Jo Inge Norum – Mannen som løp 285,513 kilometer på ett døgn

Artikkelen stod også på trykk i Kondis nr. 3 - 2026

– Etter 20 timer begynner kroppen å forhandle. «270 kilometer er jo pers.» «Fjerdeplass er godt nok.»

Under VM i 24-timersløp i Albi i oktober i fjor nektet Jo Inge Norum å lytte. Resultatet ble 285,513 kilometer – norsk og nordisk rekord og VM-sølv – en prestasjon bygget på disiplin, erfaring og evnen til å vinne over egne tanker.

Å løpe 10 kilometer på 50 minutter er et nivå som mange mosjonister har som mål. Å holde samme fart – 12 kilometer i timen – sammenhengende i 24 timer, er det derimot bare et fåtall i verden som mestrer.

Jo Inge Norum er en av dem.

Under VM i Albi i fjor leverte han sitt livs løp. Den tidligere norske bestenoteringen, satt av Allan Hovda i 2021, lød på 264,887 kilometer. Norum forbedret den med over 20 kilometer. Prestasjonen førte også til at han ble kåret til Årets Ultraløper 2025 av ultrautvalget i Norges Friidrettsforbund.

– VM-prestasjonen er helt klart mitt høydepunkt så langt. Jeg er veldig fornøyd, men kanskje aller mest med den langvarige jobben fram mot mesterskapet og at jeg faktisk lyktes den dagen det gjaldt. Løpet gikk nesten helt etter planen. Sølvmedaljen kom som en konsekvens av det – og var over all forventning, sier Norum.

Kilometer foran plassering

Ambisjonene før mesterskapet var først og fremst knyttet til distanse – i mindre grad plassering.

– På forhånd tenkte jeg en topp 10-plassering i VM hadde vært stort. Det var det svært få norske ultraløpere som hadde klart. Men 24-timersløp er uforutsigbart. Vi konkurrerer sjelden, og det er vanskelig å vite hvor nivået ligger. Plutselig kan det dukke opp noen du aldri har hørt om. Derfor satte jeg meg et kilometermål i stedet. Jeg hadde tro på 280 kilometer. Da svenske Elov Olsson løp 284 kilometer tidligere på året, tenkte jeg at 280 var et realistisk mål – og 285 et drømmemål.

De siste seks månedene før VM var alt innrettet mot dette. Personlig rekord før mesterskapet var 263 kilometer fra 2021. Steget han tok i Albi var betydelig.

– Klarte jeg 285, ville jeg statistisk sett være i nærheten av pallen. Jeg hadde det i bakhodet, men turte ikke å gjøre det til en uttalt målsetting.

Når hodet begynner å forhandle

Snittfarten tilsvarer 5.00 per kilometer – 12 km/t – i et helt døgn.

– Når jeg forteller dette, får jeg ofte høre at det bare er jogg. Hvor vanskelig kan det egentlig være? Problemet er at det går fint veldig lenge, men etter 10, 15, 20 timer skjer det noe med kroppen. Da er ikke 12 km/t like lett lenger, sier han og smiler.

Etter to-tre timer lå han som nummer 70 i VM-feltet. Derfra jobbet han seg jevnt oppover.

– Den største utfordringen er å få i seg nok næring gjennom natta når kroppen egentlig vil sove. Hodet begynner å tenke: «Jeg står over én gel nå. Det går bra.» Men alle slike små valg får enorme konsekvenser. Tempoet sank gradvis, og tankene begynte å rasjonalisere: «270 kilometer er jo pers.» «Fjerdeplass er godt nok.» Hodet prøver å overbevise deg om at det er bra nok – selv om planen er noe annet, forklarer Jo Inge.

Vendepunktet kom etter rundt 20 timer.

– Jeg hadde vært litt lav på energi gjennom natta, men klarte å ta til meg karbohydrater igjen. Det ga en enorm boost, og jeg skjønte at dette kunne bli noe stort.

På morgenkvisten klarte han å øke farten, noe som ble avgjørende for at det endte med sølv og ikke fjerdeplass. Men selv om løpet ble en suksess, var følelsene fraværende etter målgang.

– Det er nesten litt synd å si det, men det er veldig lite følelser der og da. Kroppen og hodet er helt tomt. Man er kvalm, dehydrert, skal gjennom dopingkontroll og vil egentlig bare sette seg ned.

Det tok flere dager før det gikk helt opp for ham hva han hadde prestert og kunne glede seg over resultatet.

Restitusjonstiden etter et 24-timersløp er lang.

– Jeg starter forsiktig med noen rolige joggeturer etter en uke eller to, men det tar rundt fire måneder før jeg er tilbake til normal trening og tør å presse kroppen ordentlig igjen. Jeg nærmer meg 50 år og merker at restitusjonstiden er lengre enn før. Etter et slikt løp er jeg veldig skadeutsatt. Derfor konkurrerer jeg maks én gang i året.

Forberedelsene i forkant av VM var grundige. Han og samboeren, Aina Nygård, ble enige om at han skulle gjøre et ordentlig forsøk denne gangen.

– Tidligere har jeg vært litt hobby-mosjonist og gjort halvhjertede forsøk. Nå ville jeg gjøre det lille ekstra. Fra jeg stod opp til jeg la meg, dreide mye av hverdagen seg om VM. Når du da er ferdig med mesterskapet, kommer en voldsom utladning. Plutselig er det tomt. Tiden etterpå blir et antiklimaks. Det kan være vanskelig å motivere seg, men samtidig er det veldig godt å begynne å trene igjen. Løpingen gir meg enormt mye i hverdagen.

Rundene som forandret alt

Jo Inge Norum vokste opp i en aktiv familie i Trøndelag. Faren drev med mellom- og langdistanseløping, og Jo Inge ble tidlig med på terrengløp og friidrettsstevner.

– Jeg vil si jeg hadde en aktiv oppvekst. Foreldrene mine var flinke til å kjøre meg på det jeg ville være med på av trening og konkurranser. Senere gikk jeg på skigymnas og satset på langrenn, forteller han.

Den helt store suksessen kom imidlertid aldri i skisporet – han var «midt på treet». I løping gikk det bedre, men etter videregående ventet Forsvaret. Da var det marsj og militær aktivitet, men lite systematisk trening.

Det var først i 2014 at løpingen for alvor tok en ny retning. Norum fikk jobb som flyger på Gatwick i London. Familien bodde i Trøndelag, og kveldene på flyplasshotellet kunne bli lange.

– Når arbeidsdagen var over, tok jeg på meg joggeskoa og løp rundt flyplassen. Etter én runde tenkte jeg at det fortsatt var mye igjen av kvelden – så jeg tok en runde til.

Slik ble det mange mil. Etter hvert oppdaget han ultraløpene og ble nysgjerrig. Det virket både brutalt og fascinerende. Hjemme på Stjørdal tok han kontakt med Lars Erik Gylland som hadde løpt Norge på tvers. Det ble starten på miljøet som senere utviklet seg til Hell Ultraløperklubb, stiftet i 2018. Hans første ultraløp var EcoTrail Oslo 80 km i 2016.

– Det var på ultraløp jeg lyktes. Og det er artigst å holde på med noe man får til. Da jeg begynte å løpe langt, var jeg blitt godt voksen. Spenst og toppfart forsvinner gradvis med alderen. Da får man heller prøve å utnytte erfaring, slitestyrke og utholdenhet, sier Norum.

Kvalitet slår kilometer

Ultraløp har utviklet seg raskt de siste årene, mener Norum.

– Sporten har nå blitt mer etablert, med flere deltakere og mer systematisk trening og konkurransegjennomføring. Det synes jeg er fascinerende, og jeg føler jeg har fått være med på denne utviklingen.

Starten hans var imidlertid preget av prøving og feiling.

– Den største tabben jeg gjorde, var å tro at mer alltid er bedre. Selv om vi løper veldig langt i konkurranse, betyr ikke det at vi må løpe fryktelig langt på trening.

Han peker på et fenomen mange kjenner igjen fra Strava og sosiale medier.

– Det blir nesten konkurranse i antall kilometer per uke. Jeg har selv hatt uker over 200 kilometer. Det gjorde meg ikke bedre – snarere tvert imot. Mindre mengde og mer kvalitet har gitt meg de beste resultatene. Skal jeg gi ett råd til nye ultraløpere, er det å ikke la seg lure til å tro at flest mulig kilometer automatisk gir best utvikling, sier Norum.

Nyresvikt og rullator

På Bislett i 2017 debuterte Jo Inge Norum på 24-timersløp. Han passerte 200 kilometer, men ikke uten dramatikk. Han fikk rabdomyolyse – en alvorlig, potensielt livstruende tilstand der skjelettmuskulatur brytes raskt ned og frigjør skadelige stoffer i blodet.

– Jeg ble fryktelig dårlig og lå en uke på intensiven med akutt nyresvikt og hjerterytmeforstyrrelser. I ukene etterpå gikk jeg med rullator og var sykmeldt i fire måneder. Det var en pangstart på 24-timerskarrieren, sier han ironisk.

I etterkant ser han likevel på hendelsen som en brutal, men viktig lærdom.

– Jeg lærte enormt mye. Spesielt om å kjenne meg selv i ulike faser av et løp. Etterpå tenkte jeg nesten at jeg var i stand til å løpe meg i hjel, men nå tror jeg kroppen sier ifra før det går så langt. Jeg skjønte at jeg har egenskaper som kan komme til nytte i ultraløp. Den erfaringen har formet meg som 24-timersløper.

Sykehusinnleggelsen skremte ham ikke bort. Snarere tvert imot.

– Det ga meg muligheten til å starte helt på nytt. Jeg begynte med styrke, gåturer og toppturer i nærmiljøet. Jeg bygget stein på stein.

Nøyaktig ett år etter den dramatiske opplevelsen sto Jo Inge Norum igjen på startstreken på Bislett. Resultatet ble 243 kilometer – og kvalifisering til VM.

Du trenger ikke løpe ekstremt langt for å bli en god ultraløper

Jo Inge Norum løp i fjor 285,513 kilometer og tok VM-sølv i 24-timersløp. Likevel trener han mindre enn mange tror – og mener nøkkelen ligger i kontinuitet, kvalitet og å unngå de klassiske fellene.

Ikke tenk – bare løp

Hva skjer egentlig i hodet hans etter 15–20 timer med løping?

– Nettopp dette synes jeg er fantastisk fascinerende. Jeg tror det mentale er like trenbart som det fysiske. Jo lengre distansen er, desto større rolle spiller hodet. I ultraløp er det mentale et utrolig kraftig verktøy – kanskje enda viktigere enn det fysiske når distansen blir lang nok.

Det mentale er imidlertid ikke noe han henter fram etter 20 timer når de vonde tankene melder seg.

– Nei, det er noe jeg jobber med hver eneste dag – på trening og gjennom hele konkurransen. Jeg starter den mentale jobbingen lenge før det gjør vondt. Før hjemlengselen og tvilen melder seg.

Målet underveis i et 24-timersløp er egentlig enkelt: å tenke minst mulig.

– Tankekraft koster energi. Og tanker kan lure deg. Når kroppen etter 20 timer skriker at det er vondt og at du bør sette deg ned, gjelder det å ikke slippe de tankene til. Hvis hodet får gjenta det budskapet mange nok ganger, ender du med å gi deg.

Han trekker fram VM-løpet som eksempel.

– Det jeg syntes var så fint der, var at jeg husker veldig lite av selve løpet. I etterkant forteller det meg at jeg lyktes med å holde tankene borte.

I sine første 24-timersløp var opplevelsen annerledes.

– Når du har løpt i 15–16 timer, det nærmer seg natt, du har 150–160 kilometer i beina, kroppen er fryktelig sliten og det er mørkt og kaldt … så tenker du: «Shit, det er jo enda en hel arbeidsdag igjen.» Det er ikke akkurat oppløftende. Løsningen ligger i å unngå de negative spiralene. Du må være i nuet. Ikke tenke på om det er sju eller tjue timer igjen. Det eneste som betyr noe, er det som skjer akkurat her og nå. Derfor lager jeg arbeidsoppgaver for de ulike periodene i løpet. Når jeg kommer inn i en ny fase, skifter jeg fokus. Arbeidsoppgavene er enkle og konkrete: fokus på pust, stegfrekvens eller løpsøkonomi. Små, konkrete ting som holder meg i nuet.

Samtidig understreker han at det fysiske fundamentet må være på plass.

– Jeg må være i stand til å bevege meg i 285 kilometer. Har du et visst fysisk nivå, tror jeg mange kan holde det gående i 24 timer. Spørsmålet er hvor mange kilometer du klarer å tilbakelegge. Jo sterkere du er mentalt, jo lengre kan du komme.

En helt vanlig fyr

For folk utenfra kan nok 24-timersløp virke som galskap.

– Det er en nisjeidrett, så jeg skjønner at folk kan synes det virker sært. Men sett innenfra er det egentlig overraskende rasjonelt. Mange tror jeg må legge ned enorme treningsmengder. Det krever mye i perioder før viktige konkurranser, men selve den fysiske treningen tar faktisk ikke så mye tid. Jeg løper ikke ekstreme mengder eller veldig lange turer hver helg. Jeg er helt sikker på at det finnes folk som bruker mer tid på sine interesser – enten det er gaming, TV-serier eller golf.

Han avdramatiserer også selve idretten.

– I bunn og grunn er det verdens enkleste idrett – det er bare det at jeg tar det litt langt når jeg konkurrerer.

Han liker å se på seg selv som en helt vanlig fyr med jobb og familie.

– Jeg har egentlig ikke behov for å gjøre så mye ut av meg. Samtidig ligger det jo et ønske der om å gjøre noe litt spesielt. Jeg har alltid prøvd å få til det lille ekstra.

CV-en hans vitner om nettopp det. Han har bakgrunn fra toppidretten i dans, vært på landslaget og fungert som landslagstrener i elleve år sammen med samboer Aina Nygård som er tidligere verdensmester i dans.

I tillegg har han befalsutdanning fra Forsvaret, har tjenestegjort i Telemarkbataljonen og vært drillinstruktør i Gardemusikken. Han er utdannet sykepleier med spesialisering i kardiologi og har jobbet flere år ved Sykehuset Levanger. Senere utdannet han seg til flyger – og jobber i dag som kaptein i Norwegian.

Kontinuitet slår alt

Jo Inge Norum har aldri satt seg ned og formulert en «treningsfilosofi». Likevel er det liten tvil om at han har en tydelig retning.

– Jeg har stor tro på kvalitet fremfor kvantitet. Hver eneste økt skal ha en hensikt, så jeg måler ikke trening i kilometer og timer alene. Det handler om helhet, totalbelastning og livet utenfor løpingen. Alt påvirker totalen. En treningsplan til et 24-timersløp er ikke seks–sju langturer i uka. Det handler om ufattelig mye mer dersom prestasjon er målet. Kontinuitet trumfer enkeltøkter. Jeg trener aldri så hardt at jeg ikke kan gjennomføre neste økt. Man skal trene med overskudd, understreker han.

Løping er en vektbærende idrett, og regnestykket er velkjent: lavere kroppsvekt gir raskere kilometertider. I ultraløp kan slike marginer gi store utslag.

– Men jeg har bevisst frigjort meg fra den tankegangen. Jeg tror utfordringen i ultramiljøet heller er det motsatte: å få i seg nok energi. Før VM loggførte jeg alt jeg spiste – ikke for å gå ned i vekt, men for å sikre tilstrekkelig energiinntak. Jeg ble faktisk overrasket over hvor mye kroppen trengte i en hard treningsuke. Jeg har også trent med energiunderskudd. Det gir dårligere økter, dårligere restitusjon og betydelig høyere skaderisiko. Faktisk har jeg som løper aldri vært tyngre enn da jeg sto på startstreken i VM – nettopp for å være i energibalanse, kunne restituere godt og unngå skader, sier Norum.

Tre timer er nok

Selv om han konkurrerer i ultraløp, trener Norum mye etter klassiske prinsipper for maraton og annen løping.

– Terskeltrening er absolutt ikke bortkastet selv om man trener mot ultraløp. Jeg trener egentlig ganske tradisjonelt, der en normal uke består av tre hovedøkter: én kortintervall, én langintervall og én langtur. Selv om konkurransefarten i ultraløp er lav, ønsker jeg et størst mulig gap opp til terskel og VO2 maks. Jo større kapasitet jeg har over konkurransefart, desto mer å gå på, mener Jo Inge.

Han har et tydelig syn på langturer og mener man ikke trenger å løpe veldig langt – maks 2,5 til tre timer. Alt over det koster mer enn det gir.

– Jeg tror den største fysiologiske gevinsten er hentet ut innen tre timer. Lengre økter fører bare til unødvendig slitasje. Hvis jeg skal være klar til neste økt, stopper jeg etter maks tre timer. Da kan jeg heller løpe en ny langtur dagen etter. To solide økter gir mer enn én monsterøkt. Ellers er jeg glad i progressive langturer og synes kroppen responderer godt på det. Det handler om å gjøre kroppen vant til å prestere selv om den begynner å bli sliten, slik tilfellet er i konkurranser, forklarer han.

Kortintervallene kjøres ofte som 90 sekunders bakkeintervaller. Om vinteren går de på mølle med åtte prosent stigning: 12–15 drag med rundt to minutters pause. Han er ikke redd for lange pauser.

– Det er en grusom økt for en ultraløper, men jeg tror jeg har veldig godt av det. Det gir bedre skyv og spenst, samtidig som puls og pust presses høyt. Og så er det nesten mental trening – det er fryktelig tungt, sier han og smiler.

En typisk langintervalløkt kan være 5 x 8 minutter med ett minutts rolig jogg som pause.

På riktig side av grensen

Jo Inge Norum er ikke opptatt av å fylle Strava med flest mulig kilometer. De siste tre månedene før VM hadde han et relativt beskjedent snitt på rundt 100 løpskilometer i uka. Riktignok hadde han i tillegg litt spinning, ellipse og styrketrening.

– I enkelte uker kan jeg være oppe i 140–150 kilometer, men det er maks av hva kroppen min tåler og har nytte av. Over det blir kostnaden for stor. Mandag er som regel hviledag. Etter langtur i helga tror jeg kroppen har veldig godt av å starte uka med treningsfri, sier Norum.

Støtten hjemmefra er avgjørende. Samboeren Aina har selv vært aktiv idrettsutøver og flere ganger verdensmester i dans.

– Vi er begge utdannet sykepleiere, har topptrenerutdanning fra Olympiatoppen og har vært landslagstrenere i dans. Aina forstår hva prestasjon krever og er flink til å tilrettelegge. Det betyr enormt mye, sier Jo Inge.

Han er sjelden syk, men har hatt sin dose med skader: akillesplager, leggproblemer, delvis avrevet lyskemuskulatur og tretthetsbrudd i hoftepartiet.

– Det er vanskelig å holde seg helt på riktig side av knivseggen når man har ambisjoner. Det handler om å presse det så langt som mulig uten å bikke over. Selv etter å ha vært gjennom noen skader og lært signalene å kjenne, synes jeg fortsatt det er krevende. Lysten til å holde det gående er så sterk at den kan overskygge små tegn på at noe er i ferd med å gå galt. Derfor må du være tøff nok til å ta en dag – eller en uke – med alternativ trening hvis du er i tvil. På den annen side: Hvis man aldri har bikket over, har man kanskje heller ikke prøvd hardt nok, sier Norum.

Erfaringens fordel

Med bakgrunn som både sykepleier, flyger, danser og med erfaring fra Forsvaret har Jo Inge Norum en uvanlig allsidig verktøykasse å hente fra.

– Jeg tror jeg drar nytte av bakgrunnen min også som ultraløper. Fra Forsvaret har jeg tatt med meg disiplin og gjennomføringsevne, og som sykepleier har jeg lært å forstå kroppen – både fysiologi, anatomi og hvordan belastning virker over tid.

Den medisinske erfaringen har gjort ham tryggere som ultraløper.

– Ja, definitivt. Da jeg som sykepleier jobbet med døende pasienter, fikk jeg et helt annet perspektiv. Det vi holder på med i idretten, er på et helt annet nivå. Ting blir mye mindre dramatiske.

Dansebakgrunnen er han derimot usikker på om har noen overføringsverdi til løping. Det må i så fall være å ikke undervurdere de tekniske detaljene. Dans er ekstremt teknisk, og han er også bevisst på løpsøkonomi og teknikk.

– Klarer jeg å spare litt energi på hvert steg, blir summen betydelig over 24 timer. Jeg jobber faktisk med teknikk og tenker på det underveis i løp, sier Norum.

Hva er det som gjør at han fortsetter å løpe – år etter år – i stedet for å prøve noe nytt?

– Sånn livet er nå, er det enkelheten i løpingen som tiltrekker meg. Jeg har en stillesittende jobb og er avhengig av å bevege meg på fritiden. Løping kan jeg gjøre hvor som helst – hjemme eller på hotell. I prinsippet trenger jeg bare joggesko.

Likevel innrømmer han at han kunne gått «all-in» i noe annet hvis han hadde blitt skikkelig nysgjerrig på en annen idrett eller et prosjekt.

Nysgjerrig på 300

Overraskende nok står han uten klart definerte mål akkurat nå – og det er et bevisst valg.

– Jeg synes det er litt skummelt å sette seg mål. Setter jeg meg store mål for tidlig, har jeg lett for å bli overivrig og gå for fort fram. Likevel er det ting som frister. I 2027 arrangeres det nytt VM i 24-timersløp. Bare tre personer i verden har løpt over 300 kilometer på 24 timer. Jeg sier ikke at jeg skal gå for det, men må innrømme at jeg er nysgjerrig på det, sier Norum.

I september i år arrangeres det VM på 100 kilometer i Spania, men dit kreves kvalifisering.

– Akkurat nå er jeg et stykke unna treningsmessig. Men hvis kroppen responderer riktig de neste ukene og månedene, og jeg ser at det kan bli oppnåelig, kan jeg sette det som mål og gi det et ordentlig forsøk. Det må være prosessen som styrer farten.

Neste år fyller han 50. Hvor lenge kan han holde nivået?

– Så lenge kroppen fungerer og jeg trener smart. Det kommer dessuten en dag da alle ungene har flyttet ut, og kanskje blir det da mer tid til restitusjon og klok trening. Men hvis VM-løpet i fjor skulle vise seg å bli min beste prestasjon, er jeg egentlig helt happy med det. Jeg har aldri vært toppidrettsutøver. Jobb og familie har vært prioritert, sier han.

Han har imidlertid et håp om at han en dag kan stille på en startstrek og bare jogge gjennom og være fornøyd med det.

– Jeg beundrer dem som klarer det, men sånn fungerer ikke hodet mitt. Når jeg først står på startstreken, vil jeg være best mulig forberedt og hente ut mitt maksimale, forklarer han.

I tillegg til å håpe å kunne fortsette å trene selv i mange år, utelukker han heller ikke en framtidig rolle som trener eller mentor.

– Jeg har vært trener i dans i mange år, og etter 10–12 år med ultraløp har jeg opparbeidet meg en del erfaring som jeg gjerne deler. Allerede nå er jeg sparringspartner for et par utøvere, røper Jo Inge Norum.

-

Jo Inge Norum

Født: 16. desember 1977

Fra: Stjørdal

Sivilstatus: Samboer med Aina Nygård

Yrke: Pilot i Norwegian

Klubb: Hell Ultraløperklubb

Trener: Sin egen

Idrett: Ultraløp

Perser:

285,513 km på 24-timersløp (2025)

13.33.36 på 100 miles (2020)

6.53.46 på 100 km (2022)

88,435 km på 6-timers (2021)

2.41.04 på maraton (2022)

235.18,63 på 10 000 m (2018)

Utvalgte meritter:

Sølv VM 24-timers (2025)

Norsk og nordisk rekordholder 24-timers

Kåret til årets norske ultraløper 2025

Gull NM 24-timers (2021)

Sølv NM 100 km (2022)

-