Knut Knudsen skrev norsk sykkelhistorie

Knut Knudsen

Født: 12. oktober 1950

Yrke: Sykkelrytter

Idrett: Bane- og landeveissykling

Klubber: IL Sverre, Jollj Ceramica (1974-77), Bianchi (1978-81)

Norgesmesterskap (junior)

2 seire på bane (1966 og 1967)

1 seier på fellesstart landevei (1967)

Nordisk juniormester i landeveissykling (1968)

Norgesmesterskap (senior)

7 seire i banesykling

2 seire i temporitt landevei

2 seire i fellesstart landevei

Nordisk mester i landeveisritt (1972)

Internasjonale mesterskap

Sommer-OL 1972 (München) – gull på 4000 m forfølgelsesritt

VM i banesykling 1973 (San Sebastian) – gull på 4000 m forfølgelsesritt

VM i banesykling 1975 (Rocourt) – sølv 5000 m forfølgelsesritt

VM i banesykling 1976 (Monteroni di Lecce) – bronse 5000 m forfølgelsesritt

VM i banesykling 1977 (Amsterdam) – sølv 5000 m forfølgelsesritt

Meritter som proffsyklist (1974-1981)

6 etappeseire i Giro d’Italia og til sammen 49 seire i profesjonelle ritt

Han bar den rosa ledertrøya i Giro d’Italia to ganger (i 1975 og 1981) og var den første norske som bar den grønne poengtrøya i Tour de France

Utmerkelser

Kongepokal 1972 og 1973

Fearnleys olympiske ærespris 1972

Morgenbladets gullmedalje 1972

Olavsstatuetten 1972

Sportsjournalistenes statuett 1972 og 1973

Norges Cykleforbunds gullplakett 1973

Kåret til Nordens beste idrettsutøver 1973

Kåret til verdens beste temporytter tre år på rad (1979-1981) av to store sportsmagasiner

Verv

Visepresident i Norges Cykleforbund 1991-93

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 7-2025

Knudsen tok til sammen fem medaljer i internasjonale mesterskap før han ble proffsyklist og innkasserte 49 seire i profesjonelle ritt.

Virak og gullfest

Gullmedaljen på 4000 m forfølgelsesritt i OL vakte oppsikt både nasjonalt og internasjonalt. Det stod ikke opprinnelig på planen at Knut skulle sykle baneløp i München. Han var satt opp på lagtempo der det var vurdert som størst sjanse for et godt resultat. Treneren hadde riktignok spurt om han også kunne tenke seg å sykle baneløp, så banesykkelen ble med for sikkerhets skyld.

Det ble fjerdeplass på Norge i lagtempo, og Knut fikk i tillegg muligheten til å konkurrere i banerittet. Regjerende verdensmester på distansen var sveitseren Xavier Kurmann, og at Knut Knudsen skulle vinne, var uventet. Sjur Averholm rapporterte fra løpet i Moss Dagblad 2. september 1972:

«Korkene spratt, champagnen fløt og det alt lenge før Knut Knudsen hadde passert mål. Nordmenn, utlendinger, ja til og med sveitserne som forsøkte å heie fram sin mann de første rundene, hadde kapitulert. Knudsen fra Levanger og Norge var så desidert best.»

En NTB-melding publisert samme dag i samme avis utdyper videre:

«Utenlandske ledere flokket seg rundt sykkelpresident Odd Pedersen etter Knut Knudsens sensasjonelle gullmedalje på 4000 meter forfølgelsesritt på velodromen sent fredags kveld.

De ville vite hvem Knut Knudsen egentlig var. For dem var nordmannens sykling en virkelig knallbombe. De som var aller best underrettet kunne huske at en som het Knut Knudsen stilte opp i Mexicolekene for fire år siden, men lenger strakk da heller ikke kjennskapen til nordmannen seg.

Da de fikk vite at han ikke hadde sittet på en banesykkel på to år, når man da ser bort fra den lille treningen han har hatt anledning til her i München, ristet de bare oppgitt på hodet. Enda mer forbauset ble de da de fikk høre at han hadde vært med i det beinharde lagtemporittet over 100 kilometer tirsdag. Odd Pedersen fortalte villig vekk, og da han nevnte at Norges sykkelforbund har et årsbudsjett på 250 000 kroner, stirret hans utenlandske kolleger bare vantro på ham. I internasjonale sykkelkretser er et slikt beløp nærmest for vekslepenger å regne. Men da formannen i Norges Cyckleforbund opplyste at Norge ikke engang har noen velodrom, nektet de å tro på ham.»

Hva tenkte du?

Reporter Averholm vil gjerne vite hva Knudsen tenkte da han skjønte at han kunne vinne?

«Merkelig at du skulle spørre om det, sier Knut, men faktum er at jeg satt på sykkelen og tenkte tilbake på et ritt jeg var med i hjemme i Levanger. Da var jeg fem år, og det gikk unna på trehjulssykkel. Jeg vant, og jeg husker til dags dato at jeg ble løftet i været og at folk jublet. Akkurat det satt jeg og tenkte på gjennom den siste tusenmeteren.»

Terrorangrepet

Knut Knudsen var ferdig med gullrittet sitt da åtte medlemmer fra organisasjonen Black September tre dager senere brøt seg inn i deltakerlandsbyen og tok elleve israelske gisler, hvorav to som satte seg til motverge, ble drept umiddelbart.

Gisseldramaet pågikk i 18 timer og endte tragisk med at alle gislene, fem terrorister og en tysk politimann mistet livet under en mislykket redningsaksjon på den militære flyplassen Fürstenfeldbruck idet terroristene forsøkte å ta seg ut av landet med de gjenlevende gislene.

40 år senere sier Knut Knudsen til Arve Lote i NRK at han selvsagt har tenkt mye på det som skjedde. «Min egen gullmedalje kom i skyggen av det som skjedde etterpå. Jeg er glad jeg tok den medaljen før massakren. Men jeg støtter avgjørelsen om at lekene skulle fortsette – det var viktig å vise at terrorister ikke skulle klare å ødelegge dem», sier han videre.

Også i dag fastholder Knudsen at dette var en riktig avgjørelse.

– Angrepet var en tøff opplevelse for oss, men vi hadde ledere som var tydelige og som vi hadde gode samtaler med. Det var idrettsutøverne som skulle vinne, ikke terroristene.

Tren dobbelt så mye!

De utenlandske reporterne kunne ikke forstå hvordan Knut Knudsen kunne bli så god med relativt liten oppbakking. Det var vel ikke nok med fysisk styrke, talent og vilje?

Knudsen mener selv at det var mye som lå til rette for at han skulle lykkes. Levanger hadde et godt sykkelmiljø med klubben Sverre og mange gode syklister. Det ble arrangert mange sykkelløp der. Sykkelbane fantes også, riktig nok en jordbane som sykkelklubben hadde bygget.

– Jeg hadde en far som var syklist. Han var faktisk norsk juniormester på landeveissykkel i 1937 der han stilte for Arbeidernes Idrettsforbund. Jeg hadde også en bror som drev med sykling i en periode.

– Ellers var jeg så heldig at jeg møtte Stein Johnson under OL i Mexico i 1968 der han var trener for den norske kajakkfireren som vant gull. Johnson hadde nye ideer om trening og sa til meg at jeg kunne ta gull i neste OL dersom jeg trente dobbelt så mye som de andre. Det virket ikke helt realistisk på meg med full jobb på Ellingsens mekaniske verksted i Verdal. «Du må be om å få fri til å trene», sa Johnson. Det gjorde jeg og fikk fri i en og en halv time på formiddagen til trening. Johnson hadde også andre treningsprinsipper, ikke bare skulle vi trene mer, men også mer effektivt, ikke bare sitte på sykkelsetet og tråkke, men legge inn intervaller. Med Johnsons opplegg økte treningstiden fra 16-17 timer i uka til over 25 timer, og den ble i tillegg mer intensiv.

Knudsen kan ikke få rost Stein Johnson nok som trener. Han var en «hobbypsykolog» som oppmuntret og innga tillit. «Dette er ikke vanskelig», Knut, sa han om det å øke treningsmengden. «Dette tar du Knut, lykke til», var oppmuntringen før start på velodromen i München.

Knudsen vil også trekke fram støtten fra Ellingsens mekaniske verksted der han jobbet som industrimekaniker i en femårsperiode.

– Det var en god arbeidsplass. Jeg jobbet der fortsatt da verkstedet ble en Aker-bedrift, og i et års tid etter at jeg hadde vunnet gull i OL.

Profesjonell 1974 - 1981

I 1974 har Knudsen både OL-gull og VM-gull på 4000 m forfølgelsesritt, men nå flytter han til Italia, og han tegner proffkontrakt med Jollj Ceramica. Det første året er hardt arbeid og dårlig lønn. Han var vannbærer for laget og tjente 80 000 i norske kroner. Etter hvert avanserer han til pusher (hjelperytter).

– Det var mye som var annerledes. Jeg var vant til å trene intervaller; det gjorde de ikke her. Jeg fortsatte imidlertid med det og tror det ga meg en fordel, sier han.

– Jeg husker godt det første løpet jeg vant. Det var på 17. mai 1975 da jeg vant 1. etappe av Giro d’Italia, og dagen etter kunne jeg ta på meg den rosa ledertrøya.

1976 ble Knudsen kjøpt opp av Team Bianchi, og han var kaptein på laget fra 1979 til han la opp i 1981. I boka «Mat, vin og en dæsj sykkelolje» (2002) skrevet sammen med Gino Valente, forteller han at det var ikke bare lett å være kaptein.

«Jeg husker godt min første tid som kaptein på laget. Det var tøffe tider. Tøft fordi de andre ikke hadde den respekt for meg som en kaptein må ha. Det nyttet ikke å kjefte for å sette seg i respekt.»

Knudsen utdyper dette med at lagkameratene reagerte på treningsmetoden hans med intervaller, og at det var først etter at resultatene ble bedre at han fikk de andre med seg.

Kultursjokket

Knudsens forteller også om sitt første møte med Italias mat- og vinkultur i ovennevnte bok. Han syntes frokosten som bestod av rundstykker med ost og marmelade samt en kopp caffe con latte ikke var til å bli mett av. Den første middagen på pensjonatet startet bra med pasta og kjøttsaus. Hovedretten var kjøtt og polenta. Han så seg rundt etter rød saus for i Trøndelag var polentapudding en dessert. Vinkaraffelen var heller ikke vanlig å se på middagsbordene i Innherred på begynnelsen av 70-tallet.

Dette endret seg etter hvert og det langvarige samarbeidet med stjernekokken Gino Valente dreide seg både om sykkelsport, mat og vin. I en periode samarbeidet de om import og salg av italienske matprodukter til Norge. De drev også utleiestedet Casa Etronica sammen med flere i Vasanello som ligger en times kjøring fra Roma. Stedet drives nå av norske sykkelentusiaster med sans for det gode liv.

Tilværelsen som pensjonist

Knut Knudsen tilbringer sommeren i Italia og vinteren i Norge. Om vinteren er det rått og kaldt i Vasanello, men i Norge frister skiløypene. Slik får han med seg det beste fra begge land.