på treningen og formen. Jeg har alltid hatt et sunt, godt norsk kosthold i bunnen. Så bra har det vært, at jeg aldri har tatt kosttilskudd av noe slag. Mine "synder" når anledningene har bydd seg, har vært kaker, vin, salte nøtter, potetgull og sene nattetimer. Brus, snop og junk-food har det alltid vært svært lite av.

Jeg tenker at min "normale" livsførsel hjalp meg mentalt til å leve med så mye trening i det lange løp. Jeg har hele tiden vært fornøyd med livet og tatt godt humør med meg inn i løpingen. Det også vil fort være prestasjonsfremmende i lengden. Kanskje derfor har jeg ofte blitt omtalt som den smilende løperen. Jeg har ikke tatt treningen for seriøst, men likevel på alvor.

Jeg begynte å trene igjen i 1991, 32 år gammel, etter 10 år uten trening, og bygget meg opp til mitt første ultraløp i 1999. Ikke før etter 15 år med daglig trening, i 2004, begynte jeg med lang-ultra og fikk plass på landslaget. En periode tidlig på 90-tallet var jeg ganske asketisk, men trivdes ikke med det.

Jeg er sjeleglad for at løpingen "tok meg". Ikke en eneste økt angret jeg på underveis, og heller ikke i ettertid.

Rallarvegsløpet 2008 (Foto: Bjørn Johannessen)

Jeg kan se tilbake på et løpeliv som har gitt meg ekstremt mye: Masse gode øyeblikk, større selvtillit, selvrespekt, selvinnsikt, meritter og stolte øyeblikk, som gir glede og ære til evig tid, gode venner, gode opplevelser i mange land og verdensdeler og - sist men ikke minst - en sterk og sunn kropp, god helse og sunne vaner å ta med seg inn i alderdommen, og som vil kunne gi et mer aktivt, oppegående og givende liv langt opp i høy alder. For noen tiår siden var for eksempel 75 år en alder der man ikke forventet å ha mye å by på fysisk lenger. Men se i dag. 75 år gamle Vera Nystad løp inn til verdensrekord i sin klasse på maraton i Jølster på en tid ungdommer sliter med å oppnå: 3:39:51! Det er 5:13 pr km, og 52 minutter pr 10 km!

Vera Nystad fra White Nights Marathon i St. Petersburg i 2018. (Foto: Turid Veggeland)

Vera er ikke eneste pensjonisten som løper mye og er sprek: I dag fortsetter utøvere å løpe etter de har lagt opp i mye større grad enn for noen tiår siden. Og 75 er blitt det nye 45!

Jeg begynte som nevnt å trene sent, og jeg også har prestert bra opp i relativt høy alder,- og faktisk også høy vekt. Da jeg stilte i NM i Jølster i 2008, var jeg 49 år gammel, og vekten var 88 kg fordelt på 184 cm. Jeg hadde løpt inn til 2. plass i et 100 km løp i Danmark åtte uker før, tidlig i mai. Tre uker senere i mai løp jeg inn til 5. plass i et 48 timers løp på Bornholm, da jeg løp 315 km. NM i Jølster gikk fire uker etter det igjen. Det var mange som derfor mente jeg ikke burde stilt opp der i NM. Jeg løp imidlertid inn til 9. plass på 3:00:03, og 3. plass i min aldersklasse. Og var fornøyd med det med to så krevende ultraløp ferskt i beina og i kroppen. Selvfølgelig litt leit å mangle 4 små sekunder på å se 2:59-tallet, men det tok jeg med et smil selv om jeg manglet ett løp på å ha 40 løp under 3.00. Det 40. fikk jeg 11 uker senere da jeg løp inn på 2:51 i Berlin. Det det var det siste.

Etter det fikk jeg en sykkel- og triatlon-periode på noen år med mye mindre løping. Så ble løping det dominerende igjen. I dag trener jeg veldig variert, med langrenn, roing i båt, romaskin, windsurfing, langløp på skøyter, rulleski, lange gåturer i fjellet - og sist men ikke minst - løping.

Per Gunnar Alfheim (Foto: Arne Dag Myking)

Jeg oppfordrer alle til å trene regelmessig med noe og ta treningsvanene med seg så langt de kan opp i alderdommen. Det gir et så mye rikere liv, både underveis og som gammel. Starter du pensjonisttilværelsen med elendig form, svak muskulatur og uten treningsvaner, har du nesten ingenting å gå på når aldersforfallet setter inn for alvor. Da kan du gå glipp av kanskje et par tre tiår ekstra med et aktivt og rikt liv, frisk og med bra helse. Trening gir til og med høyere intelligens og motvirker demens. Dette mener jeg må kunne fungere som svært god motivasjon for å bli livstidsutøver!