Når veien blir målet

«Mitt første OL-gull var kult, men veien dit var råere», hevdet Ole Einar Bjørndalen, en av våre mestvinnende idrettsmenn, til podcasten «I det lange løp» i vår. Totalt uten sammenlikning ble jeg fenget av at en så stor utøver vil bli trodd på at han var mer stolt av veien fram til målet enn øyeblikket da han fikk gullmedaljen fra OL- eller VM om halsen.

Ole Einar Bjørndalen var gjest i NRKs podcast i “I det lange løp” i mai. (Fotomontasje: NRK)

Tilbake til mitt eget utgangspunkt som mosjonist: Etter å ha startet med målbevisst i kondisjonstrening i godt voksen alder, var jeg i stor grad drevet av kontinuerlig framgang opp til jeg det som jeg etter hvert definerte som mitt potensiale. Perser og plasseringer var selve drivkraften til å gjøre det enda bedre neste gang. Når det av og til ble en nedtur ble det også brukt til å motivere meg til neste løp fordi jeg visste at jeg kunne bedre. Senere fulgte en periode etter rundet 50 år der det å holde nivået var det generelle målet Med flyt, kontinuitet og erfaring var det mulig, spesielt på lengre distanser både på løp og ski.

Når jeg så midt i 50-åra kom ut av flytsonen pga. skader og måtte legge om treninga samtidig som kroppen ikke responderte som tidligere, ble det vanskeligere. Det gikk delvis på motivasjonen løs, men mentaliteten å «reise kjerringa» (som egentlig betyr at en faller i skibakken, reiser seg og kjører videre uten å falle) holdt meg i gang i troen på "bedre tider" .

Etter ti år med kontinuerlig tilbakegang, må man innse at sammenlikning med tidligere bravader virker mot sin hensikt. Å komme til den erkjennelse har vært det vanskeligste i mitt hode. Det sitter langt inne når man samtidig ser at jevngamle holder nivået eller til og med forbedrer seg lenge etter det man regner som «middagshøyden». Prestasjonsgenet kan fortsatt til dels tilfredsstilles med plasseringer i aldersgruppen og aldersjusterte tider, men man bør så absolutt finne andre ting som drivkraft hvis man fortsatt ønsker å opprettholde et høyt aktivitetsnivå.

En opplevelsesrik treningstur setter farge på tilværelsen og er et mål i seg selv.

Tilbake til Bjørndalens refleksjon om veien mot målet: Jeg kommer nok aldri til å ta “kule VM-gull”, ei heller i veteranklasser. Jeg har allerede vært med på mye, og jeg har heldigvis enn så lenge muligheter, helse og motivasjon til å fortsette i samme spor - dog i gradvis lavere fart. I passende anledninger har jeg flåsete ytret til folk i miljøet at jeg satser på å vinne Birken i klasse 85+. Det er jo mye mer enn god motivasjon som skal til for at det skal bli en realitet i 2045, men det ligger litt alvor bak fleipen også. Tenk om veien kunne bli så lang at man kommer frem til den start- og målstreken!

For utenforstående kan det nok oppleves som både rutinepreget og tvangsmessig, men jeg setter mer og mer pris på alt jeg har fått være med på og ikke minst at jeg fortsatt er i stand til å holde det gående. Det bør være det som er det primære målet for alle, nemlig livslang bevegelsesglede!

På veien har variasjon og eksperimentering med egen kropp som forsøkskanin ført til mye læring – og feiling. Om det er nye bevegelsesmåter, treningsmiljøer eller treningsprinsipper man prøver ut, så lærer man noe nytt og gjør erfaringer. Dette kan heller ikke sammenliknes med Bjørndalens råe regimer på veien mot medaljene, men det har gitt meg selvtillit til å tørre å prøve ut nye veier til Rom og bevisst tråkket utenfor oppgåtte spor av og til.

Variasjon i treningsmiljø og fysisk miljø gir dobbel mening med i treninga. Her er Kondistreninga i Elverum på langtur til Øksnafallene i sommer der mor og datter Line og Sandra Hvammen elegant forserer hindringene.

Jeg har fortsatt prestasjonsmål både vinter og sommer, men spenningen er like mye knyttet til hvordan kroppen reagerer på treninga fram mot målet som prestasjonsmålet i seg selv. Akkurat nå så er det gjennomføring av maratonplanen fram mot Valencia Maraton som får det til å krible nesten hver eneste dag. Selv om jeg ikke skulle greie tidsmålet mitt så vil jeg uansett ha gjennomført mye «rå(god) trening» på veien dit.

Et annet eksempel fra sist vinter er at jeg med hell erstattet spesifikk staketrening på ski med fristil, rett og slett fordi jeg synes det er en mer variert og naturlig måte å bevege seg på. Jeg staket likevel de lange skirenn like brukbart som tidligere år. Denne skisesongen har jeg planer om å trene mer på klassisk teknikk igjen med feste under skiene. Kanskje gjør det utslag på de faste turrennene jeg deltar i, kanskje ikke. I tillegg er jeg spent på om det vil gjøre utslag på løpinga neste sommer.

Kommer jeg til å vinne Birken i 2045? Neppe, men det er lov å leve i troen…. (Foto: Tom-Arild Hansen)

Med bedre tid i hverdagen har jeg nå gode muligheter til å optimalisere treninga slik at økter og restitusjon kan fordeles mer gunstig. Paradoksalt betyr min pågående maratonoppkjøring en reell nedtrapping i antall timer trening. Vil jeg med en treningsfri dag ekstra i uka få bedre utbytte og kanskje framgang igjen? Kanskje skal dobbel terskel bli et fast innslag i treningsuka i neste periode? Har nestepusting noe for seg i hvile og trening? Det er noen av de tingene som jo bare må prøves ut. Det er det som gjør veien motiverende i seg selv. Ha en spennende reise på veien til ditt mål!