Maraton – læringen om livet
Kondis ble startet i 1962 under navnet Den Norske Maratonklubb med undertittel «For idrett og vennskap i de(t) lange løp». Noe av bakgrunnen var å få arrangert flere lange løp i tillegg til NM maraton. Det kan vi trygt si at det har blitt.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening. Den har også stått på trykk i Kondis nr. 7-2025.
Slik jeg ser det, har Kondis bidratt til å få fram mange lange løp utenfor bane – og ikke bare maratonløp. Interessen for det å løpe langt har uansett blitt veldig stor, særlig de siste årene.
Og så vidt jeg vet, ble det satt rekord på antall fullførende på maraton i årets Oslo Maraton. Interessen for å løpe maraton i utlandet har tatt enda mer av og særlig da i de såkalte World Marathon Majors. Bare til lotteriet til London Marathon 2026 var det over 1 million søkende!
Trendy
Det er ganske ekstreme tall. Jeg er litt usikker på hvorfor det har blitt sånn, men det er kombinasjon av flere ting, tenker jeg. Løping er jo blitt trendy, og maraton har blitt den ultimate distansen som alle før eller senere skal løpe. Nå finnes det også mange enda lengre løp, men maraton er noe eget, tror jeg. Det å løpe maraton er aldri lett, enten du bare vil fullføre eller løpe så fort du kan på tid. Jeg har selv løpt ganske mange – og forsøkt på det å komme i mål under 3 timer. I skrivende stund er jeg fortsatt på den «gale» siden av 3 timer – uten at det betyr veldig mye lenger. Alder gjør nok at det timeglasset er i ferd med å renne ut.
Annonse
I den sammenhengen mener jeg at dersom du løper maraton og fullfører, så er det en prestasjon uansett hvilken tid du får. Jeg tenker vel også at det har blitt litt hysteri rundt det å løpe «fort», særlig nå som det er veldig mange såkalte supersko tilgjengelige for oss vanlige løpere/mosjonister. Supersko har dessverre ikke hjulpet meg veldig, men jeg kan greit skryte av at jeg har ganske mange modeller av denne type sko hjemme.
Alt skal klaffe
Jeg satt hjemme og så på Chicago Marathon forrige søndag, selvsagt etter å ha løpt en tur selv. Det er noe med å sitte godt i sofaen å se løpere «in action». Maraton har jo også utviklet seg slik at det å løpe fort har blitt en ganske så avansert øvelse, som krever mye. Ingrediensene er mange, og alt skal klaffe samtidig. For i det hele tatt å vinne og ikke minst prøve å løpe under 2 timer, så må det løpes med stor risiko. Du må til og med ha litt mot.
Mye av dette gjelder jo for oss mosjonister også – at alt skal klaffe. Og vi skal jo også leve vanlige liv ved siden av all treningen som må til. I den konteksten synes jeg det er litt godt å se at selv de beste går på noen smeller. Og der ligger fascinasjonen min ved det å løpe maraton: Distansen er gitt, det gjelder bare å prøve å løpe 42,2 km så fort du kan.
Vinneren forrige søndag gikk på en liten mine på de siste 8-10 kilometerne – fordi han nok løp på limiten ganske lenge. Men det gjelder jo aldri å gi opp, for en dag kan det gå hele veien inn. Det gjelder like mye for deg og meg. Jeg synes faktisk maraton er slitsomt og har vel egentlig aldri løst den gåten der. Men jeg skal løpe maraton i 2026 også.
Annonse
Kanskje skal du også det? Husk da klisjeen om at det å gjennomføre en maraton, i aller høyeste grad kan sammenlignes med hvordan livet er: litt opp – og litt ned …
Tim Bennett
President i Kondis
