Marte (38) seiret i Sentrumsløpet etter tøff rehabilitering

- Målet var å gjennomføre ved å holde jevn fart uten pauser, og det er jeg veldig stolt av at jeg fikk til, forteller 38 åringen fra Oslo etter å ha gjennomført på 1.05. Veien fram til målstreken på Karl Johan har nemlig ikke vært enkel, men Marte brukte det hun hadde lært på veien, nemlig å finne sitt tempo og gjennomføre på sin måte. Den tøffe veien hun beskriver er en kreftrehabilitering hun nylig har vært gjennom.

Følelsesladet

Selv om tobarnsmoren kunne slippe følelsene løs og juble i Spikersuppa lørdag ettermiddag, var det både fysiske og mentale utfordringer underveis.

- Jeg observerte at det var andre der som imponerte mer enn meg. Jeg løp blant annet forbi en mann med et skilt der det stod «kona løper fra kreften». Da knakk jeg nesten sammen i tårer. Det var utenfor Slottet, så det hadde vært litt pinlig om jeg ikke hadde kommet meg lenger enn dit. Det må jeg si er mer imponerende, innleder hun både rørende og galgenhumoristisk.

En spent Marte før start på Sentrumsløpet. (Foto: Privat)

Grusom løpserfaring

Imponerende og rørende er utvilsomt også hennes egen historie.

- Jeg vokste som mange opp med å spille fotball og håndball. Min styrke på fotballbanen var nok at jeg løp fra alle de andre, mer enn at jeg var god teknisk. Mens jeg studerte i London begynte jeg å løpe, og jeg meldte meg på et halvmaraton uten å egentlig ha noe som helst kunnskap om hvordan man trente til det, ei heller hva jeg gikk til, trekker hun fram når vi spør om idrettsbakgrunn.

- Men motivasjonen for trening økte når jeg hadde et mål og noe å trene til. Jeg prøvde meg deretter på Birken, både det og halvmaraton var ganske grusomt. Men det gav enorm mestringsfølelse å klare å gjennomføre, erindrer konsulenten som til daglig er å finne ved avdeling for Virksomhetsstyring på Fagskolen Kristiania.

Tøff diagnose

- Så skjedde jo det som ikke skulle skje - og den biten som det er veldig vanskelig å snakke om. Bare 10 måneder etter at jeg hadde reist hjem fra sykehuset med en nyfødt baby, var jeg tilbake og skulle behandles for brystkreft. Det var en tøff diagnose, og jeg endte på halvannet år med behandling med både cellegift, operasjon, stråling og immunterapi. Behandlingen var tidvis så tøff at jeg klarte ikke å være i fysisk aktivitet før nærmere ett år etter diagnosen. Da hadde jeg begynt på en mildere behandling, forklarer hun åpnet om den tøffe tiden.

- Jeg hadde to ting jeg fokuserte på mens jeg var syk. Den første, og viktigste, var at jeg skulle følge opp begge barna der jeg klarte det. Det andre var at når jeg kom meg igjennom dette, så ville jeg også klare å legge det bak meg. Jeg startet derfor hos psykolog på kreftrehabiliteringen på Aker Sykehus og det var psykologen som henviste meg til fysioterapeut, forteller hun åpent.

- Det var viktig for meg å føle på mestring over egen kropp. Gjennom to svangerskap og kreftbehandlingen hadde det vært nesten fem år siden jeg følte at jeg bestemte over min egen kropp, reflekterer hun.

- Mitt eneste forhold til trening var å gjennomføre det jeg hadde satt meg som mål, uansett hvor vondt det gjorde. Det bød egentlig bare på problemer siden behandlingen ga ekstra belastning på hjertet, og kroppen lenge hadde jobbet beinhardt med å fikse andre problemer, forklarer hun.

Intensitetsstyrt trening

Marte gir all ære for den fysiske formen hun nå er i til fysioterapeuten sin som så løsningen veldig raskt. Hun satte opp et treningsopplegg der hun kunne både gå og løpe intervaller på tredemølle så lenge pulsen holdt seg innenfor en gitt sone og mølla stod vinklet oppover.

- I starten klarte jeg ikke mer enn å gå, og ved siden av dette jobbet jeg smått med styrke, erindrer hun. Med det som utgangspunkt jobbet hun sammen med fysioterapeuten med delmål i form av fysiske tester.

- Dette var plutselig lett å forholde seg til. Jeg skulle ikke kjenne etter selv når jeg ble sliten. Jeg skulle se på pulsen og hadde hele tiden noe å jobbe mot. Etter hvert som vi gjorde fysiske tester, lot fysioterapeuten meg pushe det bittelitt lenger basert på hva testene viste at kroppen tålte.

Plutselig, dog en god stund etter siste immunterapi/cellegift, så kunne hun løpe litt. Og deretter enda litt til - og siste lørdag løp Marte gode 10 km.

Marte Gram-Johannessen (midt i bildet) i fint driv over Rådhusplassen etter 7 km. (Foto: Anne Paulssen)

Profesjonell hjelp

Marte understreker at det er viktig å huske at sykdommen jeg har hatt treffer veldig forskjellig hos alle.

- Jeg var heldig å tåle behandlingen relativt godt som gjorde at jeg klarte å være i litt aktivitet underveis og kom meg relativt raskt på beina etter siste cellegiftkur. Det var slett ikke fordi jeg var i knallform da jeg ble syk. Jeg hadde jo knapt sovet på 4 år, og det nærmeste jeg kom fysisk aktivitet var å løpe etter barna, erindrer hun nå snart ett år siden siste av hele 29 cellegiftkurer.

- Jeg tror mitt beste råd er å søke opp et bredt støtteapparat med leger, fysioterapeuter, venner og sakkyndige som kan hjelpe en med å bli kjent med kroppen på nytt. Min idé var å sette rett ut på løpetur. Jeg tror ikke jeg hadde kommet 500 meter engang før jeg måtte stoppe - og kunne ikke forstå hvorfor. Med litt hjelp fra de profesjonelle rundt meg, forstod jeg raskt at det rett og slett ikke var mulig, innser hun i ettertid.

- Selv om jeg kunne bli ekstremt utålmodig der jeg gikk i intervaller på tredemølla, så hadde jeg også tydelige rammer som var lette å holde meg innenfor, uansett hvor kjedelig det var. Så ta tiden til hjelp - for uansett hvordan, så vil dette også gå over! Nå som jeg har gjennomført Sentrumsløpet er det så enkelt som et resultat av det å ha noe å jobbe mot.

Det er ingen tvil om at målretta trening bokstavelig talt gir livet mening i Martes tilfelle, men mange også uten en alvorlig diagnose har mye å lære av hennes historie i forhold til målstyrt trening. Etter å ha nådd en milepæl på Karl Johan lørdag har den målrettede damen blinket ut KK-mila i september som et mulig neste løp.

- Der er målet å slå meg selv, avslutter en av de største vinnerne blant de over 10000 i Sentrumsløpet.

Sånn jubler en som vinner over mer enn klokka. (Foto: Anne Paulssen)