Tonje Lund (52) løper lange løp med lite trening

Hele Tonje er et eneste stort smil. Hun strutter av selvtillit, men det har ikke alltid vært slik.

I dag er hun den livsglade løperen. I barndommen var hun den tykke i familien og klassen. Iallfall i eget hode. Familien mistenkte at hun spiste middag både hjemme og hos besteforeldrene som ikke bodde langt unna.

Tonje innrømmer at det var noe i det.

Hun ble ungdommen med de store låra. Det var iallfall slik hun så seg selv.

– I dag ser jeg at jeg verken var utpreget rund, eller hadde sååå svære lår. De må ha vokst kraftig i hodet mitt, sier Tonje som har brukt store deler av livet på å slanke seg.

I dag vil hun ikke fokusere på vekta.

– Jeg har ikke veid meg på 15 år, og skal aldri gjøre det igjen, sier hun med trykk på aldri.

Typisk norsk

En annen ting hun aldri vil gjøre, er å fokusere på tida når hun løper.

– Det er så typisk norsk å skulle fokusere på tid. Når en er med i løp, er hvilken plass en kom på og hvor fort en løp, det første folk spør om. Selv om det står tusenvis av mennesker på startstreken, og bare to av dem kan vinne, er det plasseringen mange er opptatt av, sier Tonje som finner det hele svært meningsløst.

– Jeg er med for å ha en god opplevelse. Det er moro å løpe rundt og bli heiet på. Det gir god mestringsfølelse å komme seg til mål, og det er utrolig trivelig å treffe andre mennesker som er opptatt av det samme som meg. Jeg har fått så mange nye og gode venner etter at jeg begynte å løpe, og alt det kan jeg oppnå selv om jeg ikke løper fort, sier hun.

I mål: Da Tonje var med Kondis på treningsleir i Portugal i oktober, stilte hun til start på Kondisløpets 5-kilometer. Det ble en morsom opplevelse og fin gjennomkjøring. (Foto: Sol Haugen)

Typisk amerikansk

Tonjes største løpsopplevelse var å delta i New York Marathon. Der var det ingen makstid, og publikum heiet entusiastisk langs løypa uansett hvor seint deltakerne løp.

– Det var fantastisk. Jeg ble helt rørt da jeg kom til mål og hadde klart å fullføre det 42-kilometer lange løpet, sier Tonje og viser fram et bilde av en følelsesladd Tonje med medaljen etter målgang.

– Hele veien rundt løypa ropte folk: You are amazing! You are awesone! You look great!

Tonje hadde vekslet mellom å løpe og gå gjennom hele løpet, men til tross for at det gikk sakte, var det mange som kom i mål lenge etter henne.

For ikke å virke typisk norsk, tørr vi ikke spørre om verken tid eller plassering. Kanskje vet hun ikke svaret hellet. Men hun vet hvordan medaljen smakte. Det ble tatt flere poserende bilder etter målgang.

I dag henger den sammen med flere kilo andre medaljer på hengere på veggen hjemme. Tonje løper gjerne for en medalje, og tar godt vare på dem etter løpet.

Medaljehylla: Tonje har en rikholdig medaljesamling. (Foto: Tonje Lund)

Treningsmengden

I dag løper Tonje rundt 20 kilometer i uka, men vi kan likevel kalle henne langdistanseløper. Hun stiller ofte til start både i halvmaratonløp og på lengre distanser.

– Det har blitt mange halvmaratonløp etter hvert. I tillegg har jeg løpt 31-kilometeren i Ecotrail tre ganger. Det har ikke blitt flere maratonløp etter New York, men en skal ikke se bort ifra at jeg prøver meg på distansen igjen, sier hun.

Tonje begynte å løpe da hun var 40 år, og to år seinere løp hun sin første halvmaraton.

– Det hele var svært tilfeldig. Jeg så et intervju med Janicke Bråthe i lokalavisa i Ski. Hun hadde startet løpegruppene Skiløperne og Skijoggerne. Jeg fant ut at jeg skulle prøve å være med Skijoggerne på trening, og det ble så bra at jeg fortsatte å komme selv om jeg verken klarte å løpe langt eller fort, sier hun.

Tonje rakk akkurat å være med på tre treninger før hun stilte til start i sitt første løp. Det var en 10-kilometer arrangert av nettopp Skiløperne.

– Det ble en svært god opplevelse. Etter dette ble det flere lokale løp, og to år seinere meldte jeg meg på min første halvmaraton. Jeg og ei venninne trente seriøst mot det løpet. Fulgte et treningsprogram med gradvis økning av distansen. Vi hadde flere turer på 16-17 kilometer slik at vi skulle få distansen i beina, sier Tonje, som var svært stolt over seg selv da hun løp i mål på halvmaraton i Oslo Maraton som 42-åring.

Den runde jenta som ble sist valgt i gymmen var blitt halvmaratonløper.

– Hvem skulle trodd at jeg skulle få til det?

Tonje virker selv overrasket over alt hun har fått til med løpesko på beina.

– Jeg hadde ikke mye selvtillit som barn og ungdom. Jeg er utrolig glad for at jeg klarte å endre fokus og ikke la vekta definere meg.

I dag er hun løperen Tonje. Hun ser sterk og veltrent ut, stråler og oser av vennlig selvtillit når hun går.

Aldri skadet

Også da hun skulle trene mot New York, økte hun treningsbelastningen vesentlig i forhold til det hun vanligvis løp.

– Jeg tok det gradvis og klarte det uten å bli skadet, sier kvinnen som aldri har hatt en løpeskade.

Hun innrømmer å ha kjent på noe her og der, men hun har aldri vært direkte skadet.

– Jeg tar det rolig. Det er sjelden jeg kun løper på turene mine. Jeg veksler alltid med å gå. Jeg har en runde ved der jeg bor som er på 11 kilometer. Jeg klarer å løpe hele den om jeg vil, men jeg liker best å veksle på. Da har jeg en fart jeg kan holde lenge, sier hun.

Råd til andre

På spørsmål om hvilke råd hun vil gi til andre som har lyst til å komme i gang med løping, svarer hun:

– Ikke tenk at det er galt å gå. Det er helt fint. Gå bakker, gå mellom lyktestolper, gå svinger, gå når du vil. Ikke vær opptatt av tida. Ta det i den farten du føler for. Du skal aldri være mer sliten enn at du har lyst til å gjøre det en gang til etter at du er ferdig trent. Et annet tips er å finne seg ei venninne eller en venn å løpe sammen med. Jeg løper alltid sammen med ei god venninne. Da er det lettere å komme seg ut. Vi venter på hverandre. Om jeg har en dårlig dag, venter hun på meg, mens jeg venter på henne om det er omvendt. Vi holder hverandre i gang, og det blir sosialt, sier Tonje som setter stor pris på de gode samtalene underveis på løpeturene.