Kan jeg trene med sykdom i kroppen?

En ganske lik versjon av denne artikkelen stod på trykk i Kondis nr. 7–2011

Når du har lest artikkelen er det mitt ønske at du skal ha en forståelse for hvorfor du ikke skal gjøre nettopp dette. Du skal kunne kjenne igjen de vanligste infeksjonssykdommene, og du skal få noen rettesnorer for hvordan du skal forholde deg etter et sykdomsforløp i forhold til trening.

Men først en liten påminnelse, det er vanlig å være syk hvert år. En gjennomsnittsnordmann har om lag fire luftveisinfeksjoner i året. Har du småbarn hjemme som går i barnehagen eller på barneskolen, kan du fint doble antallet infeksjoner per år. Det er en del av hverdagen som jeg mener at vi må tilpasse oss.

Det motsatte tilfellet synes jeg vi skal forbeholde våre landslagsutøvere og deres like. Dette er også en av grunnene til at jeg i denne artikkelen ikke vil liste opp tiltak for å holde deg frisk. I tillegg til vanlig håndhygiene kan de resterende tiltakene man eventuelt ønsker å iverksette leses (indirekte) ut av den løpende teksten.

Hvordan din fysiske prestasjon påvirkes av infeksjoner

Når du har en infeksjonssykdom med feber, får du økt aktivitet i stoffskiftet slik at du kan mobilisere ditt infeksjonsforsvar (for alle praktiske formål så er dette det samme som immunsystemet). Uten et fungerende forsvar vil ikke kroppen klare å lege seg selv.

I tillegg så medfører slik sykdom ofte redusert appetitt og naturlig nok redusert matinntak. Dette medfører at kroppen i stor utstrekning må hente energi fra egne depoter. Febersykdom medfører også at fettforbrenningsevnen svekkes, og kroppen vil derfor bryte ned muskelproteiner for å kunne omdanne dette til energigivende sukker i leveren. Rent praktisk så medfører dette en reduksjon i muskelkraften på 15 prosent (i gjennomsnitt) etter kun én ukes febersykdom. Og dette er i hovedsak som følge av rent fysiologiske prosesser og ikke fordi du ligger i sengen og prøver å bli frisk.

Verre er det med den aerobe utholdenheten som reduseres med hele 25 prosent, men her må den inaktive tiden i sengen ta en stor del av ansvaret. MEN som jeg snart skal vise, så betyr ikke dette at det skal trenes undersykdomsperioden for å bøte på det fysiske forfallet.

Et annet viktig moment er at under en pågående infeksjonssykdom med feber så er reaksjonshastigheten, koordinasjonsevnen, muskelkraften, muskelutholdenheten og den aerobe kapasiteten svekket. Med andre ord er det opplagt at enhver utholdenhetsutøver (og de fleste utøvere av fysisk aktivitet generelt) må forvente betydelig redusert prestasjon ved trening og konkurranser. Risikoen for å sette seg selv i unødige skadeutsatte situasjoner er heller ikke ubetydelig.

Fysisk aktivitets påvirkning på immunsystemet

Generelt er det kjent at fysisk aktivitet har en rekke positive helseeffekter, og jeg vil ikke gå inn på dette her. En av effektene er styrket infeksjonsforsvar. Men selv om intensiv utholdenhetstrening og konkurranser av minst én times varighet gir immunforsvaret et kraftig stimuli i starten, vil det etter økten følge noen timer med forbigående svekket immunforsvar. Denne reduserte evnen til å bekjempe virus og bakterier, og økte mottakeligheten for infeksjoner ser vi både hos (vel-)trente og utrente.

Hvor lenge immunforsvaret er svekket er dels individuelt betinget, dels avhengig av aktivitetens varighet og intensitet. Generelt varer svekkelsen fra noen timer og opp til et døgn, og enda lenger etter et maratonløp! Med andre ord så sier det seg selv at for korte perioder mellom harde økter er en helsemessig risikosport.

Medisinsk risiko ved å trene under en infeksjonssykdom

Det finnes ikke snev av vitenskapelig dokumentasjon som støtter den utbredte oppfatningen om at «du kan løpe det av deg». Har du først fått symptomer på en infeksjonssykdom, blir du ikke kvitt dem med en skikkelig treningsøkt. På den andre siden vil du derimot ha muligheten til å la infeksjonen ta en alvorlig vending, og komplikasjoner kan oppstå.

Altså, det er ikke videre lurt å trette ut immunforsvaret med en treningsøkt etter at infeksjonen har etablert seg. Dette vil heller forsterke infeksjonen. Det som startet som en bagatellmessig øvre luftveisinfeksjon kan spre seg til de nedre luftveiene og for eksempel gi en lungebetennelse, eller om du skulle være veldig uheldig, hjertemuskelbetennelse (se nedenfor). Dette gjelder også for infeksjonssykdommer uten feber! Trening under infeksjon kan også medføre seinfølger, selv om den ikke gir akutte komplikasjoner. Dette gjelder blant annet astma, lett irriterbare luftveier, kronisk tretthet og muskelplager.

I denne sammenhengen så kan det være verdt å nevne at antibiotikabehandling for infeksjonssykdommer i seg selv ikke er til hinder for fysisk aktivitet. Men forhåpentligvis er de direkte risikoene knyttet til trening under infeksjonssykdom argument gode nok til å legge inn noen dagers hvile.

Hjertemuskelbetennelse

Hjertemuskelbetennelse, med den medisinske betegnelsen myokarditt, er sannsynligvis både den mest diskuterte og mest fryktede infeksjonskomplikasjonen i forbindelse med trening og sykdom. Årsaken til dette er at selv om symptomene som oftest er diffuse, kan de en sjelden gang ende i plutselig død. Men de fleste blir helt friske og kan trene som ønskelig.

De fleste som får myokarditt, har enten en pågående eller har nylig hatt en luftveisinfeksjon når symptomene på myokarditt melder seg. Hos de fleste fører denne betennelsen i hjertet til vevsskade. Denne vevsskaden vil øke om hjertet utsettes for ekstra arbeidsbelastning, slik som nettopp trening er et eksempel på.

Hva er så disse diffuse tegnene på myokarditt? Merkbart redusert prestasjonsevne etter infeksjonssykdom, alt fra diffust ubehag i brystet til skarp smerte over hjertet, en smerte som følger pusterytmen. Plutselig svimmelhet, uforklarlig åndenød, tretthet er vanlige symptomer, mens uregelmessig hjerterytme, hjerteklapp (enkelte ekstraslag etter anstrengelse er normalt!), svimmelhet og besvimelse ved anstrengelse ofte er alvorlige tegn. Hos noen er dessverre første symptom hjertestans.

For de som husker serien med dødsfall blant svenske orienteringsløpere på 80- og 90-tallet, så var det denne tilstanden som rammet dem.

Jeg skriver ikke dette for å komme med skremsler. I de aller fleste tilfellene hvor man trener med sykdom så går det bra og man slipper unna komplikasjoner. Men det hender at man ikke slipper unna, og da kan det hende at disse komplikasjonene ikke gir symptomer før det er for sent, altfor sent.

Derfor bør alle etterleve den enkle regelen om ikke å drive med fysisk trening under pågående infeksjonssykdom. Dette kan selvfølgelig gi uforholdsmessig lange treningsavbrekk og forringelse av treningsgrunnlaget, men det er det utvilsomt verdt.

De vanligste infeksjonssykdommene

I Norge og Norden skyldes de fleste infeksjonssykdommer virus eller bakterier. Luftveisinfeksjoner er de klart hyppigste og er hva jeg vil omtale i det følgende. De aller første infeksjonssymptomene er ofte plager som irritasjon i halsen, rennende nese og litt slapphet. I starten kan det være vanskelig å si om det er en alvorlig infeksjon på gang, men en tommelfingerregel er å avvente tilstanden i 1-3 dager om den ikke oppfattes som for alvorlig. Dette fordi en del tilstander går over av seg selv (for eksempel de aller fleste akutte ørebetennelser), og fordi en da lettere kan avgjøre om det er hensiktsmessig å oppsøke lege eller ikke.

Antibiotika hjelper på bakterier og ikke på virus, og det er derfor meningsløst å behandle noe som sannsynligvis er viralt betinget med antibiotika. I verste fall kan du i enkelte tilfeller faktisk bli verre. Penicillin er en type antibiotika, og den behandlingen som oftest er aktuell ved luftveisinfeksjoner i Norge.

Antibiotikakurer skal ALLTID tas slik de er forskrevet og ikke etter eget forgodtbefinnende eller så lenge du har symptomer. Grunnen til det er flere, men for deg personlig er det én kortsiktig grunn: dette er den eneste måten å kunne forhindre en gjenoppblomstring av sykdommen fordi du faktisk ikke var ferdigbehandlet i første omgang. Dermed oppnår du et forlenget sykdomsforløp fordi du skulle ta en snarvei (dette er ikke moralisering, men vitenskapelig dokumentert). Virusinfeksjoner er som oftest ukompliserte og selvlegende, men innimellom kan det komme en superinfeksjon (oftest er dette når du får en bakteriell infeksjon på toppen av en virusinfeksjon) som skaper komplikasjoner slik som bihulebetennelse, ørebetennelse eller til og med lungebetennelse om du er uheldig.

Noen generelle retningslinjer

Har du vært syk over lengre tid eller hatt kyssesyken bør du kontakte en kompetent lege med interesse for fysisk aktivitet/trening/idrettsmedisin for å lage et program som forsvarlig tar deg tilbake til full trening uten restriksjoner. I de fleste tilfellene (gjelder i hovedsak ikke kyssesyken, bronkitt og lungebetennelse) hvor en luftveisinfeksjon har gitt feber kan gradvis gjenopptrening begynne ett døgn etter at feberen ga seg. Men husk å lytte til kroppens signaler, den sier nesten alltid ifra om det er noe galt.

Om du våkner opp en dag og kun har symptomer over nakken (rennende nese, sår hals) kan du jogge eller sykle rolig i 10 minutter. Om symptomene forverres skal du stoppe trening inntil symptomene forbedres (deretter prøver du samme prosedyre igjen). Om symptomene ikke blir verre kan du fortsette økten med 50 prosent intensitet. Deretter er det gradvis tilbakegang til full trening (minimum 3 dager før du er klar for full intensitet).

Sitter symptomene nedenfor halsen (feber, mage/tarm, tretthet, muskel-/leddsmerter) er det ikke aktuelt å trene før symptomene er borte.

Om artikkelforfatteren

Lars-Petter Granan (f. 1977) lege og forsker ved Oslo Universitetssykehus med idrettsmedisin som en av hovedinteressene. Lars-Petter har vært en ivrig svømmer, men trive best med løpesko på beina i skogen. (Foto: Runar Gilberg)