På vandretur i de Juliske Alper i Slovenia

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8-2023

Juliana Trail er et sirkulært turforslag på 270 km i ytterkanten av Triglav nasjonalpark som følger kanten av de juliske alper i Slovenia og Italia. Turen består av 16 etapper, men kan forlenges eller forkortes etter evne og behov. Etappene varierer ganske mye når det gjelder høydemeter, lengde og vanskelighetsgrad, men i gjennomsnitt kan man regne 17-18 km og 4-5 timer per dag. Jeg gikk til dels sammen med Slava, som er slovener, bor i Ljubljana og er godt kjent i nasjonalparken. Hennes mann Marco var med på sluttetappen, og bosniske Jelena, bosatt i Zagreb i Kroatia var med i helgene.

Stien er godt merket og lett å følge på skogsveier og stier i fjellet. En app kan lastes ned på Iphone og Android. Den hadde jeg god bruk for de 5 dagene jeg gikk alene. På noen av etappene var det i overkant med asfalt, særlig der stien følger sykkeltraseen. De lange flate partiene med asfalt blir imidlertid forklart med at alle skal kunne ha tilgang til turstien, også de som ikke kan ta de bratte opp- og nedstigningene. Tilgang for flest mulig ligger også til grunn for at bratte partier er sikret med metallsnorer.

Slovenias høyeste fjell

Jeg startet turen sammen med Slava som insisterte på at jeg først måtte stifte bekjentskap med Triglav, det karateristiske fjellet på 2864 m som har gitt nasjonalparken navn. Fra flyplassen var det et en knapp times kjøring til Mojstrana, og videre gikk ferden på smal svingete vei opp i fjellet til hytta Aljazev dom oppkalt etter presten, komponisten og fjellklatreren som kjøpte fjellet rundt år 1900 for 1 østerriksk-ungarsk gylden. Han fikk satt opp et tårn på fjelltoppen for å markere slovensk territorium under det østerrikske riket. Triglav som betyr trehodet er Slovenias høyeste fjell og et viktig nasjonalsymbol avbildet i riksvåpenet og i flagget.

Fjellhytta ved foten av Triglav har stemning og autentisitet, og vi tilbrakte to netter der. Her ble det servert tradisjonell og mettende byggrynsuppe og Kranjska Klobasa (pølser).

Fra hytta er det merket og stedvis sikret sti opp til toppen av Triglav. Denne ruten, den nordlige, er den bratteste og mest krevende. Det er flere ruter, og mange velger å gå fra Bohinjska som er holdt for å være den lettest tilgjengelige. Vi fulgte stien opp mot Triglav, men gikk ikke helt opp. Det er en tur som tar 10 timer tur-retur. De som tok toppturen, hadde stått opp klokka fire og lagt i vei med hodelykt for å oppleve soloppgangen med utsikt til Italia og Østerrike og Adriaterhavet.

Triglav stod ikke på vårt program denne gangen, og vi brukte resten av dagen til å besøke fossefallet Pericnic som er 52 meter høyt der du kan gå bak fossen uten å bli våt, og det slovenske alpinmuseet som dokumenterer fjellklatringens historie i Slovenia.

Yndet fotomotiv:Fossefallet Pericnic er 52 meter høyt, og du kan gå tørrskodd bak det. (Foto: Slava Grm Pevec)

Gammel gruvesti

Etter introduksjonen til Triglav nasjonalpark startet vi på rundturen og gikk fra Mojstrana til gruvebyen Jesenice. Stien går på uasfalterte veier og til dels kjerreveier over skogkledde åser. Den siste nedstigningen til Jesenice følger en gammel gruvesti som er tematisert og vitner om hardt arbeid med å transportere jernmalmen fra gruvene ned til verket. Det gamle jernverket er nå erstattet med et nyere, men produserer fortsatt ulike jern- og stålprodukter.

Vi tok inn på hotell Ejga sentralt plassert i Jesenice midt imot togstasjonen. Ejga restaurant har siden 2003 vært drevet av alpinisten Alenka Dovsan og ektemannen Edvin Karahozic, en tidligere ishockeyspiller. De bygde senere på med hotellrom ettersom turismen fikk en kraftig økning fra 2019.

Dovsan var den første som vant OL-medalje for det uavhengige Slovenia, med bronse i kombinasjonsøvelsen på Lillehammer i 1994. Startnummer og foto er behørig plassert i hennes olympiske hjørne i frokostsalen. OL-medaljen i 1994 var høydepunktet i hennes karriere og gav den da 17 år gamle jenta en enorm popularitet i hjemlandet.

Hun forteller at har vært i Norge flere ganger etter OL i 1994, blant annet i forbindelse med sommertrening på Galdhøpiggen. Hun trekker også frem at hun har deltatt i «Finken Cup», en konkurranse som ble arrangert av Finn Christian Jagge i Holmenkollen til inntekt for kreftsaken. Dessuten har hun en god venninne i sin tidligere konkurrent Gro Kvinlog som hun fortsatt holder kontakten med.

Dovsan deltok også i vinter-OL i Nagano og i Salt Lake City, men mener de ikke kunne konkurrere med Lillehammer når det gjelder arrangement. Lillehammer-OL var fantastisk med korte avstander mellom konkurransestedene og masse snø. Det hele var som et som et eventyr, minnes hun. Hun elsker å være i Norge og legger til at hun er spesielt glad i norsk brunost!

OL-helt: Alenka Dovsan bronse i kombinasjonsøvelsen i alpint under Lillehammer-OL i 1994. Nå driver hun og ektemannen restaurant og hotell i gruvebyen Jesenice. (Foto: Else Husa)

Kulturelle innslag

Fra Jesenice til Begunje er landskapet flatt og lettgått gjennom ekrer og gressletter kun avbrutt av en bratt stigning mot slutten med løfte om panoramisk utsyn over dalen, innsjøen Bled og Triglav. Dit kom vi aldri. Til tross for navigering med Juliana Trail-appen mistet vi stien og fant ikke frem til utsiktspunktet.

Til slutt tok vi oss ned til bilveien og fulgte den til Begunje. En er aldri langt fra veier og bebyggelse, men asfalten suger krefter, og veiene er smale og uten veiskulder. Slava hadde bestilt konsertbilletter med bordplassering i restauranten som vi nådde frem til ganske så akkurat. Begunje er kjent for tradisjonell folkemusikk gjennom nå avdøde musiker og komponist Slavko Avsenik. Okesteret som han startet, lever imidlertid videre under ledelse av hans eldste sønn med samme navn. En hyggelig avslutning på dagens etappe med middag, hornorkester og polka.

Det kom mer og mer frem at Slava så for seg at denne turen ikke bare skulle dreie seg om å gå og legge anslått antall kilometre bak seg. Kulturelle innslag skulle oppleves og områdets egenart formidles. Etappen mellom Begunje og Bled startet derfor med buss til Radovljica for å få tid til et besøk i museet for birøkt. Det var fascinerende å se hvordan birøkterne hadde en tradisjon for å dekorere bikubene, noe som viste hvordan de kombinerte honningproduksjonen med folklore.

Senere på dagen kom vi i snakk med en lokal birøkter. Han serverte snaps og fortalte at det ikke var mye å tjene på honningproduksjon lenger, og at årets resultat ikke kom til å bli så innbringende på grunn av det dårlige været som hadde vært i sommer.

I Bled gikk vi ettermiddagstur rundt innsjøen og møtte Jelena som kom med bil fra Zagreb.

Rundtur i Pokljuka

Etappen fra Bled opp til Pokljuka innebærer en høydeforskjell på 800 meter. Slava er imidlertid ikke, i motsetning til en del Kondis-medlemmer, så opptatt av å sanke høydemeter og foreslo heller at vi skulle kjøre (nå som vi hadde en bil) opp til Pokljuka og gå en lengre rundtur oppe på platået. Det ble til det, og vi hadde en fin vandring som tok hele dagen. Pokljuka er et populært utfartsområde med store fjellhoteller, fulle parkeringsplasser og mye folk.

Nå hadde vi stelt oss slik at de høydemetrene vi skulle ha sanket dagen før, tok vi igjen i nedoverbakkene gjennom vakkert kulturlandskap fra Pokljuka til Stara Fuzina. Her ble mine to venninner hentet og skysset tilbake til bilen i Pokljuka og videre hjem til seg og sitt for en periode. Jeg skulle nå fortsette turen på egen hånd et stykke før vi kunne samles igjen.

Fra den vakre landsbyen Stara Fuzina gikk jeg langs innsjøen Bohinj, som er den største innsjøen i Slovenia, og videre på uasfalterte veier og stier til Bohinjska Bistria. Det er en lett tur som var planlagt som en dagsetappe. I etappebeskrivelsen ble det anbefalt å bade i innsjøen som har vanntilførsel fra flere kilder og gir kaldere og renere vann enn innsjøen i Bled.

Nasjonalsymbol:Triglav som rager 2864 moh, er Slovenias høyeste fjell. En topptur her et must for mange slovenere. (Foto Else Husa)

For fristende

Der fikk jeg valgets kvaler, jeg ville egentlig komme meg videre, men neste etappe var en krevende 7-timerstur over fjellet til Podbrdo. Gjennom fjellet var det imidlertid bygd en jernbanetunnel allerede i 1906 som har hatt stor betydning for Bohinjs utvikling. I tilfelle regn og skodde og dårlig vær var det anbefalt å ta toget gjennom tunnelen. Nå var det blank sol og 25 varmegrader, men det ble likevel for fristende å velge tunnelen. Toget hadde et gammelt nedtagget lokomotiv, en vogn og en lang rusten tilhenger med personbiler, pickups og campingbiler på slep. Mange bilister valgte tydeligvis tunnelen fremfor en svingete kjøretur over fjellet. Togturen tok 8 minutter og kostet et par euro for individuelle passasjerer. I Podbrdo hadde jeg egen leilighet 10 meter fra landsbykirken med alle bekvemmeligheter inkludert vaskemaskin og tørketrommel. Det var rene luksusen.

Neste etappe gikk fra Podbrdo til Grahovo ob Baci. Denne dagen hadde jeg ikke tenkt å lure meg unna verken kilometer eller høydemeter. Det var i utgangspunktet en krevende og kupert sti, fjernt fra bilveier og asfalt og med bratte skrenter og flotte utsiktspunkt.

Ekstra krevende ble den på grunn av et par feilnavigeringer som ikke skyldtes dårlig merket sti, men uoppmerksomhet, i tillegg store ødeleggelser etter en uværsperiode i august. Rasområder kan man alltids klatre over, verre var det at den i utgangspunktet smale stien stedvis var vasket vekk i det ellers så bratte terrenget og dermed ikke levnet mye fotfeste.

En del av stien følger ruten til Four Municipalities Mountain Marathon som tilbyr distanser på 100/70/40/20/10 km. Et søk i resultatlistene tyder på at ingen norske så langt har deltatt i dette løpet; heller ikke i World Championship som ble arrangert i 2011 og 2016.

Etter strabasiøse 6 timer og 30 minutter i et vilt og vakkert område der jeg ikke møtte et eneste menneske, var jeg storligen fornøyd med egen innsats og måloppnåelse.

Fjellmaraton: Municipalities Marathon arrangeres hvert år i midten av juni. (Foto: arrangøren)

Asfaltert seksjon

For å få turkabalen til å gå opp gjorde vi nå endringer. Jeg hadde kommet til et punkt der en seksjon var stengt og en annen lagt om på grunn av byggearbeid. Vi bestemte oss for å møtes i Italia. Jeg tok tog til Most na Soci, gikk en flat asfaltert seksjon langs elven Soca, som har en vakker intens grønnfarge, til Tolmin og reiste med buss til Buvec.

Etappen mellom Buvec og Log Pod Mangartom ble for meg den vakreste og mest innholdsrike etappen på hele turen. Den hadde alt! Myke stier i lauvskogen, Triglav i det fjerne, fossende elver, brattheng sikret med ståltau og til og med et fort, Fort Hermann bygd i 1472 med tilhørende 100 meter opplyst festningstunnel. Fortet ble i sin tid bygd som forsvarsverk mot tyrkerne.

Log Pod Mangartom ligger i en trang dal omkranset av høye fjell som tar helt pusten fra en. Fjellet Mangart er dominerende med sine 2697 m. Det var mørkt da jeg kom dit om ettermiddagen og mørkt da jeg dro ved åttetiden morgenen etter. Her har de ikke mye dagslys om vinteren.

For 23 år siden ble landsbyen rammet av et katastrofalt jordskred som startet i fjellsiden 4 km unna etter en periode med mye regn. Skredet kom tidlig om morgenen og tok med seg flere hus og drepte sju personer. Det førte ellers til store materielle ødeleggelser, men landsbyen ble bygd opp igjen med noen hus flyttet til mindre risikoutsatte steder.

Jungeltelegrafen

Innkvartering, pub, pizzeria, alt var stengt for sesongen, men jeg hadde via jungeltelegrafen kommet frem til Sara og Matej og fått en gratis køye på Kronotop hostel sammen med 26 tenåringer på klassetur. Matej er guide i juving tilrettelagt for nybegynnere og par med ønske om å oppleve en eventyrlig date i slovenske fjellområder.

Neste dag hadde jeg en hyggelig frokost sammen med skoleklassen før jeg la i vei mot den tidligere gruvebyen Tarvisio i Italia. Fra Predil pass på italiensk side er stien mindre tilrettelagt for vandrere, og jeg traff bare biler og syklister da jeg måtte følge en lokal gjennomfartsvei i 6 kilometer. Tarvisio er en livlig by med grense til Østerrike og Slovenia og et innbyggertall på rundt 5000. I århundrer hadde Raibl gruve en av de viktigste bly- og sinkforekomstene i Europa.

Jeg ble gjenforent med Jelena på Raibl hotell. Her snakket alle tysk, gjester som personale. Slava skulle ikke komme til Tarvisio før neste morgen, så vi hoppet lett over både Raibl geomineralpark og museet for gruvetradisjon og gikk for pizza diavola, rødvin, tiramisu og limoncello. Bravo Italia!

Siste etappe fra Tarvisio til Kranjska Gora fulgte stort sett sykkelstien, og her var det mange store og små syklister som hadde fine forhold; det føltes malplassert å gå. Vi brukte imidlertid dagen til å prate om Slovenia før og nå, Europa og EU og verdenssituasjonen for øvrig.

På slutten av etappen gikk vi gjennom naturreservatet Zelenci Springs. Dette er et våtmarksområde med gangveier, sjeldne planter, vadefugler og en innsjø som er kilde til en sideelv til Donau. Turen endte i Kranjska Gora med mektige fjellformasjoner og skianlegg, og her ble det avskjedsmiddag på en tradisjonell slovensk restaurant.

Juving:Slovenske fjell innbyr til spennende aktiviteter i tillegg til vandring. (Foto: Matej Hosner)