Hvorfor skal barns lek være prestasjonsstyrt?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Det kan være lett å falle for fristelsen å gi de som har størst mulighet til å skåre mål, få mest spilletid i kamper.»

For ti år siden var jeg håndballmamma. Datteren ville spille håndball fordi det så morsomt ut. Hun likte godt både oppvarmingen hvor de lekte stiv heks, og selve treningen der de skulle øve på ulike ballteknikker.

Det ble tidlig spesialisering.

Min datter ble spurt om å stå i mål, noe hun gjerne ville, men for å få et slikt ansvar måtte hun love å være lagets faste målvakt i tida framover.

De var elleve – tolv år den gangen, og allerede klare for å profesjonaliseres.

Da de spilte kamper, ble det fokusert på å skåre mål. Det ble stor stemning da de klarte det, og tilsvarende dårlig da det motsatte skjedde. Det var de som oftest lyktes med å skåre mål som fikk mest spilletid, og som fikk flest muligheter til å utvikle håndballtalentet sitt videre enten dette bestod i tidlig pubertet eller færre timer på innbytterbenken.

Det å gjøre det bra i idrett, kommer ikke an på hvor god en selv er, men på hvor dårlig motstanderen er.

Drev med ridning

Selv har jeg ingen erfaring fra ballidretter annet enn som håndballmamma. Jeg vokste opp med ridning som min store lidenskap. Jeg gikk på ridekurs i barndommen og tok ridetimer sammen med eliten i klubben da jeg ble eldre. Målet med ridningen min var aldri å vinne en konkurranse, selv om jeg innimellom deltok, men å utvikle meg og hesten til å bli så gode som mulig.

Vi terpet på detaljer, og jeg gledet meg stort over hvert lille framskritt både for meg og hesten. Når hesten gikk bra, var det en stor glede og motivasjon, om det i tillegg førte til at vi hevdet oss i forhold til andre, var det også morsomt, men det var aldri det vesentligste.

Forundret

Kanskje har det med bakgrunnen min å gjøre eller kanskje har jeg litt mindre konkurranseinstinkt enn andre, men jeg reagerte da jeg så hvordan trenerne på håndballaget til datteren fokuserte på det å skåre mål og vinne framfor hvilke arbeidsoppgaver som skulle utføres for å komme dit.

Selv ville jeg gjort som elitehopperne; å ha fokus på arbeidsoppgavene framfor resultatet. Det var også det vi gjorde innen ridningen. Hvilken plassering du får kommer an på to ting; hvordan du lykkes med å løse arbeidsoppgavene dine, og hvor gode eller dårlige motstanderne dine er. Det siste kan du ikke gjøre noe med. Det blir da helt meningsløst å la resultatet være målet for suksess.

Hvis en isteden glemmer resultatet, men har fullt fokus på å øve på ballteknikker under en kamp, og gleder seg over når barna får til det de har øvd på, og forklarer dem hva som kan gjøres annerledes om de ikke kommer igjennom slik de planla, vil det være langt mer interessant og morsomt for laget. Da kan de også rullere jevnt med lik tid på benken for alle ettersom målet er å øve seg, ikke å slå motstanderen i bakken.

Det er viktig å få til ting sammen på et lag. Det er det som er lagidrett. Innimellom dukker det opp stjerner med stort selvbilde, men også de er avhengige av å være med på å spille hverandre gode. De som behersker noen teknikker bedre enn andre, må bruke tid på å lære videre det de har forstått slik at hele laget kan løftes. Det hjelper ikke at én er stjerne om vedkommende ikke har resten av laget å støtte seg til.

Forskjell på barn og elite

Jeg forstår godt at det er forskjell på barneidrett og eliteserier, og at resultatet må bli viktigere etter hvert, men uansett alder eller nivå er vi alle avhengig av å løse arbeidsoppgavene våre på en god måte. Klarer vi det, kommer også resultatene.

I barneidretten er nivåforskjellene store. Det kan være lett å falle for fristelsen å la de som har størst mulighet for å skåre mål, få mest spilletid i kamper. Da glemmer vi at det kanskje er de ferskeste som har størst behov for å øve seg og som burde fått mest tid på banen. Uansett vil det være til det beste for hele laget på sikt, om alle får tildelt lik tid på banen, og at alle øver på det laget har behov for å øve på. Om et par stjerner fra nabokommunen ønsker å sole seg i glansen av rekruttene, må de heller få lov til det.

Litt mer om Marianne Røhme

Marianne Røhme (60) er daglig leder i Kondis – norsk organisasjon for kondisjonsidrett og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.