Pacific Crest Trail-vandring: Mor og datter i villmarka

Reportasjen har stått på trykk i Kondis nr. 8-2025

Jeg har tidligere gått deler av stien i California, men valgt å avbryte to ganger på grunn av værforholdene. Denne gangen falt valget på Oregon sammen med min datter. Dette til dels av den grunn at hun har hatt et utvekslingsår der og ville kombinere turen med å besøke venner. Dels også, må det innrømmes, fordi seksjonen er den korteste (73 mil) og holdt for å være den minst krevende.

Utgangspunktet var at vi hadde satt av tre uker på stien og en uke med venner i Hood River. Lista var lagt lavt nok til at turen skulle kunne gjennomføres med litt fleksibilitet.

Vi hadde tenkt å starte ved Ashland, men allerede fra begynnelsen av måtte vi gjøre tilpasninger på grunn av en skogbrann som spredte seg nordover fra California. Vi startet derfor fra Lake of the Woods og gikk derfra en alternativ rute gjennom Sky Lakes Wilderness øst for PCT. Det var disig og luktet røyk.

Navigering

Vi bruker litt tid på å navigere de første dagene før vi kommer inn på PCT. Vi hadde lastet ned appen FarOut for PCT Oregon. Det er en GPS som fungerer offline og som stort sett benyttes av vandrerne her. Den viser best av alt om du er på stien, men den har også andre nødvendige informasjoner om veipunkter, avstander, vannressurser (pålitelige og sesongmessige), egnede teltplasser med mer. Den har i tillegg en funksjon for posisjonsdeling med venner og familie slik at de kan vite hvor du er, men dette krever mobildekning eller wifi. I tillegg hadde vi en batteridrevet Garmin GPS med satellittkommunikasjon som sikkerhet.

Etter hvert kommer vi inn på PCT proper og treffer andre vandrere. Noen er langdistansevandrere som har det travelt; de er sent ute og skal nå Canada før snøen. Andre er i ulik grad seksjonsvandrere. Vi stopper og snakker med alle, men med sesongen på hell er det langt mellom folk.

Crater Lake

Etter fire dager er vi framme i Crater Lake nasjonalpark og får slått opp teltene på en organisert campingplass i Mazama village med butikk og restaurant. Det er eget område for PCT-vandrere der det er bjørnebokser som kan benyttes til oppbevaring av mat, toalettsaker og søppel da det er svartbjørner i parken.

Crater Lake har en fascinerende bakgrunnshistorie. Den ble til for over 7000 år siden da fjellet Mount Mazama hadde et kraftig vulkanutbrudd, kollapset og imploderte. Innsjøen, som er den dypeste i USA (597 m), får vannet først og fremst fra nedbør og er derfor lite forurenset. Den er en av de mest kjente turistattraksjonene i Oregon.

Her blir vi i to dager og får med oss en fottur opp til utsiktspunktet Watchman Peak, en svømmetur i innsjøen og en guidet båttur. Den eneste adkomsten til båtbrygga er via en bratt og ulendt sti på nordsiden, men stien blir nå stengt for en rehabilitering som vil ta flere år.

Engletjenester

Vi får også med oss en haglstorm og et voldsomt regnskyll, men får ordnet skyss med en «trail angel» nordover til et motell for å tørke utstyret. Disse englene er frivillige som du kan kontakte på Facebook.

Vi får skyss av Scott og hans far som likevel skulle nordover for å sette ut vannkanner på PCT, såkalte «water cache», nok en tjeneste som organiseres av frivillige og i dette tilfellet for å hjelpe turgåerne i områder der det er få vannkilder. Vi kjører nordover med Scott og faren hans og tar lange avstikkere på skogsveier for å sette ut vann – og her får vi hjelpe til.

Faren vil ellers at vi skal synge. Vi har allerede skjønt at han sliter noe med hukommelsen. Vi får ikke i gang sangstemmen, men det gjør faren, og han synger den skotske folkevisen «Auld Lang Syne» så vakkert at det er til å gråte av. Han har ledet et sjantikor, og på resten av turen synger han sjømannsviser. Han har glemt mange ord, men sønnen kan også tekstene og fyller ut det som mangler.

Brent skog

Vi finner igjen PCT ved Shelter Cove Lodge. Vi har passert mange områder med brent skog, og også campet i slike områder. Det var rart å ligge i teltet om natta og høre på skogen som knaker. Vi går også gjennom områder der det ligger en opphopning av tørr brennbar skog. Vellykket brannredning med hogging av branngater fører ironisk nok til ny brannfare.

Vi fortsetter ufortrødent nordover i Kaskadene, og landskapet blir mer og mer vulkansk. Det regner og regner, og etter hvert høljer det ned. Det blir lav marsjfart og tidlige kvelder i teltet. Vi reserverer cabin i Elk Lake to dager frem i tid!

De har bare delvis åpent. Restauranten er stengt, men de har pizzaovn og lager verdens beste pizza får vi høre av folk vi møter. Det er sant! Vi bestiller en stor pizza hver og pakker overskuddet i sekkene.

Three Sisters Wilderness

Vi har sett fram til å gå gjennom de tre søstrenes villmarksområde som strekker seg nordover til McKenzie Pass og videre til Santiam Pass og er dominert av de tre vulkanske toppene «South Sister», «Middle Sister» og «North Sister». Forventningene bygger seg opp der vi camper ved foten av den sørligste søsteren.

Vi våkner til tåke og røyklukt. Den kan komme fra en skogbrann som er slukket eller som kan ha tatt seg opp igjen, men vi skal uansett ikke i den retningen. Dessuten begynner det å regne. Det var meldt regn, men ikke så mye.

Værmeldingen var unøyaktig for å si det mildt. Det striregner, og når det ikke regner, hagler det. Vi ser lite av søstrene. Det skal være en isbre der oppe. Vi ser ikke den heller, men kjenner kalde vindgufs.

Vi tar en avstikker til Obsidian Falls. Stien vi følger dit, glitrer av naturlig vulkansk glass: obsidian. Vi leser informasjon om at dette var et viktig råmateriale for indianere i området som brukte det til å lage skarpe verktøy og våpen. Denne stien har derfor også kulturhistorisk betydning.

Stien og området er strengt regulert, og det kreves særskilt tillatelse for et besøk her i sesongen mellom 15. juni og 15. oktober. Det er imidlertid unntak for vandrere med tillatelse til å gå lang distanse (over 500 miles) som vi har. Denne tillatelsen gjelder også for enkelte andre regulerte områder.

Tilbake på PCT kommer vi over tregrensa og inn i et lavafelt der vi følger ryggen av Kaskadene. Her skal det være værutsatt, og det merkes. Gjennomvåte slår vi leir på en markert teltplass og benytter for første gang overlevelsessekk utenpå soveposen og erfarer at det funker.

Krevende lava

Neste dag er det finvær, men vi drøyer til sola har tint isen på teltene. Vi skal i første omgang til McKenzie Pass og Dee Wright Observatory som er et utkikkspunkt til mange av toppene i Kaskadene. Det kan også fungere som et tilfluktsrom da konstruksjonen er uten dører.

Den siste biten går vi i et svært krevende lavafelt som ser ut som et månelandskap. NASA-astronauter skal ha trent i dette området. Og der, 60 meter før vi er ute på McKenzie Highway og observatoriet, tryner jeg i lavagrusen. Det virker tilsynelatende alvorlig, men er mest blod fra et par kutt og ellers skrubbsår. Det ser imidlertid ikke så bra ut med plasterlapper og blodig bandasje. En bil stopper med det samme vi kommer ned til observatoriet, og vi får skyss til nærmeste småby, Sisters, der vi tar inn på et motell.

Sisters er en hyggelig liten by med vaskeri, apotek, restauranter og matbutikker. Her provianterer vi. Nå er vi på østsida av Kaskadene. For å gjenvinne marsjretningen tar vi neste morgen en Uber til det stedet vi egentlig hadde tenkt å gå til dagen før, en ungdomscamp ved Big Lake som er stengt for sesongen, men som har en selvbetjent åpen avdeling for PCT-vandrere.

Mount Jefferson Wilderness

Fra Big Lake går vi inn i et nytt villmarksområde. Det er skyfri himmel og fantastisk utsikt mot Mount Jefferson og karakteristiske Three Fingered Jack. Vi ser geiter i fjellene, og vi passerer bekker med kaldt, friskt vann som kommer fra isbreene. Logistikken med vannforsyning, som tidligere har tatt mye tid og energi blir enklere og sekkene blir lettere.

Målet er Olallie Lake. Vi bruker fire dager dit og passerer et område berørt av Lionheadbrannen i 2020. Denne brannen startet av et lynnedslag i villmarka rundt Mount Jefferson. Den varte i flere måneder og spredte seg over et område på rundt 80 000 hektar.

Vi hadde sett fram til wifi, dusj, cabin og mat i Olallie, men her har de verken elektrisitet eller dusjmuligheter. I butikken kan du imidlertid handle hermetikk og tørrmat om du har kontanter å betale med. Vertskapet foreslår at vi bader i sjøen og camper på låven siden det er meldt regn og campingplassen er fylt opp med utraløpere som skal tidlig opp neste dag for å delta i Mountain Lakes 100 miles.

Stemningen er god, og vi lider ingen nød. Løpet arrangeres med start og mål i Olallie, og vi bestemmer oss for å benytte anledningen til å haike mot Barley Pass neste dag når løpet er ferdig og løperne skal hjem.

Western States 100

Neste dag tar vi en prat med Hunter Nichols etter løpet. Han var lenge nummer to, men ble til slutt nummer fire etter å ha skadet kneet. Tiden ble 20.40.22, og han er ikke misfornøyd med det omstendighetene tatt i betraktning. Han syns dette er det beste 100-milesløpet i Oregon. Det følger stort sett Pacific Crest Trail mellom Mount Hood og Mount Jefferson og går forbi mange innsjøer. Han liker også at det ikke er så store høydeforskjeller. Av 270 deltakere fullførte 80. Løpet kvalifiserer som et løp for å kunne komme med i Western States 100.

Vi får sitte på med Erika som har campingbil og to hunder. Hun tar feil vei, og det blir en lang kjøretur, men vi har mye å snakke om. Hun kjører oss til Barlow Pass, og vi går den siste mila gjennom skogen opp til Mount Hood og Timberline lodge.

Vi har gått 25 mil på 16 vandringsdager og tatt 4 pausedager. Vi er blitt kjent med 4 villmarksområder om Crater Lake National Park regnes med, og syns vi har trosset utfordringer på tilfredsstillende vis og er etter forholdene fornøyd. Vi fikk ikke med oss alt; vi skulle for eksempel gjerne gått litt lenger og gjennom den delen av Warm Springs Indianerreservat som ligger på PCT.

Det er en fin ferieform dette, som frister til gjentakelse – kanskje Washington til neste år …