Så kom OL og gjorde verden litt bedre

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

Som vanlig i en inngang til de olympiske leker fikk vi også i det pågående Milano – Cortina-OL presentert en spektakulær åpningsseremoni der vertskapet fikk presentere seg selv gjennom et storslått show, i tillegg til innmarsj av utøvere og ledere som ønsket velkommen til Italia og de olympiske vinterleker.

Åpningsseremonien i OL ble en fin stund etter en periode med en nyhetsstrøm preget av mange konfliktsaker.

Det var Giovanni Malagò, leder for organisasjonskomiteen til OL i Milano og Cortina, som ønsket oss velkommen til Italia. Han ble etterfulgt av den ganske ferske IOC-presidenten Kirsty Coventry.

Det hele ble en stemningsfull markering som minnet oss på at vi har en olympisk bevegelse som gjenoppstår annet hvert år, og som vi alle på en måte tilhører.

Det er kanskje lett å avfeie slike velkomsttaler i åpningsshowene som en passende pause til å hente snacks og drikke, men denne gangen ble det en opplevelse som gjorde inntrykk.

En nyhetsstrøm av internasjonale konfliktsaker

En god grunn til at dette traff meg var nok at det var et brudd med den øvrige nyhetsstrømmen som vi har blitt utsatt for det siste året, en tid preget av globale konflikter, ikke minst på grunn av en amerikansk president som opptrer som en bølle i internasjonale forhold, båret frem av et republikansk parti som har blitt en slags personkult. Vi markerer i disse dager at det i fire år har pågått en brutal okkupasjonskrig på europeisk jord, der det største europeiske landet Russland angriper det nest største, Ukraina. Meldingene om angrep på sivile mål har vært hyppige. At Russland ikke får delta i OL virker veldig riktig.

Vi har fått kastet mistanke om korrupt adferd inn over våre hjemlige politiske eliter, og innen idretten har vi friskt i minne den pinlige fredsprisen som FIFA-president Giovanni Infantino tildelte den amerikanske presidenten Donald Trump.

Som en kontrast til dette holdt Giovanni Malagò en vakker og korrekt tale som var innom både kultur, felleskap og den italienske skjønnheten, som han hevdet var en moralsk, kulturell og sivil kraft som kan forme fremtiden. Det var da også store personligheter innen italiensk kultur som frontet åpningsseremonien, på scenen danset tre store karikaturhoder av de italienske komponistene Puccini, Rossini og Verdi. Et av innslagene illustrerte maling som ble sendt ut over scenen fra noen gigantiske tuber i taket. Malerkunsten ble altså hedret.

Oppstarten av den olympiske bevegelsen i 1894

Tankene og idealene går tilbake til grunnleggeren av den olympiske bevegelsen i 1894, franskmannen baron Pierre de Coubertin. Han ønsket å bidra til en bedre verden gjennom idrett. En idrett der du ikke fikk igjen for nedarvede privilegier, men etter hvordan du presterte. Samtidig måtte alle prestere innenfor klart definerte regler, idretten skulle stimulere til fair play.

Coubertin ville stimulere til opplyst patriotisme, ikke aggressiv nasjonalisme. Den olympiske bevegelsen skulle stå for fred og forsoning.

Denne arven har man altså videreført gjennom de olympiske leker, etter hvert både med vinter- og sommeridrett. Bevegelsen har også hatt sine utfordringer: politisk boikott, dopingproblematikk, kommersialisering og gigantiske kostnader, debatt om bærekraft og klima.

Men i dette spennet mellom høye idealer og realiteter har OL overlevd, og er i dag fortsatt verdens største idrettsbegivenhet. Og det er vel også i dette spennet mellom liv og lære, idealer og realiteter, at all menneskelig aktivitet befinner seg. OL har bare som alle andre måtte prøve å balansere disse hensynene.

Spenning og sterke følelser

Gjennom OL i Milano-Cortina har vi de siste to ukene fått en jevn strøm av norske medaljer. Men vi har også fått mange store øyeblikk, spenning, sterke følelser av både glede og skuffelse, som har understreket at dette er noe som betyr noe, både for utøvere og tilskuere rundt omkring i hele verden.

Så har vi også blitt minnet om at vi kan være stolte over å tilhøre en idrettsbevegelse som bygger på Coubertins visjon om fred, internasjonal forståelse og karakterbygging gjennom idrett. Det er kun ved å holde fast ved idealene at vi kan få det kraftfulle spennet mellom idealer og virkelighet, et spenn som kan bringe oss fremover.

Så hvis jeg en gang blir spurt om hva jeg vil huske best fra de olympiske leker i Milano-Cortina i 2026, så vil det være så mange øvelser med gode norske prestasjoner og gripende øyeblikk, at det ikke er så lett å si hva som har festet seg best.

Men kanskje vil jeg si at jeg i hvert fall husker åpningsseremonien og de fine talene om den olympiske bevegelsen, som bygger på gode verdier om respekt for felles regler, fair play og en visjon om fred.

Og hele OL har jo også blitt litt av en fest for de norske utøverne og det norske publikummet. Det trengte vi.