Min treningsverden: fortsettelsen av våre liv

Om artikkelforfatteren

Andreas Sung Unstad (f. 1988) er født i Seoul i Sør-Korea og oppvokst i Bogen i Evenes kommune i Nordland. Han trives i kupert fjellterreng, på flat asfalt, med løpesko, ski eller fjellsko, med tung og lett ryggsekk, med og uten klokke og teknologi, alene og i godt turselskap. Han jobber til daglig på Voldsløkka skole i Oslo for en gjeng inspirerende ungdommer som er hans forbilder hva utholdenhet og stå-på-vilje angår. Hans treningsmål for 2025 er både målbare og abstrakte som alt annet i livet. (Foto: privat)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 7-2025

Når startskuddet går, kan jeg se tilbake på en løpesesong flust med uoppnådde tidsmål, variert motivasjon, irriterte akillessener og overoptimistiske løpsdisponeringer. Minutter bak målene i Excel-arket. Med en nesten parodisk forutsigbarhet har jeg løpt i vifta når det har gjeldt som mest. Overtråkk på shake out dagen før Drammen 10? Check. Smakt på asfalt etter å ha snublet i en fartsdump på vei opp Gyldenløves gate i Sentrumsløpet? Check. Manneinfluensa før Moseby. Check. Betennelse i akilles og overbelastet leggmuskulatur etter DNT Massiv. Check.

Men denne teksten skal ikke handle om avbrutte treningsperioder eller unnskyldninger. Ei heller skal den handle om min vei til Valencia. Det er nok av slikt innhold der ute allerede. Du trenger ikke lese denne artikkelen for å høre om nok en nordlending som trente seg i senk. Forklaringene har du hørt før: For varmt. For hard åpning. Litt for feig i hodet. Overtrent. I for dårlig form – enkelt og greit. Min vei til Valencia er stort sett lik alle andres vei.

Men selv om vi trener likt, tror jeg likevel at jeg kan bevege deg til å løpe fra et litt annet perspektiv. I forrige artikkel skrev jeg at «det viktigste spørsmålet jeg stiller meg selv er ikke om terskelpuls og hjerteslag, men for hvem og hva hjertet mitt slår for». Hva har jeg på hjertet denne gangen? Mer enn noen gang føler jeg at løping ikke bare handler om fremgang i løypa og på klokka, men om fortsettelsen i våre liv. Hvor skal jeg?

Hytte til hytte i Nordmarka

Mitt beste løpeminne i år var en 90-km tredagers tur i Nordmarka i mai. Med tørrmat, regnjakke, badeshorts og lakenpose i en liten sekk løp jeg fra hytte til hytte i Nordmarka. Jeg lot beina bære et ubalansert sinn fra Sognsvann til DNT Katnosdammen, Myrsetra og Sæteren Gård. Skogen og stien ga meg raskt en produktiv avstand fra helsprekken i Riga Halvmaraton 17. mai hvor 1.24 ble 1.27 i løpet av tre baltiske kilometer. På en sti i marka med en seng og kokeutstyr som sluttmål er det bare en mulig vei – fremover.

I øyeblikket løper jeg i tråd med hva jeg skrev i min forrige artikkel: «Takknemlighet er kjernen i mitt forhold til løping.» Jeg blir minnet på frivilligheten som står i sentrum for DNTs rute- og hyttenettverk. Jeg tenker på de utallige timene med frivillig arbeid for å legge til rette for min løpeglede. Takk til kroppen min for at pause ikke er stillstand, men bevegelse mot mål – ikke målbare, men helbredende.

Beina er mine øyne – jeg savner nord

Når skal du flytte hjem til nord? Familie og venner spør meg når jeg er hjemme på besøk. Vintermørket, nordlyset og fyr i peisen inviterer til et knepp dypere samtaler enn den vanlige, trivielle småpraten. Blir du ikke sliten av all trafikk og støy? Hodet sier nei. Jeg elsker støyen. Jeg føler meg hjemme når trikken taktfast tralter, og ambulanseul minner meg om at jeg er omringet av andres likeverdige øyeblikk.

Men mens hodet sier nei, tripper føttene under bordet. Jeg sendes ut på virtuelle, fremtidige løpeturer i nordnorsk natur. Jeg løper i nordlandsk natur. Det er bratt og kaldt. Det er ukjent, men nært. Dagdrømmende løping tar meg fra barndom til fremtid. Hvis livet starter ved foten av fjellet, er fortsettelsen opp fjellsiden mot toppen. Jeg har sett alt av min hjembygd, men beina er mine nye øyne – og jeg har derfor ikke sett noe som helst. Jeg lar beina se inn i fremtiden og snakke til meg. Jeg lengter hjem.

Vennskap for livet

Det siste halve året har ukjente blitt Strava-venner. Strava-venner har blitt treningskamerater, og treningskamerater har blitt venner. I et år hvor resultatene har uteblitt, er det kjærkomment å kunne glede seg over venners prestasjoner. I ren Sander Skotheim stil (han som heiet Markus Rooth inn til OL-gull på oppløpssiden til tross for hans egen skuffelse over en tapt OL-medalje) har jeg kjent på genuin glede over andres fremgang. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen selv om de ofte har tid til nedjogg og medaljeseremoni før jeg kommer over målstreken (les: Even, Jakov, Henrik og Benjamin).

I de neste månedene løper jeg side om side med venner i Valencia, Malaga, Barcelona, London og Tromsø. Imellom treningsprat og dedikasjon minner jeg meg selv på å gi kudos til de jeg løper med: Elisabeth – du er den mest trofaste vennen jeg kunne ønske meg, Per-Christian – du er en god løper, men en enda bedre far for Lucas og Alessandra og Thea, Anita, Simen og Mathias – med dere føler jeg meg alltid sett. Ekte øyeblikk med sårbarhet er noe vi alt for ofte løper vekk ifra. Hvor ofte gir vi ekte komplimenter til menneskene vi løper med?

Løping foreviggjør minner

Jeg løper runden vår. 10 km hver gang. Ut av leiligheten. Finne GPS-signalene. Din klokke alltid tregere enn min. Jeg krysser veien der du brukte fotgjengerfeltet, mens jeg løp sikk-sakk mellom bilene. Du – alltid mer lovlydig enn meg også på løpetur. Jeg løper i oppoverbakke over broen der du alltid akselererte, mens jeg seilte akterut. Jeg løper langs havet – minnene våre er i vinden som treffer kinnet mitt ved Akershus festning. Grafittien og veggmaleriene vi passerte vaskes bort, men minnene er for evig. De aktiveres når løpeskoene mine treffer asfalten. Det er som om du løper ved siden av meg, men jeg løper alene. Løper du alene der du er?

Løpingen tar oss fremover, men transporterer oss også tilbake i tid. Der møter vi sorg, glede, håp og kjærlighet. Velkommen til mitt red pill- / blue pill-øyeblikk. Skal jeg løpe vår runde eller løpe meg selv en ny? Jeg lander på en 50-50-fordeling. Løpingen bevarer minner og river meg løs.

Og selv om minnene svinner og synet svikter, kan jeg alltid løpe nordover og hjemover, eller fremover i gamle fotspor. For aldri har løping vært viktigere for min fortsettelse enn nå.