Innimellom blir jeg rett og slett lurt

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Selv om søtpotet sies å være en sunn rotfrukt, begynte en varselklokke å ringe. Hvor mye var én porsjon?»

Her en dag kom jeg over en ny type potetgull laget av søtpotet. Selv synes jeg salte søtpotetfries kan være meget gode, og tenkte at dette kanskje var en potetgullvariant som passet for meg. Jeg la også merke til at den inneholdt kun 151 kcal per porsjon. Posen var ikke stor, men absolutt stor nok for meg, og om den kun inneholdt 151 kcal var det jo helt utrolig.

Det er ofte slik at det som virker for godt til å være sant, gjerne er akkurat det. Selv om søtpotet sies å være en sunn rotfrukt, begynte en varselklokke å ringe. Hvor mye var én porsjon? Kanskje det ikke var hele posen? Med liten skrift kunne jeg lese at en porsjon var 30 gram

Jeg tok fram kjøkkenvekta og målte opp. Selv om potetgull må sies å ha lav egenvekt, var 30 gram ikke mer enn at det dekte bunnen i en liten dessertskål. Hvordan kunne noen påstå at det lille der var én porsjon potetgull? Mine porsjoner er iallfall langt større enn det der.

30 gram: Dette er 30 gram søtpotetchips og det produsenten mener er én porsjon. (Foto: Marianne Røhme)

Det viste seg at hele posen på 100 gram, og det som jeg ville kalt én porsjon, inneholdt 504 kcal. Det er akkurat det samme som alt annet potetgull. Jeg kjente at det irriterte meg at produsenten forsøkte å lure meg ved å markedsføre kun 151 kcal per porsjon når ingen i min familie klarer å stoppe å spise potetgull etter å ha pirret smaksløkene med 30 gram. Her burde de kun markedsført innhold per 100 gram. Om de skulle tatt med en måling til, kunne det vært det totale innholdet av kcal i en hel pose. Hadde de gjort det ville nok salget gått ned. Iallfall av de største posene. Hvem vil vel bevisstgjøres med at de inntar 1260 kcal om én porsjon for dem er en pose på 250 gram? Å informere om totalinnholdet ville vært svært ærlig markedsføring. Nesten litt sjarmerende.

Innhold: Nede til venstre på framsiden av pakken kan vi lese at en porsjon inneholder 151 kcal. (Foto: Marianne Røhme)

Før jeg inntok potetgullet, hadde jeg vært på to løpeturer. Egentlig skulle jeg på kun én tur på 21 km sammen med en kamerat, men etter 12 km fikk han akkutt vondt i skinnleggen og vi fant det nødvendig å ta bussen hjem. Deretter tok jeg en ekstratur på egenhånd. Begge turene ble publisert på Strava, og jeg har fått flere kudos på dem selv om gjennomsnittstida var på henholdsvis 8.08 og 7.45 per kilometer.

Som den observante leser forstår, løper jeg ikke særlig fort. Noen vil kanskje heller ikke kalle det løping. Når noen forteller at de skal på en rolig tur på 6 minutter på kilometeren, tenker jeg at det blir nok litt for fort for meg som vanligvis løper på mellom 6.30 og 7 minutter på kilometeren, og på 5.20 om det er intervalldrag.

Jeg synes jeg løper så sakte at jeg til å begynne med syntes det var pinlig å publisere øktene mine på Strava slik at alle kunne se hvor sakte jeg løp. Etter en stund valgte jeg derfor å avbryte opplastingene til denne populære løpeappen. Jeg syntes det ga mer for selvbildet å løpe rundt uten at andre visste hvor sakte det gikk.

Sannheten var at jeg var fullstendig klar over hvor fort jeg klarte å løpe på de ulike distansene eller treningsrundene. Noen ganger var jeg stolt av prestasjonene mine – som når jeg for eksempel hadde klart å perse på en fast runde, en intervalløkt hadde gått bedre enn tidligere, eller jeg hadde løpt lengre enn jeg hadde gjort på lenge. Jeg var stolt, men stoltheten fikk seg en knekk når jeg delte øktene med andre, og det selv om jeg kun fikk positive tilbakemeldinger. Det var jeg som syntes at jeg var for dårlig til å være åpen om prestasjonene mine.
Kanskje det også er slik potetgullprodusentene føler seg – at stoltheten til produktene de har laget får en knekk når det går opp for dem hvor usunne de egentlig er sammenlignet med ubearbeidet frukt og grønnsaker. Da er det bedre å prøve å få ting til å se bedre ut enn det er.

Som syltetøyprodusenten som solgte meg jordbærsyltetøy uten tilsatt sukker. Jeg kjøpte produktet og gledet meg til å komme hjem å spise et frist og syrlig syltetøy med naturlig bærsmak, og ble skuffet når det jeg hadde kjøpt var like søtt og kvalmt som alt annet syltetøy i butikken. Da jeg leste nærmere på innholdet i produktet, viste det seg at det inneholdt kunstig søtning. Istedenfor å merke produktet «Jorbærsyltetøy tilsatt kunstig søtning» markedsførte de det som syltetøy uten sukker. Jeg forstår godt at produsenten ikke ønsker å vise så tydelig fram at produktet er tilsatt kunstige søtstoffer, men jeg skulle ønske at de gjorde det.

Selv kunne jeg helt sikkert vært mer selektiv med hva jeg publiserte på Strava. Jeg kunne ha valgt å publisere kun økter jeg var godt fornøyd med og gitt inntrykk av at det var normalen, men jeg hadde ikke lyst til det heller.

Etter en liten pause fra Strava, aktiverte jeg automatisk publisering igjen og mottar nå kudos for både økter jeg er fornøyd med og alle de andre. Samtidig vet jeg at selv om noen løper rolige turer på 5 minutter kilometeren og intervaller nede på 3-tallet, så vet jeg også at det både er mange som meg, og noen som løper saktere. Det vil nok jeg også gjøre om noen år. Jeg tenker at det beste for løpegleden er å vise fram bredden slik at alle kan følge noen som er som seg selv. De deiligste turene er jo når jeg bare å jogger rundt og nyter det å være i bevegelse.