Flaks eller dyktighet?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

Forrige måned ble EM i friidrett arrangert. I forsøksheatet på 1500 m for menn, med Jakob Ingebrigtsen på startstreken, fikk vi et eksempel på hvor små marginene kan være mellom suksess og fiasko.

Idet klokka ringte og løperne gikk inn i nest siste sving, oppstod et massefall der totalt fem utøvere gikk i bakken. Årsaken var et farten underveis hadde vært rolig, det var tett i feltet og en del knuffing og kamp om posisjonene. Denne kampen tilspisset seg da klokka ringte for en runde igjen – og endte altså med at flere løpere gikk overende.

«Vår» mann, Jakob Ingebrigtsen, hadde hele veien ligget helt bakerst i feltet. Til tross for at løperne rett foran ham falt i et kaotisk massefall, så unngikk han det hele elegant, løp forbi alle og vant forsøksheatet.

Små marginer

Utenfra kunne det se ut til å være små marginer, ja, nesten bare flaks og uflaks, som avgjorde hvem gikk i bakken og hvem som holdt seg på beina. En tilsvarende vurdering gjorde nok også arrangøren, for alle som falt fikk lov til å stille til start i finalen et par dager senere.

Men er det egentlig så enkelt som å tilskrive dette flaks og uflaks?

Sannsynligvis var det mer dyktighet enn flaks som gjorde at Jakob Ingebrigtsen gikk klar av fallet.

– Det var veldig mange folk som gikk ned. Jeg er overrasket over at det ikke skjer tidligere, for jeg så at de var utålmodige, forklarte Jakob Ingebrigtsen etter løpet.

– I stedet for å gå forbi og springe det man er god for, så blir det til at man pusher løperen foran seg litt mye og det blir kontakt. Jeg har heldigvis lært at det er veldig lurt å holde litt avstand. Jeg ser det som skjer og er så langt bak at jeg til og med har tid til å bestemme hvor jeg skal bevege meg etter at de har funnet sin posisjon på bakken. Så jeg kjører ganske safe, forklarte Jakob Ingebrigtsen.

Det som kanskje utenfra kunne se ut som litt tilfeldigheter og flaks, var sannsynligvis i mye større grad ren dyktighet.

Jakob Ingebrigtsen sikret to gull i EM. Så spørs det om disse musklene holder til gull når han møter enda sterkere motstand i OL. (Foto: Bjørn Johannessen)

På rett sted til rett tid

Eksempelet med Jakob Ingebrigtsen i forsøket på 1500 meter i EM blir omtrent på samme måte som enkelte fotografer alltid virker å være på rett sted til rett tid - og dermed får tatt de beste bildene. Kanskje kan man tro det var flaks at fotografen fikk tatt dette spesielle «blinkskuddet», men det viser seg at det er de dyktigste og mest erfarne fotografene som har mest såkalt «flaks». Det er disse som har øvd mest, og som gjennom lang erfaring klarer å forutse hva som kan skje, eller kommer til å skje, og dermed plasserer seg på rett sted til rett tid. Og når hendelsen oppstår, så går det nærmest på automatikk og refleks hvordan det hele håndteres - og bildene taes.

Dette har jeg også selv erfart når jeg har «jukset litt i faget» som fotograf på større sportsarrangement. Jeg har kanskje kommet hjem med enkelte «halvgode» bilder av ulike situasjoner og hendelser, men så får jeg se de virkelig dyktige fotografene som har tatt mye bedre bilder enn meg av nøyaktig samme hendelse. De har rett og slett vært på rett sted til rett tid i større grad enn meg selv.

Mindre «uflaks»

Innimellom har det hendt jeg har tatt noen gode bilder også, men for meg dreier det seg nok da i større grad om flaks enn dyktighet. For de beste fotografene er det sannsynligvis motsatt – altså i større grad dyktighet enn flaks.

Så hvis vi igjen drar sammenligningen tilbake til idretten, til Jakob Ingebrigtsen og spørsmålet om flaks og uflaks, så vil selv ikke Jakob være fritatt alt som heter uflaks. Men fordi han er så dyktig og erfaren i sitt fag, vil sannsynligheten for at han opplever såkalt «uflaks» være langt mindre enn tilfellet er for en mindre erfaren utøver.

Så får vi håpe denne teorien også stemmer i de olympiske lekene som nå er i gang.