Trenerlegenden Arthur Lydiard sin treningsfilosofi

Arthur Lydiard (1917 - 2004) var en løper og løpetrener fra New Zealand som på 1960-tallet ble banebrytende og legendarisk ved å revolusjonere datidens treningsfilosofi. Spesielt fikk løpeverden øynene opp for Lydiard i OL i 1960 da Murray Halberg tok gull på 5000 m og Peter Snell gjorde det samme på 800 m. I tillegg ble det bronse på Barry Magee på maraton. Tre vidt forskjellige distanser, men alle tre ble trent av Arthur Lydiard. Fire år senere, i OL i Tokyo 1964, tok nevnte Peter Snell gull på både 800 og 1500 m.

Siden den gang har en rekke av verdens beste distanseløpere blitt trent av Arthur Lydiard eller fulgte hans treningsfilosofi.

– Arthur Lydiard var en av de tre profilene innen trening for mellom- og langdistanse som jeg vil rangere høyest, uttalte Johan Kaggestad i et intervju med Kondis i etterkant av Lydiards bortgang i 2004.

– De to andre var australieren Percy Cerutty (1950-tallet) og amerikaneren Bill Bowerman som hadde sitt virke ved universitetet i Oregon. Etter Lydiard, Cerutty og Bowerman har det skjedd lite revolusjonerende innen trening for utholdenhetsidretter, tilføyde Kaggestad.

(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)

Arthur Lydiard (til venstre) etter å ha tatt sølv i det nasjonale mesterskapet på maraton i New Zealand 1949. (Foto: wikipedia)

Hva går Lydiards treningsfilosofi ut på?
Gjennom mye eksperimentering, først på seg selv og senere på sine utøvere, fant Arthur Lydiard fram til treningsprinsipper som revolusjonerte datidens mellom- og langdistanseløping.

Lydiard var en praktiker, visste at treningsprinsippene fungerte, men nødvendigvis ikke hvorfor. Treningsprinsippene han kom fram til lå langt forut for sin tid. Begreper som aerob og anaerob trening var ukjent på den tiden, men det var nettopp disse to elementene treningen til Lydiard var en balansert kombinasjon av.

De 5 treningsfasene
Arthur Lydiard delte treningen sin opp i fem treningsfaser.

Fase 1 - Grunntreningsperioden
Grunntreningsperioden går ut på å løp mye og bygge en så solid aerobe kapasiteten som mulig. Denne perioden kunne vare fra så lite som 8 uker og helt opp til et halvt år – avhengig av utøverens forutsetning og målsetninger.

Det ble løpt mye aerobt, men likevel med god fart. Uttrykket «long, slow distance» (LSD) har noe misvisende blitt brukt og oppfattet som helt rolig løping. I virkeligheten løp Lydiards utøvere «long, steady distance», karakterisert som intensitet 3 i Olympiatoppens skala og dermed rett i underkant av anaerob terskel. Anaerob trening, konkurranser og harde fartsøkter ble derimot unngått.

Treningsmengden var stor, og det var herfra målet om at det ukentlig måtte løpes (minst) 100 miles (160 km) stammer fra. Lydiards utøvere kunne imidlertid løpe over 200 km i uka inkludert en langtur på fire mil i helga. Også mellomdistanseløper Peter Snell hadde disse treningsmengdene.

Hensikten med å løpe så mye, er at kroppen skal venne seg til belastningen. Etter hvert kan man klare å holde en høyere fart, men fremdeles ligge på samme pulsnivå. Man forbedrer dessuten løpsøkonomien på denne måten.

Fase 2 - Bakketrening
Målet i denne fasen, som varer i 4 uker, er å styrke muskulaturen i beina samtidig som man opprettholder eller øker den aerobe utholdenheten man opparbeidet seg i grunntreningsperioden.

Bakketreningen skal styrke den spesifikke muskulaturen som trengs for å løpe i høye hastigheter. Dette vil også forberede utøveren til fartstreningen som kommer i neste treningsfase.

Løpsteknikken som ble brukt i bakketreningen så ut som en variant av spretten skigang, eller «sprunglauf», som langrennsløpere bruker. De løp med oppreist kropp og stort trøkk i steget. Dette er formutløsende trening, men samtidig belastende og øker risikoen for skader.

(Artikkelen fortsetter nedenfor videoen)

Lydiards bakketrening demonstreres.

Fase 3 - Hurtighetstrening
Også denne perioden varer i 4 uker. Hensikten er å videreutvikle den anaerobe kapasiteten. Treningen foregår på bane og gjennomføres annenhver dag slik at det blir tre ganger i uka.

Hastigheten er ganske lik VO2 max-tempoet, som igjen er veldig nær tempoet eliteutøverne har på 3000 m eller det vi andre har når vi skal løpe 8 minutter maks.

Lydiard anbefalte rundt 5 km av denne typen hard løping på en treningsøkt. Dette kunne gjennomføres i form av for eksempel følgende tre økter:
- 12 x 400 m
- 6 x 600 m
- 5 x 1000 m
- 3 x 1 mile (1600 m)
Pausene bestod i å jogge samme avstand som man hadde løpt på intervalldraget.

Fase 4 - Koordineringsfase
Denne fasen tar 4,5 uker og har som mål å koordinere all trening som er gjort så langt. Løperen skulle komme i konkurranseform uten å påvirke kondisjonen negativt.

Volumet på den anaerobe treningen ble redusert, men intensiteten ble økt. Et eksempel på trening er å løpe 5 runder på banen (totalt 2000 m) hvor man veksler mellom 50 m sprint og 50 m flytfart. Lydiard anbefalte å gjennomføre denne økta kun 1 gang i uka.

En dag i uka kan man løpe et testløp over eller i nærheten av hastigheten man har mål om å løpe i konkurranse.

Resten av uka inkluderer sprint- og hurtighetstrening. Og en langtur med lav intensitet i slutten av uka.

Fase 5 - Formtopping
De siste 10 dagene før konkurransedagen gjennomføres formtopping ved å begrense volumet på den hurtige treningen og løpe de rolige langturene med ekstra lav intensitet.

Lydiard anbefalte trening hver dag, men veldig lett. Løperne jogget mye, og den intense anaerobe treningen ble gjort med lange pauser og overskudd.

Perioden inneholdt en rolig langtur på veldig lav intensitet, testløp på eller nær konkurransedistansen, konkurransespesifikke intervaller med lavt volum, hurtighetstrening og løping på svært lav intensitet på de rolige dagene.

Arthur Lydiard har skrevet flere bøker om sin treningsfilosofi.

Arthur Lydiard har selv skrevet flere bøker om sin treningsfilosofi, men har også selv blitt skrevet om i en biografi ført i pennen av Garth Gilmour. (Faksimile av boka "Arthur Lydiard - master coach")

Dokumentar om Arthur Lydiard.