Løpingen gir Line Viola Hvammen overskudd i en hverdag med smerter

Saken har også stått på trykk i Kondis nr 5/2025

Det skjedde tilbake i 2019. Line trodde ikke det kunne bli verre da hun i tillegg til bronkitt pådro seg en urinveisinfeksjon. Antibiotikakuren hun fikk foreskrevet, ga henne imidlertid en sær bivirkning, som hun kaller det.

Hun fikk alvorlig refluks med oppkast og måtte opereres for å klare å holde på maten.

Samtidig som Line slet med magen, begynte mannen Christoffer å løpe. Han var på den tida det han kaller erotisk lubben, og fant ut at han ville gjøre noe med det.

Line derimot hatet løping. Ifølge en venninne fra barselgruppa i Elverum var Line så imot fysisk aktivitet at hun ikke en gang ville gå tur med vogna. Den gangen tok hun livet med ro og brukte heller tida på sofaen eller på å lage spennende mat. Hun elsket å lage mat med gode råvarer og nyte den i ettertid.

I dag er hun fortsatt glad i å kokkelere på kjøkkenet. Midt på bordet står ei elggryte laget fra bunnen av med både brunost, tyttebær og Crème Fraîche i sausen. Ved siden av serverer hun hjemmelaget mandelpotetmos med selleri, og al dente-kokte gulrøtter og blomkål.

Vi forsyner oss med hver vår porsjon. For Line er dette dagens første måltid, mens det er det tredje jeg inntar. Klokka er tre på ettermiddagen. Om tre timer skal vi på intervalltrening med Kondistreninga Elverum i skogene rundt Østerdalsbyen, og Line skal være ansvarlig for treningen denne dagen.

Måtte gjøre noe

Dagene på sofaen gjorde ikke bra.

– Jeg kjente hvordan kroppen ble mer og mer svekket. Det var som om musklene løsnet fra kroppen. Det var null styrke i dem. Jeg klarte knapt å reise meg, sier Line når hun tenker tilbake på denne tida.

En dag bestemmer hun seg for å gjøre noe med det. Hun skal begynne å gå.

– Jeg merket jeg ble bedre og bedre. Etter hvert begynte jeg å løpe i smug. Jeg ville gjerne løpe sammen med Christoffer, men ønsket å trene meg opp først, sier Line, som også merket at treningen tok oppmerksomheten bort fra smertene, og at det var godt å få noe annet å tenke på.

Treningen var bra for henne, men hun ble ikke frisk. Ikke ble hun beskyttet mot framtidige uhell heller. Mindre enn ett år etter mageoperasjonen måtte hun igjen opereres da hun i iveren under OL-finalen i håndball, hoppet av glede og entusiasme, og pådro seg tarmslyng i landingen.

– Jeg knakk til idet jeg landet og klarte ikke å rette meg ut igjen. Magesmertene var kraftige, og Paracet hjalp ikke. Da bar det rett til sykehuset hvor de konstaterte at det var tarmslyng, og at det endatil var begynt å lekke fra tarmen. Jeg ble hasteoperert, og de måtte åpne opp helt, sier hun.

Det ga seg ikke der. Neste dag måtte hun reopereres på grunn av en blødning.

Ikke nok med det …

Et år seinere begynte noen gallesteiner å røre på seg. De blokkerte utgangen på galleblæra, og nok en gang måtte Line inn og operere i mageregionen. Denne gangen for å fjerne galleblæra.

Til tross for motgangen fortsatte Line å løpe. Fra å være helt anti var hun nå frelst med de bivirkningene det medførte. Når legen formanet ro, tolket Line det som litt færre kilometer i uka, og da hun var innlagt for å få intravenøs antibiotika etter en blodforgiftning, og legen ga henne permisjon med beskjed om å ta det med ro og sørge for å holde pulsen under 90, dro Line på treningssenteret og løp på mølla. Det kjentes så godt etter flere dager uten trening.

Etter en stund oppdaget hun at sykepleieren hennes på sykehuset løp på ei mølle noen plasser lenger bort. Line håpte hun ikke ble oppdaget.

På mølla til sykepleieren steg harmen. Hun så en av sine pasienter legge inn en treningsøkt som var altfor intensiv. Hun ville gjerne ta styringen, gå bort til jenta og be henne ta seg sammen. Sykepleieren kjente konsekvensene ved treningen. De kunne bli livstruende. Hjertet kunne bli skadd. Samtidig var det dette med taushetsplikten. Hun kunne ikke si noe uten å bryte den.

Line ble lettet over å ikke bli tilsnakket. Hun ville bare løpe og løpe. Da gikk hun inn i en boble, og alt utenfor ble uvesentlig. Problemet med helsevesenet fikk hun ta seinere.

Fikk tilsnakk

Line legger ikke skjul på at hun fikk tilsnakk da hun kom tilbake til sykehuset neste dag.

– Jeg fikk klar beskjed om farene ved å trene når jeg skulle ta det med ro. Jeg ble sendt direkte opp på EKG, men alt sto bra til med hjertet, sier Line.

– Hva lærte du av det?

– At hjertet tålte det, ler Line.

Nye operasjoner

Operasjonen hun tok i 2019 som skulle få orden på refluksen, virket ikke som forventet. Line slet fortsatt med å klare å ta til seg nok næring, og i 2021 fikk hun operert inn en peg i magen for å se om hun kunne tåle sondemat.

Da hadde hun mistet halve kroppsvekta si. Line var før antibiotikakuren 98 kilo, og i 2021 var hun nede i 48.

– Jeg hadde pegen fram til 2024. Da ble den fjernet. I 2021 fjernet de også store deler av tykktarmen på grunn av utposinger og betennelser, og i desember 2023 fikk jeg stomi på grunn av kronisk diare og magesmerter, sier Line som synes det er lettvint med stomi. Da slipper hun å gå på toalettet under løp.

– Under lange løp kan jeg kneppe av posen og sette på en ny underveis, forklarer hun.

Løper 70-100 km i uka

I dag løper Line mellom 70 og 100 kilometer i uka, og hun har mål om å løpe Romerriksåsen på langs og 6-timers på Hamar løpsfestival. I tillegg håper hun å få testet tida si på en ren maratondistanse i år.

Line trener hver dag. Minst én gang om dagen, og noen ganger to. Løping står på programmet hver dag. Bortsett fra treningene på onsdag og torsdag da det er intervaller med Kondistreninga Elverum, er alle øktene rolige. I tillegg legger hun inn skadeforebyggende styrketrening to ganger i uka og klatring med topptau to ganger i uka.

Lite sportsskader

Line har hatt få løperelaterte skader. Det eneste hun kommer på er et tretthetsbrudd i det ene lårbeinet samtidig med en ruptur i muskelen.

Det var i fjor. Den gangen fikk hun åtte ukers løpeforbud. Line klarte å holde seg i to.

– Jeg var påmeldt Hell løpsfestival i midten av juni og Romerriksåsen på langs siste helga i juni, men kunne ikke stille til start. Romerriksåsen ble utsatt til i år, mens Hell løpsfestival ble byttet til Backyard Muruvik i september. Det mente jeg burde gå bra. Det ville det nok gjort dersom jeg hadde klart å avstå fra å løpe og gitt bruddet tid til å gro, men det klarte jeg ikke. Det ble noe løping innimellom, og i juli løp jeg Risberget Rundt og Trysilmila i midten av august, sier Line som stilte til start i Backyard Muruvik, men måtte avslutte etter sju runder.

Et par måneder seinere stilte hun til start på Hamar Backyard 12-timers. Der løp hun 10 runder.

– Det var nyrene som tok meg. Jeg sliter med å få i meg nok næring og væske underveis. Det endte med betennelse i nyrene og muskulaturen på brystet. Jeg lå et døgn på sykehuset etter løpet. Her fikk jeg intravenøs væske. I tillegg ble hjertet overvåket, sier hun.

Høy smerteterskel

Mange år med smerter har gitt Line en høy smerteterskel. Det var kiropraktoren som sendte henne til MR og fikk avdekket tretthetsbrudd grad to. Line trodde ikke det var så ille. Hun er vant til å ha vondt.

Line starter dagen med tabletter og 45 minutter på sofaen. Deretter gjør hun sine daglige gjøremål og prøver å få lagt inn en løpetur før klokka tolv.

Selv mener hun at medisinene ikke hjelper.

– Det er kun Oxynorm som hjelper. Det er et morfinpreparat som jeg tar når det blir for ille. Ja, om jeg klarer å komme meg til medisinskapet, sier hun.

Noen ganger blir faktisk smertene så kraftige at hun blir liggende i kramper ute av stand til å varsle omgivelsene.

– For et par uker siden fikk jeg smertekramper om natta. Selv om jeg lå i samme seng som Christoffer, klarte jeg ikke å gi han beskjed om hvor ille det var. Da ble jeg bekymret, sier hun.

Hun skal nå til utredning på Diakonhjemmet sykehus i Oslo hvor de har stor tro på at de kan hjelpe henne.

– Legen var positiv, men jeg tør ikke ha for store forhåpninger, sier Line som har prøvd mye uten at det har hjulpet. Likevel er det noe som gjør at hun øyner et håp.

– På Elverum sykehus har de sagt at det ikke er noe mer de kan gjøre for meg, mens på Diakonhjemmet var det en lege som mente han kunne hjelpe. Han hadde trua og ville at jeg skulle komme inn på hans vakt, sier hun.

Mens hun venter, løper hun. Treningsregimet hun legger opp til er ekstremt.

– Jeg anbefaler ingen å følge mitt treningsprogram. Det er bra for psyken min, men tøft for kroppen. Med andre ord; ikke gjør som jeg gjør, men gjør som jeg sier, sier jenta som mener det er viktig å være aktiv. Iallfall til en viss grad.

– Litt aktivitet er bedre enn ingenting, og omtrent alle kan klare litt uansett hvor syke eller slitne de er, sier hun.

Litt mer om Line Viola Hvammen

Alder: 41 år

Yrke: Barne- og ungdomsarbeider

Sivilstatus: Gift med Christoffer Hvammen, to barn

Bosted: Elverum

Aktuell fordi: Trener med stomi

Frivillig arbeid: Trener på Kondistreninga Elverum

Meritter: Bronse i kretsmesterskapet innen sprangridning ponny

Perser: 52.08 på 10 km og 1.50.20 på halvmaraton

Typisk treningsuke for Line Viola Hvammen

Mandag: 10-12 km rolig

Tirsdag: 10 km rolig + styrketrening + klatring

Onsdag: Intervalløkt som inneholder 20 minutter med intervaller sammen med Kondistreninga Elverum

Torsdag: Intervalløkt som inneholder 30 minutter med intervaller sammen med Kondistreninga Elverum

Fredag: 5-10 km rolig + styrketrening

Lørdag: 10-15 km rolig

Søndag: 18-30 km langtur

I helgen blir det i tillegg en klatreøkt en av dagene om hun får tid til det. Line har høydeskrekk. Derfor klatrer hun.