Strava til glede og besvær!
Mosjonister såvel som toppidrettsutøvere bruker Strava som sin foretrukne treningsapp til registrering av trening og som sosialt treningsnettverk. Artikkelforfatteren har benyttet appen i over ti år og videreutviklet bruken i tråd med appens nye muligheter og tar her et kritisk tilbakebakeblikk på ti år med Strava til glede - men også litt besvær.
På den siste langturen min løp jeg sammen med to hvor jeg var den eneste som løp med pulsklokke. Underveis på turen kom vi tre inn på grunner til at vi velger forskjellig. En av mine medløpere denne fine søndagsformiddagen har aldri hatt pulsklokke - men vurderer sterkt å skaffe det seg det. Min andre følgesvenn for dagen hadde rett og slett glemt klokka i farta. Selv har jeg latt det gå sport i å logge nær sagt alt som er bevegelse skapt av egen kropp. Det være seg konkurranser, trening, restitusjonsaktiviteter og ren transport over en viss tid. Hvorfor gjør jeg det egentlig, og hvordan påvirker det utbyttet av treninnga.
Glemt å lytte til kroppen
Etter at Strava har blitt en så viktig del av treningshverdagen er det grunn til å spørre seg: Har teknologien gjort meg til en bedre løper? Det umiddelbare svaret er nei, men det lar seg jo ikke bevise. Siden det naturlige forfallet på de 10 årene som er gått siden jeg tok hjelpemidelet i bruk er betydelig, kan jeg jo ikke sammenlikne nivået mitt før Strava og nå. Om jeg hadde hatt mer eller mindre tilbakegang hvis jeg hadde fortsatt å registere “hemmelige trening", som jo var hverdagen før appenes tid, blir således en helt hypotetisk problemstilling.
Systematikken og nøyaktigheten i registeringen var for min del innarbeidet helt fra starten av mosjonsisttilværelsen 20 år tidligere. Jeg innrømmer glatt at jeg har blitt en slave av pulsklokkas tilbakemeldinger og at jeg trolig har blitt dårligere til å lytte til kroppens signaler. Jeg kunne jo kjøre mitt neste trenings-eksperiment uten pulsklokke en sesong og bare notere data analogt…. Men tør jeg det da?
Fancy treningsdop
Annonse
Det betyr å si farvel til det sosiale fellesskapet, segmenter, virtuelle konkurranser, km-sankinger og morsomme fly-bys etter konkurranser. Kudos fra noen hundre tror jeg at jeg skal overleve uten - så lenge jeg er i et treningsmiljø og deltar i konkurranser hvor man gir og mottar kudos direkte.
Når jeg velger å bruke tid og også noen kroner på Strava, må det være for at det dekker noen behov jeg har. Jeg blir jo inspirert av andres økter, får idéer til nye måter å trene på og oppdager nye steder. Oversikten over utført trening har jeg alltid hatt, men nå er den bare enda enklere og mer fancy.
For å være helt ærlig tror jeg nok at jeg ville ha trent mindre uten Strava. Delingskulturen har blitt en del av treningskulturen, og for treningsivrige som meg kan de mange impulsene gå utover kvaliteten i treninga. Det et lett å la seg inspirere til å teste segmenter som kompisene har tatt i stedet for å holde fast på det regimet som var planlagt.
Treningskalenderen på Strava fylles gjerne opp av mer eller mindre målrettet aktivitet. (Eksempelet er fra juli måned 2024 da jeg deltok i Kondis km-sanking og fikk ekstra god motivasjon for å logge gående og løpende aktivitet.)
“Tjuvtrening”
Før Stravas tidsalder var det helt vanlig å beskylde hverandre for “tjuvtrening” hvis det var begrunnet mistanke om at noen trente mer enn det som ble delt verbalt, gjerne før Birken eller andre prestisjetunge konkurranser. Det var oftest en bevisst strategi fra vedkommende for å snakke seg ned og senke forventningspresset fra kompiser. Sånn sett kan sporadisk eller fraværende logging på Strava kalles vår tids tjuvtrening. Men det vel aldri vært straffbart å begå trening på lik linje med tjuveri …?
Summa sumarum, tror jeg at Strava i seg selv ikke har gjort meg til en bedre løper eller skiløper, men den har helt klart gjort det mer motivernde og morsomt å bevege seg fra A til Å. Kanskje har jeg inspirert noen med alle mine sprell og vært en slags influenser med et budskap om at hverdagsaktiviteten er det aller viktigste elementet i en livslang aktiv livsstil.
Det finnes mange gode grunner for å dele opplevelser på turer eller trening med likesinnede, men det har også snudd opp ned på artikkelforfatterens prinsipper som tidligere forbeholdt seg retten til å være utilgjengelig på alle treningsturer, dvs. uten mobil(kamera) (Foto: Bjørg Enger)
En stravaolikers bekjennelser (fra21.05.2016)
Til slutt tar jeg med et blogginnlegg jeg forfattet med en god porsjon selvironi for åtte år siden. Mange har fortsatt gode grunner for å la være å registere trening, men for et stort flertall har nok loggingen blitt en selvfølge. Teksten er kanskje ikke så ironisk som den var ment lenger, men likevel til ettertanke?
"Siden det naturligvis ikke finnes noen gruppe for anonyme stravaolikere, kan jeg like så godt stå fram i full offentlighet med mitt avhengighetsproblem. Ja, jeg er enstravaoliker - en ganske så alvorlig lidelse som snikende har utviklet seg fra den mer vanlige formen forstravaisme.
I likhet med mange andre misbruk, startet det hele med kontakt med et nytt miljø for vel 3 år siden. Riktignok skal jeg ikke se bort fra at jeg er arvelig belastet med gener for tvangsstyring og systematikk, men jeg havnet ikke ordentlig i uløkka før det dukket opp noen dårlige kamerater som spanderte billige impulser for å pirre nysgjerrigheten til en hypermosjonist midt i sin andre og mest sårbare overgangsalder.
Det hele har som sagt utviklet seg gradvis, og i noen edruelige øyeblikk greier jeg nå å se symptomene på min egen lidelse. Det er ikke lett å peke på når det hele gikk over styr, men jeg har for lengst passert stadiet da trening hadde egenverdi. Nå dreier alt seg om å tilfredsstille Strava og alle følgerne som i de fleste tilfeller ikke innser sin lidelse. Min erfaring er at den dagen vil komme, hvis ikke dette tankevekkende innlegget vil redde noen fra rusen.
Det begynner i det små, gjerne bare med enkudos eller to daglig og noencomments på turen du har slept deg igjennom. Etter hvert må du ha mer. To økter om dagen, synkronisering av treningsselfies via instagram og fancy titler selv på de mest hverdagslige øktene, er noen av signalene du bør være obs på - hvis du er i stand til å se deg selv i fadenskapens lys.
For meg er selv ikkeStrava Premium dop nok lenger. Jeg misbruker daglig endorfiner ved hjelp avEndomondo og får stadig nye dårlige kontakter viaGarmin Connect uten å pushe. Det hele er ren rutine. Bare å legge fra seg rusklokka med innebygd GPS ved PC-en og så er jeg på galeien på 1-2-3. Og her prater vi ikke om ei ordentlig kule i helga, men 7 dager i uka, 52 uker i året.
Hvis det skulle finnes noen av leserne som ikke er rammet av denne sykdommen somstravaolisme jo er, tar jeg her med noen eksempler på symptomer som du kan være obs på hos naboen, arbeidskollegaen eller andre som du bør bry deg om:
Et faresignal kan være radikal endring av samtaleemner i lunsjen. Hvis det er slutt på den koselig praten om trivielle emner til fordel for lange avhandlinger om gårsdagens tre supereffektive økter - eller om nyerobredeKOM-er/QOM-er er det grunn til å slå alarm og i første omgang ta det opp med sjefen, verneombudet eller bedriftslegen.
Det aller mest typiske symptomet er imidlertid utsagn som: "Dersom det ikke er logget på Strava, så har det ikke skjedd"og"bortkastet trening"underforstått fordi telefonen eller pulsklokka gikk tom for strøm slik at hele eller deler av turen ikke ble logget på Strava eller en liknende styggedom...…"
