Nøkkelen til Kondisvekst

Dette er en kommentarartikken. Den gir uttrykk for skribentens meninger. 

Jeg leste nettopp en undersøkelse som var gjort blant ungdommer for å se om idretten faktisk var så inkluderende som den liker å framstå.

Forsker Marlene Persson ved OsloMet sier en artikkel at idretten ofte blir sett på som en måte å inkludere unge sosialt på, mens funnene deres viser at den heller speiler hvordan livet til ungdommene allerede er.

Hun viser til at de ungdommene som føler seg trygge, og allerede er en del av et sosialt fellesskap, oftere deltar i idrett, mens de som har ulike utfordringer i hverdagen, og som en kanskje ønsker å inkludere, står utenfor.

Bør få andre tilbud

Undersøkelsene forskerne gjennomførte viste at de som stod utenfor, og som hadde majoritetsbakgrunn, ofte hadde utfordringer hjemme, på skolen eller med helsen, og at disse utfordringene gjorde det vanskelig for dem å delta. Forskerne mener det er viktigere med andre tilbud til disse ungdommene. Det kan for eksempel være fritidsklubber med trygge voksne eller lett tilgjengelige helsetjenester på skolen.

Ungdommer med minoritetsbakgrunn som stod utenfor idretten gjorde det fordi tradisjonelle idretter som fotball, håndball og ski ikke appellerte til dem. De ville heller drive med for eksempel basket, men når det ikke var et tilbud om dette i deres nærområde, ble de stående utenfor.

Det var en gang

Da jeg vokste opp, var jeg en periode med på treninger i Heimdal Idrettsforening. Jeg var livredd da vi løp rundt i skogen. De andre var vesentlig sprekere enn meg, og jeg så for meg at jeg skulle bli forlatt og ikke finne veien hjem.

Etter hvert ble jeg lei av å løpe for livet og gå passgang i motbakker med staver. Jeg sluttet i HIF og viet tida mi til hunder og hester isteden. Jeg var jo glad i dyr og følte jeg passet godt inn med disse aktivitetene.

Selv i ungdommen syntes jeg det var rart at alle tippemidlene ble brukt til å lage fotballbaner til guttene i klassen, mens det ikke ble bygd en eneste ridebane for oss som drev med hester der jeg bodde. Jeg skulle gjerne hatt et sted hvor vi kunne hoppe litt hinder eller ridd dressur, men det ble det ikke noe av. De gangene vi våget oss innpå en grusbane utenfor treningstidene til fotballen, visste vi aldri om noen kom til å kjefte på oss og jage oss derfra.

I dag har jeg lagt tida med hester og hunder bak meg. Nå løper jeg og går på ski. Fortsatt er det en del som gjenstår på skiteknikken, men jeg går iallfall ikke passgang lenger.

Fant Kondis til slutt

Da jeg kom i slutten av trettiåra fant jeg Kondis. Det var bladet jeg først kom over, og gleden ble stor da jeg oppdaget at det var en idrettsorganisasjon som stod bak som utgiver, og at den til og med var for oss som var interessert i mosjonsidretter. Jeg følte til og med at den var noe for meg som ikke løp fort en gang.

Det er sikkert mye vi i Kondis også kan ta med oss fra erfaringene forskerne på Oslo Met har gjort seg. Om vi gjør noe nytt og kommer med nye tilbud, vil vi kanskje tiltrekke oss nye medlemmer som synes dette er interessant, men trolig kan vi også skape vekst av å gjøre mer av det samme. Vi har for eksempel ikke rukket å tapetsere hele landet med treningsgrupper ennå. Med flere treningsgrupper, vil kjennskapen øke. Da vil også flere ønske å bli med i fellesskapet. Har du lyst til å etablere en Kondistreningsgruppe der du bor, er det bare å ta kontakt. Da skal vi hjelpe deg å komme i gang.

Inntil videre vil jeg ønske alle en riktig god høst og vintersesong med mange flotte treningsturer.