Thea Hanssen: På vei mot sesongens siste mål

Om artikkelforfatteren


Thea Hanssen (26 år) er en positiv og nysgjerrig sjel som finner mye glede i løping. Hun liker lange distanser i skog og mark, med vestlandslefse som proviant, men har de senere årene også begynt å like intervall og fart. Hun er opptatt av at løping skal gi glede og overskudd i hverdagen. (Foto: privat)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 6-2024

Jeg hadde vært ute i skogen hele dagen med elevene mine, så det var hverken mangelen på frisk luft eller savnet av naturen som fikk meg til å snøre på meg løpeskoene, men vissheten om at stegene ville gi meg en følelse av frihet, ro og en mulighet til å koble helt av.

I februar ble min første artikkel i denne spalten publisert. Nå, et halvt år senere, sitter jeg her igjen, klar til å reflektere over hvordan min treningsverden har utviklet seg siden den gang. Mye har skjedd, både fysisk og mentalt.

Indre dialog

I februar var jeg ganske ærlig på at min treningsverden på daværende tidspunkt ikke var helt på topp. Jeg hadde over lengre tid opparbeidet meg en negativ indre dialog og opplevde lite glede av å trene. Eller, jeg opplevde glede av å trene, men det mentale fokuset mitt var destruktivt, så det var noen ganger vanskelig å finne frem til gleden. Artikkelen jeg skrev i denne spalten, gjorde meg veldig bevisst på min egen tilværelse, og at det var et sted jeg ikke lenger ønsket å være.

Jeg hadde et tidsmål for våren: Praha Halvmaraton på 1.20.00 i april. Men stor overraskelse – når du ikke har trent systematisk på flere måneder, er det vanskelig å nå slike mål. Tiden ble 1.26.22, fire minutter bak min tid fra året før. Et par uker senere løp jeg en 10-km, og også her var jeg flere minutter bak min personlige rekord.

Det var da jeg bestemte meg for å sette tidsmål til side for resten av året. Det var en befriende beslutning, for jeg innså at jakten på bedre tider hadde tatt noe av gleden fra løpingen. Jeg ønsket å finne tilbake til den opprinnelige kjærligheten til løpingen – friheten i å løpe uten det konstante presset fra klokken.

Det neste planlagte løpet mitt var The Arctic Run i Vesterålen. Opprinnelig hadde jeg tenkt å løpe halvmaraton, men tanken på å trene mot enda en halvmaraton føltes ikke særlig fristende. Spesielt ikke nå som jeg prøvde å fokusere mindre på tider. Jeg satte meg derfor et nytt mål for The Arctic Run: maraton.det høres litt klisjé ut, ble å fokusere på å bygge en solid treningsbase og lære å sette pris på reisen mot målet, uavhengig av tiden som viser seg på klokken.

Reisen mot målet

Selv om jeg har mye erfaring med lange distanser og ultraløp, hadde jeg aldri løpt en maraton på asfalt. Min svigerbror, som er utdannet fysioterapeut, og jeg satte sammen et treningsprogram. Målet vårt, selv om

Dette perspektivet ga meg en ny ro og et dypere fokus på hvordan kroppen responderte på treningen, snarere enn hvordan tidene så ut etter hver økt.

Han anbefalte meg også å begynne å trene på puls fordi han mistenkte at jeg kanskje trente for hardt, noe som kunne forklare den begrensede fremgangen. Dette rådet tente en gnist i meg – et ønske om å finne ut hvordan jeg faktisk burde trene, både for å oppnå progresjon, men også for å ha overskudd til å opprettholde og øke treningsmengden på sikt.

Jeg gjennomførte en VO2-maks-test og makspulstest for å få kontroll på pulsen min i de ulike intensitetssonene og investerte i et pulsbelte.

Det ble spennende å trene, og jeg merket raskt hvor lite jeg egentlig hadde visst om min egen intensitetsstyring. Å trene på puls ga meg en struktur og trygghet som jeg tidligere hadde savnet.

Jeg begynte faktisk å glede meg til intervalløktene fordi det å fokusere på å holde meg innenfor riktig pulssone ble viktigere enn å jage en bestemt tid på hvert drag.

Denne tilnærmingen tok bort noe av stresset og gjorde treningen mer tilfredsstillende, samtidig som jeg fortsatt kjente at jeg utfordret meg selv på en sunn måte.

Fulgte planen

Ukene gikk, og jeg fulgte planen. Jeg løp rolig når jeg skulle og gjennomførte intervaller og langturer på en fornuftig måte. Selv om jeg flere ganger ble fristet til å sette meg et tidsmål for maratonløpet, holdt jeg meg tro til planen. I stedet nøyde jeg meg med vissheten om at jeg hadde forberedt meg på best mulig måte, slik at jeg kunne stille opp så godt rustet som mulig. Det handlet ikke lenger om å slå gamle rekorder, men om å gjennomføre løpet på en måte som ga meg glede og mestringsfølelse.

Sola skinte, og det var god stemning i startområdet i Vesterålen. Alt lå til rette for et godt løp. Startskuddet gikk, og jeg visste at jeg hadde mange mil foran meg, så jeg holdt roen og fokuserte på pulsen min. For en gangs skyld følte jeg at jeg hadde kontroll hele veien. Tidligere løp hadde ofte vært preget av at jeg startet for hardt og satset på at det skulle holde til mål. Denne gangen var det annerledes. Jeg klarte å holde meg rolig, selv når adrenalinet fra startskuddet prøvde å dra meg ut av rytmen.

Løypa i Vesterålen var fantastisk. Folk heiet langs veien, og det var umulig å ikke legge merke til det vakre landskapet – nydelige landeveier, grønt gress, blått hav og majestetiske fjell så langt øyet kunne se. I tillegg hadde jeg en god venninne som egentlig skulle løpe, men som på grunn av en skade stilte opp på sykkel og syklet ved siden av meg deler av løpet. Den støtten betydde mye, og det var en påminnelse om hvor viktig det er å ha mennesker rundt seg som heier på en.

Jeg løp inn på 3.09.18 og kunne ikke vært mer fornøyd. Det var ikke bare en prestasjon i form av tid, men en helhetlig opplevelse som representerte hardt arbeid, både fysisk og mentalt. Prosessen frem mot løpet hadde gitt meg en dypere forståelse for hvorfor jeg løper – ikke bare for å bli bedre eller raskere, men for å finne balanse og glede i hverdagen.

Mestring og motivasjon

Med denne gode opplevelsen i ryggen gikk jeg inn i sommeren med en solid følelse av mestring og en fornyet motivasjon. På starten av sommeren løp jeg mye i Nordmarka, og i tillegg dro jeg til Italia hvor jeg sammen med fire gode løpevenninner utforsket stiene rundt Seiser Alm. Terrenget var utfordrende, med bratte stigninger, men det å løpe i fjellene ga en ny og spennende driv til treningen.

Jeg var også i Lofoten og Tromsø der fjellturer ble en fin måte å variere treningen på. De tøffe oppstigningene ga både fysisk trening og en følelse av mestring. Disse erfaringene holdt formen ved like og ga meg ny motivasjon til å fortsette treningen mot mitt neste store mål: 100 km.

Jeg skal løpe Oslo Trail Challenge, min første 100 km, i slutten av september. Jeg tar med meg alle de positive erfaringene fra treningen mot maraton og har laget meg et treningsprogram denne gangen også. Min treningsstrategi består av å prioritere høy treningsmengde, inkludere en intervalløkt hver uke for å beholde farten, og gjennomføre lange dobbeløkter i helgene.

Jeg går inn i dette løpet med en blanding av spenning og ro – spenning over det ukjente som venter, og ro fordi jeg vet at jeg har gjort alt jeg kan for å forberede meg.

Uansett hva klokken viser når jeg krysser målstreken, vet jeg at jeg har gjort mitt beste. For meg handler det ikke lenger bare om tiden, men om å nyte og å lære av hvert skritt på veien. Det, i seg selv, er en seier.

På fjelltur:Thea Hanssen tar seg tid til å nyte den majestetiske naturen på en av løpeturene sine i Lofoten. (Foto: privat)